Tiggere: Problem for hvem?

SIGØYNERNE SOM TIGGER. Tre små kinesere på Høybro plass/ satt og spilte på en kontrabass / så kom en konstabel/ spurte hva det var / tre små kinesere. . . Nei, de er ikke kinesere. De er sigøynere fra Romania. De spiller ikke kontrabass, men trekkspill. Eller selger blomster.Men de fleste av dem tigger. Det gir ikke stor gevinst. 150-200 kroner dagen, kanskje. Vanligvis langt mindre enn det de norske, rusavhengige som tigger kan regne med. Konstabelen, eller vekteren, spør ikke bare hva det var. Oftere er det en klar beskjed om å flytte seg, eller finne på noe annet.

Folk blir plaget?

Ifølge mediedekningen er de et problem, underforstått, et problem for oss fastboende Oslo-borgere. NRK Østlandssendingen intervjuer politiet som sier at folk blir plaget. Noen blir fulgt etter, heter det; andre får "en blomst stukket opp til seg".En norsk rusavhengig sier at de utenlandske har tatt fra ham levebrødet. Oslo Sporveier har satt inn ekstra vektere for å forhindre at de rekker å dele ut lapper til passasjerene på T-banen. Dagsavisen har tidligere hatt en serie der skjult fotograf brukes for å avsløre bakmenn og organisering.

Behov for bortvisning.

Også fra politisk hold kommer det signaler om behov for bortvisning av folk som tigger. De nye politivedtektene i Oslo har innskjerpende formuleringer i forhold til tiggere. Nylig la Høyre inn et lovendringsforslag til Stortinget, som viser til et "klart behov for bortvisningsadgang" av blant andre tiggere.Bare ett år etter at det igjen ble tillatt å tigge i Norge, ber partiet om lover mot folk som "endrer et områdes karakter" og som "driver med pågående, forstyrrende og sjenerende tigging".

Kritisk til utlendinger.

Men medier og politikere har i liten grad spurt dem dette først og fremst dreier seg om, de rumenske sigøynerne. Vi har gått gjennom avisers dekning av dette i månedene oktober 2006 til og med januar 2007. Beskrivelsene er i stor grad kritiske til utlendinger som tigger.Ord og begreper som går igjen i artiklene er "organisert", "lureri", "en masse" og "jages". Slik signaliseres det for det første at virksomheten er kriminell, og at de som tigger er uredelige personer som bevisst prøver å lure, spille skuespill og lignende.På den andre siden skapes inntrykk av en stor og uformelig mengde. Utsagn som at de som tigger, "tyter ut", "oversvømmer" og "kommer i strie strømmer", antyder at mengden ikke kan kontrolleres. Den siste gruppe av begreper viser hvordan en møter en slik situasjon som beskrives både som kriminell og ukontrollerbar: En "jager", slår ned på, og viser bort osv.

Ingen snakket med dem!

Men til tross for dette kritiske perspektivet, er det altså verdt å merke seg at ingen av de 13 artiklene som ble gjennomgått har intervjuer med dem som tigger. I Kirkens Bymisjon har vi følt behov for mer kunnskap om folk som tigger på gaten, både norske og utenlandske. Vi har spurt dem. Og vi har reist til stedet svært mange av dem kommer fra. I rapporten "Folk fra Romania som tigger i Oslo" presenterer vi hva vi har funnet ut så langt. De kommer hit lovlig, som en hvilken som helst turist. De kan være her i tre måneder. Det de gjør på gaten i Oslo og andre byer i landet er også tillatt. Men de er ikke særlig stolte av det. Som de norske kollegene, liker de ikke å omtale seg som tiggere. De snakker heller om "oss som er her i gaten". Det er hardt arbeid. Kaldt. Og lite innbringende. De betaler dyrt for kummerlige forhold. Og de møtes ofte med forakt. De ville helst sluppet å komme hit. Men hjemme er det mangel på arbeid. Familien og hverdagen krever sitt. I nord skal det være mange rike mennesker. Noen naboer kommer hjem med penger. Det går busser nordover. De satser sparepenger, eller tar opp lån, og kommer seg hit.

