• Handel i mangemillionklassen i aksjer ble gjort mellom meglerne uten skriftlige avtaler. Slik handel er helt avhengig av tillit.

    FOTO: BRENDAN MCDERMID/REUTERS/NTB SCANPIX

Tillit som samfunnskapital

Mennesket er et flokkdyr, og flokken er avhengig av intern tillit for å fungere. Spørsmålet er ikke om mennesker har tillit, men overfor hvem, på hvilken måte og i hvilken grad.

Tillit fremheves ofte som et særtrekk ved Skandinavia. I en undersøkelse fra Eurostat fra 2011 scorer nordmenn og andre skandinaver svært høyt på tillit overfor ukjente sammenlignet med andre europeere.

Eirik Vinje
Statistikken støttes av en rekke andre undersøkelser og økonomiske indikatorer. Spørsmålet er hvorfor denne skandinaviske tilliten har oppstått og om den vil vedvare. 

Oppdagelsesrisiko

Standardeksemplet på norsk tillit er at det på bygda ikke har vært vanlig å låse dører og sykler. Det betyr neppe at bygdefolk spesielt lojale og nestekjærlige. Grunnen er nok primært at oppdagelsesrisikoen er høyere og de sosiale konsekvensene av å bli stemplet som tyv er større. Stjeler du naboens sykkel i et fiskevær med 50 innbyggere, er det stor risiko for at noen du kjenner ser deg, og du kan uansett aldri bruke sykkelen selv.

Tillit

Men dette er ikke særnorsk. Samme mangel på nøkkelbruk har jeg sett på den amerikanske landsbygda, altså i landet vi regner som kriminalitetens og egodyrkingens høyborg. Antagelig er det slik verden rundt på bortgjemte småsteder. Og slik tillit finner man i alle små og tette miljøer, ikke bare de som er geografisk bestemt. Inntil nylig foregikk børshandel ved at den faste kretsen av meglere sto på gulvet og inngikk handler for millionbeløp muntlig. Det blir automatisk høyere tillit i miljøer der alle kjenner hverandre og den sosiale justisen er sterk. Norge har mange slike miljøer.
 

Når vi generelt har størst tillit til våre egne landsmenn skyldes nok det særlig oppdagelsesrisiko og konsekvenser. Som om et stilistisk eksempel kan man tenke seg at du som nordmann er alene på ryggsekkferie i Amazonas. Underveis blir du kjent med en nordmann og australier. Senere blir du innlagt på sykehus og må overlate bagasjen til én av dem.

Konfrontere

Under ellers like forhold velger du antagelig landsmannen. Dersom han stjeler bagasjen din vil du lettere kunne oppspore og konfrontere ham. Dette vet både du og han, og han vet at du vet, osv. Det er ofte så usentimentalt tillitsforhold skapes. Tillit trenger ikke være annet enn en antagelse om at motparten ikke har noe å tjene på å lure deg. Helt sikkert er derfor også nordmenn generelt mer umoralske mot utlendinger. Dersom du skulle stikke av med bagasjen til en av dine medpassasjerer velger du antagelig under ellers like forhold australieren.

Hever terskelen

Tillit må ikke forveksles med at høyt velferdsnivå hever terskelen for hva der verdt å stjele. Alle nordmenn har råd til sin egen sykkel, og har derfor mindre grunn til å stjele andres. I Sør-Amerika har jeg derimot sett at det vi anser som søppel blir stjålet.

I norske avtaleforhandlinger kan du være ganske trygg på at motparten ikke stjeler lommeboken din. Derimot kan du ikke være sikker på at han ikke prøver å lure til seg bedriften din. Det er lite som tyder på at nordmenn har en grunnleggende mer lojal og altruistisk personlighet på felter der vi ikke har en særnorsk tillitskultur.  F.eks. er det tvilsomt om nordmenn er mer trofaste i parforhold eller at norske arbeidstagere i mindre grad prøver å stjele æren for kollegers arbeidsinnsats.

