• Klimaskeptikere hevder at klimagassene som årsak til oppvarmingen av atmosfæren ikke er påvist. En rekke vitenskapelige studier indikerer det motsatte, skriver kronikkforfatteren.

Tvilsom klimadebatt

De såkalte klimaskeptikerne presenterer ofte faglige feil, faktafeil og uetterrettelige fremstillinger av klimaforskningen.

Pål Prestrud direktør, CICERO Senter for klimaforskning

FOTO: Ole Magnus Rapp

Fravær av vitenskapelig skepsis. I flere vestlige land har et fåtall akademikere oppnevnt seg selv til «klimaskeptikere». De deltar i den offentlige debatten med stort engasjement og presenterer ofte faglige feil og uetterrettelige fremstillinger av klimaforskningen. Fraværet av ordinær og sunn vitenskapelig skepsis er slående når man tar seg bryet med å gå i dybden av det de presenterer. De fleste av dem arbeider ikke med klimaforskning selv eller deltar aktivt i den faglige debatten på den vitenskapelige arenaen.

En gjenganger er også de uberettigede anklagene mot klimaforskningen og klimaforskere om juks og konspirasjon. En rekke uavhengige granskninger av påstandene om svindel og manipulering av data rettet mot spesifikke klimaforskere eller klimaforskningsenheter har entydig konkludert med at påstandene ikke er holdbare. Det er et faktum at det til nå bare er én vitenskapelig publikasjon relatert til klimaforskning som er trukket tilbake som følge av uregelmessigheter (påstander om plagiat). Paradoksalt nok var det en artikkel fra 2008 som var kritisk til sentrale klimaforskeres bruk av statistikk.

Trakassering

I land som USA, Australia og Storbritannia har svindelpåstandene utartet til ren trakassering av enkeltforskere og forskningsmiljøer som har toppet seg det siste året. Målet er å diskreditere klimaforskningen. Det er ikke uventet. Klimaforskningen utfordrer sterke politiske og økonomiske krefter. Rett før sommeren vedtok verdens største forskningsorganisasjon (AAAS – American Association for the Advancement of Science) en sterk uttalelse der de uttrykker dyp bekymring for omfang og karakter av personangrepene en del klimaforskere utsettes for. Det advares mot at trakassering, trusler og rettslige forfølgelser skaper så dårlige arbeidsforhold for klimaforskere at det vil hindre fri utveksling av ideer og gjøre det vanskelig for beslutningstagere og publikum å få tilgang på vitenskapelig faktainformasjon.

Feilaktig inntrykk

De selvoppnevnte «skeptikerne» fremstiller seg selv som den ene av to parter i klimadebatten. Mer feil kan det neppe bli. På den vitenskapelige arenaen foregår det en livlig og kritisk debatt om klima, slik det skal gjøre i en forskningsdebatt. Nyansene i synspunkter spenner svært bredt, også blant de forskere som mener det er sannsynlig at vi har et menneskeskapt klimaproblem. Fordi de selvoppnevnte «skeptikerne» angriper nær sagt alle deler av klimakunnskapen, ofte på sviktende vitenskapelig grunnlag, skapes et så høyt støynivå at mediedebatten som oppstår feilaktig gir inntrykk av at forskerne er delt i to grupper i dette spørsmålet.

Dermed kommer de områdene der det er reelle mangler og usikkerhet om klimakunnskapen som gir grunnlag for sunn vitenskapelig skepsis og kritikk for lite til syne i deler av den offentlige klimadebatten. Det er det all grunn til å være bekymret over. I et så potensielt viktig samfunnsspørsmål trenger vi en opplysende debatt om de reelle svakheter og styrker i klimakunnskapen.

Også i Norge

I Norge har vi heldigvis unngått de verste utslagene av den kampen som foregår om klimaforskningen, men også her har vi en håndfull akademikere som sprer svindelpåstander, faktafeil, faglige feil og gir uetterrettelige fremstillinger av klimaforskningen. Argumentene og poengene er de samme som brukes av deres kolleger i andre land.

Nylig har de mest aktive av dem, professorene Ole Humlum, Ole-Henrik Ellestad og Jan-Erik Solheim, utarbeidet en klimabrosjyre der det er et rikt tilfang på eksempler som illustrerer mine poenger. La meg ta et fåtall av dem:

Humlum hevder uten forbehold at det er urban oppvarming som er årsaken til at han en kald januardag måler at temperaturen i Oslo sentrum er seks-syv grader høyere enn på Skansebakken i Sørkedalen rett utenfor sentrum. Han bruker dette til å så tvil om de globale temperaturmålingene er korrekte, angivelig fordi flere målestasjoner over tid skal ha blitt stående i bebygde områder i takt med urbaniseringen. Humlum har imidlertid ikke demonstrert urban oppvarming, men et eksempel på at kulden samler seg i gropene i terrenget om vinteren når det er mye utstråling fordi kald luft er tyngre enn varm luft.

Ellestad påstår at den naturlige klimavariasjonen i Stillehavet (El Niño) ikke er «tatt med i FNs klimapanels (IPCC) teorier eller i deres klimaberegninger». El Niño er gitt en bred og grundig omtale på hele 30 forskjellige sider i Klimapanelets rapport fra 2007 og er inkludert i deres beregninger og i de fleste modellene. Dette er Ellestad blitt informert om flere ganger. Han taler derfor mot bedre vitende.

Solheim fastslår kategorisk at klimagassene som årsak til oppvarmingen av atmosfæren ikke er påvist. Selv om det finnes en rekke vitenskapelige studier som indikerer det motsatte, nevner han ikke disse, men henviser til én vitenskapelig studie som støtter hans påstand. Det han unnlater å si, er at det dokumentert alvorlige metodiske feil i denne studien. Når feilene korrigeres og nye data inkluderes, tyder mye på at sammenhengen mellom klimagasser og oppvarming finnes.

Forskningsetisk tvilsom

Dette siste eksempelet illustrerer godt en fremgangsmåte som er flittig brukt og som er nødvendig for å kunne fremstille kunnskapsgrunnlaget som uetterrettelig: store mengder vitenskapelige resultater – forsket frem gjennom mange år – ignoreres og det ene resultatet som stemmer med egne oppfatninger velges ut selv om det er korrigert. Fremgangsmåten er forskningsetisk tvilsom.

Ellestad har vært den fremste målbærer av påstandene om juks i klimaforskningen. I brosjyren brukes ord som at Klimapanelet har «underslått» og «fordekt», og Ellestad anklager Klimapanelets leder Rajendra Pachauri for å sko seg økonomisk på klimasaken, selv om det internasjonale revisjonsfirmaet KPMG (rapporten er tilgjengelig på nettet) ettertrykkelig har tilbakevist påstanden.

Etter den opphetede debatten som har vært i USA og Australia har forskernes egne organisasjoner, forskningsinstitusjoner og andre forskere kommet på banen for å forsvare forskningen. Noe tilsvarende har vi ikke sett i Norge. Årsaken er forhåpentlig at debatten ikke har vært så opphetet her. Men det er også trolig at frykten for å skade omdømmet ved å delta i en kontroversiell debatt er medvirkende. Hvor er engasjementet fra Forskningsråd, vitenskapsakademi, forskningsetiske komiteer, forskningsinstitutt og andre for å delta i debatten når klimaforskningen og klimaforskere angripes av andre forskere med faktafeil, uetterrettelige argumenter og svindelpåstander? Det er ingen grunn til å vente med å ta tak i denne debatten til den er blitt enda verre også her i Norge.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest kommentert siste døgn