Godt skjult.

Organisert? Reisen krever i hvert fall en grad av planlegging. Det finnes kontakter og nettverk. Men er det menneskehandel, tvang og utnytting? På dette området har ingen oversikt eller tilstrekkelig innsikt. Noe av menneskehandelens vesen er at den er godt skjult, og de som er berørt av den, røper sjelden sin situasjon.Med forbehold om at det også kan være skjulte strukturer her, kan vi ikke med vår undersøkelse slå fast at det finnes kriminell organisering og mafiabakmenn blant tiggerne i Oslo.

Økende stigmatisering.

Om det likevel skulle være slik, vil det være desto viktigere at folk med tiggerbegre møtes med åpenhet og respekt. I Kirkens Bymisjon er vi særlig bekymret over den økende graden av stigmatisering vi fornemmer overfor denne gruppen. Norske tiggere har i økende grad fått ansikter og stemmer og dermed blitt "humanisert".Det er bra. Men samtidig forsterkes et ensidig negativt fokus på "de utenlandske tiggerne". Det kan være grunn til å spørre seg hvorfor. Er nordmenn flest, til tross for globalisering og utstrakt reiselyst, blitt mer skeptiske til de "fremmede"?

Velferdsstaten krympet.

Flere aspekter ved samfunnsutviklingen de siste tiårene kan i tilfelle ha bidratt til dette. Gradvis er velferdsstaten blitt krympet. Den begrenser seg mer og mer til å anpasse borgeren til arbeidsmarkedet. Når rettigheter i stadig større grad er knyttet til tilknytning til arbeidsmarkedet, så får tigging en ny mening.For den som tigger, prøver å klare seg både uten arbeidsmarkedet og velferdsstaten. Slik blir han en fremmed blant oss. Og som fremmed kan han skape motvilje, og frykt.

På en passende måte.

I tillegg kan det virke som vi ofte stiller med ganske sterke indre krav til en som møter oss som tigger: Tiggingen må skje på en "passende" måte. Holdninger til fattige er stabile og seiglivede. Tradisjonelt har faktorer som nærhet, funksjonshemning og føyelighet vært viktige for at fattige skulle oppleves som noen som fortjente økonomisk hjelp. Ikke minst passivitet har vært et viktig kjennetegn på en "ordentlig fattig".Hvis den som tigger er aktiv med koppen, eller går rundt når han tigger, ses han ikke i så høy grad som et passivt offer. Han fortjener på en måte hjelpen mindre. Det kan virke uforståelig hvorfor han tigger istedenfor å arbeide. Han kan bli sett på som arbeidssky, og kan til og med ses som farlig.

Reell sosial nød.

Vi tror den gjennomgående negative fremstillingen av utlendinger som tigger, kan bygge opp under et skille mellom "verdige" og "uverdige" fattige. Det er svært uheldig. Og det er selvsagt spesielt ille når et slikt skille mellom "verdige" og "uverdige" ser ut til å sammenfalle med etnisk tilhørighet.Problem? Utvilsomt er det et problem at mennesker er henvist til å tigge for å skaffe seg til livsopphold. Kirkens Bymisjon arbeider for at folk skal slippe å tigge. Men vi mener det er avgjørende å skille mellom fenomenet i seg selv, og de menneskene det dreier seg om. Det er disse menneskene som har problemer - alvorlige problemer.

De er medmennesker.

Dette dreier seg altså om en av Europas mest stigmatiserte og utstøtte folkegrupper, sigøynerne. Det dreier seg om reell sosial nød. Og det dreier seg om medmennesker, uavhengig av statsborgerskap. Så la oss også her få øye på menneskene bak merkelappene før vi roper på konstabel og strengere lover.