Stole på hverandres ord

Kaffehandel uten kontrakt, takket være høy forretningsmoral.
Forretningsmessig tillit dreier seg mer om individuell relasjon enn om nasjonalitet. Jeg er blitt fortalt at en kjent kaffehandler fra Bergen sjelden bruker skriftlige kontrakter og advokat overfor sine partnere i Latin-Amerika, en region de færreste forbinder med høy forretningsetikk. Men fordi relasjonene strekker seg over generasjoner kan begge parter stole på hverandres ord.

Lojal adferd er en investering der motpartens lojalitet og tillit er avkastningen. Ofte svekkes lojaliteten ved opphør av relasjonen, f.eks. når en ansatt har sagt opp jobben og har mindre behov for arbeidsgivers gunst. I næringslivet er tillit høyt verdsatt, men i prinsippet er det en handelsvare, som mange er villig til å gi avkall på dersom gevinsten er høy nok.

Norge har inntil nylig vært preget av etnisk homogenitet og materiell likhet. Folk har større grad av forståelse for de som ligner dem selv.

Tilsvarende gjelder innen politikk, og en hel del praktiserer slik kynisme i det private også.

Små og relativt frie aktører

At tillit har en høy markedsverdi kan være en årsak til at den er særlig utbredt i Skandinavia. Vi har en århundrelang tradisjon for kapitalisme med små og relativt frie aktører, ofte i langvarige forhold. I mer føydale systemer, eller rene diktaturer er tvang og underkastelse mer gangbar valuta enn tillit. Nedarvet tillitssvikt kan være en årsak til at tidligere kommunistiske diktaturer sliter med å modernisere økonomien. I en artikkel i American Economic Review fra 2010 hevder de franske økonomene Algan og Cahuc at Russland ville hatt 69 prosent høyere BNP dersom tillitsnivået var som i Sverige.

Lyve – ikke lyve

Tillit avhenger av kontekst. I Norge er det generelt ikke akseptert å lyve. Men det gjelder ikke alltid. F.eks. passerer det både rettslig og moralsk å lyve om egne forutsetninger i en kontraktsforhandling – f.eks. «en million kroner er mitt endelige bud». Løgnen er akseptabel fordi ingen har særlig tillit til utsagnet. I andre kulturer er adgangen til manipulasjon større. Mange nordmenn som har forhandlet med dansker har merket at de har merkbart tøffere forhandlingskultur enn det som er vanlig hos oss. Det betyr ikke at danskene er mer umoralske, men de spiller et litt annet spill der tilliten følger andre forutsetninger. Rugby er ikke en mer umoralsk sport enn fotball.

Homogenitet

Norge har inntil nylig vært preget av etnisk homogenitet og materiell likhet. Folk har større grad av forståelse for de som ligner dem selv. Når alle er skjønner hverandre gir det grunnlag for et mer sofistikert normsett, og mindre gnisninger. Å opprettholde et felles normsystem er en enorm utfordring i en globaliserende og liberal verden. Mange nordmenn, inkludert myndighetene, er så overbevist om vår kulturs fortreffelighet at de tror at hele verden vil kopiere vår frøkenaktige spillestil når de innser dens moralske overlegenhet. Noen av oss er imidlertid i tvil om hvor godt det norske badmintonlaget kommer til å hevde seg på en globalisert arena full av hardbarkede kampsportutøvere. Her er vi ved kjernen av den pågående norske kulturdebatten.

Staten

En avansert og effektiv økonomi avhenger av at borgerne har tillit til anonyme systemer, altså uavhengig av personrelasjoner. Viktigst er staten. Nordmenn har relativt sett enorm respekt for staten. Skattene er høye, men betales stort sett. Korrupsjonen er marginal i global målestokk. Tilliten til staten avhenger ikke av at den er perfekt. En viss sløsing og uhederlighet aksepteres.

Korrupsjonen er marginal i global målestokk.

Men en fungerende stat krever at en viss kritisk masse av borgerne respekterer regelverket. At den enkelte greker ikke vil betale skatt er forståelig; de færreste andre gjør det, og det meste av det som kommer inn av skattepenger går i lomma på politikere og byråkrater. Det ligger ikke lenger noen moral i å betale skatt, det er bortkastet selvoppofrelse. Og som tjenestemann er det liten grunn til ikke å stjele statens penger når alternativet er at kollegaen eller sjefen gjør det. Det blir som å la seg slå ned i et masseslagsmål fordi man helst vil at alle i stedet skulle spilt badminton.

Grensen for samfunnstillit

Er man under den kritiske grensen for samfunnstillit er det de mest umoralske aktørene som bestemmer reglene. Å bygge opp en kritisk masse av statstillit krever langsiktige kulturendringer over generasjoner. På den annen side kan hele statsmaskineriet rakne momentant når man kommer under den kritiske massen. I Norge er vi inne i en farlig utvikling der stadig flere ser at staten på sikt ikke har et bærekraftig forhold mellom inntekter og utgifter. Det kan medføre at skatte-, korrupsjons- og trygdemoralen kollapser. Og det kan bli irreversibelt.

Anonymt fellesskap

I en artikkel i Science fra 2008 presenteres et eksperiment der studenter i ulike land ble testet i evnen til tillit overfor et anonymt fellesskap. Studentene spilte det såkalte public goods game der deltagerne betaler individuelle bidrag i en felles pott, som deretter blir doblet og fordelt på deltagerne. Spillet premierer altså solidarisk adferd på gruppenivå.

Resultatet viste store kulturelle forskjeller. Deltagere fra USA, Vest-Europa og Kina viste seg som de mest solidariske spillerne, samtidig som de konsekvent straffet spillerne som bidro minst. Mens studentene fra Saudi-Arabia, Hellas og Oman bidro minst til potten, mens de prioriterte å straffe spillere som ga mer til fellesskapet enn dem selv. Undersøkelsen indikerer at manglende evne til tillit og solidaritet i en kultur får dypt feste i borgernes personlighet.

Tillitsnivå

I den tidligere nevnte artikkelen fra Algan og Cahucs presenteres statistikk som peker mot at innvandrere til USA og deres etterkommere i stor grad beholder tillitsnivået fra opprinnelseslandet. Immigranter fra Skandinavia og Nederland, og deres etterkommere viser høy grad av tillit. Mens innvandrere fra Afrika, Portugal og det tidligere Jugoslavia er de minst tillitsfulle. For Norge skaper det store utfordringer dersom innvandrere fra land uten tillit og lojalitet til offentlige myndigheter opprettholder denne adferden her i landet.

Det så vi i praksis da flertallet av Oslos norskpakistanske drosjesjåfører ble tatt for skatte- og trygdesvindel. I pakistansk kontekst er deres adferd akseptabel og fornuftig. Knapt noen betaler skatt i Pakistan, og svært begrensede offentlige inntekter blir stort sett stjålet. I Pakistan er det familien som gir velferd og beskyttelse. Pakistanere flest har langt større pliktfølelse overfor familie enn nordmenn. Vi er blitt vant til at det offentlige tar vare på våre trengende. Men dersom Norge faller under den kritiske massen for statstillit, vil også nordmenn bli tvunget til å returnere til en samfunnsmodell basert på familie og klan.

Med tanke på at kjernen i venstresidens idealsamfunn er likhet, offentlig velferd og individets frihet fra patriarkatet, er det pussig at det samme politiske segmentet er den fremste pådriver for ukritisk innførsel av statsfiendtlig og klanbasert adferdsmønster. Jeg skulle gjerne sett at vi fikk en mer ærlig og saklig offentlig samtale om det paradokset.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.