• FMC Technologies på Kongsberg satser på utenlandske ingeniører, deriblant Nuno Vaz, Gabriela Fabiao og Nuno Amaral fra Portugal. Myndighetene mangler en tilsvarende satsing, mener artikkelforfatteren.

    FOTO: JON HAUGE (arkivbilde)

Ut og stjele talenter

Bistandsbrillene må bort hvis Norge skal få tak i den høyt kvalifiserte, internasjonale arbeidskraften som landet trenger.

En maidag i 1968 ankom en iraker Oslo sentrum med flybussen fra Fornebu. Han skulle tilbringe noen timer i hovedstaden før han skulle videre med nattoget til Romsdal, hvor hans kone og barn ventet. Han var utdannet geolog fra London og hadde arbeidet i flere år for Iraq Petroleum Company.

Nå var Norge blitt 34-åringens nye hjemland.

Desperat behov for kompetanse

Siden han først var i Oslo fant han frem nummeret til Industridepartementet i håp om at det kanskje var noen der som hadde bruk for ham. Det skulle vise seg å være et lykketreff, for Norge. Oljeletingen hadde pågått i flere år på norsk sokkel, og landet hadde desperat behov for riktig kompetanse.

Tom C. Varghese
Irakeren fikk et intervju samme dag. Og mannen som knapt snakket norsk ble ansatt kort tid etter. Ikke bare fikk han en fremtredende stilling i oljeforvaltningen, men også høyere lønn enn statsministeren. Den unge irakeren er Farouk Al-Kasim, og i tiårene som fulgte skulle han spille en sentral rolle i utformingen av norsk oljepolitikk, i teknologiutvikling på sokkelen og i arbeidet med å sikre nasjonal kontroll over ressursene.

Det er en historie som er så utrolig at den må være sann.

Den gode vilje

I årene som fulgte skulle det derimot bli betraktelig vanskeligere for irakske ingeniører å få arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. Innvandringsstoppen fra 1975 markerte innføringen av en todelt innvandringspolitikk:

Fra ikke-vestlige land ble familieinnvandring og flyktninger prioritert, mens arbeidsinnvandringen var restriktiv. For vestlige land som USA, Frankrike og Storbritannia ble det derimot opprettet særordninger for faglærte arbeidstagere det var særlig behov for.

Denne todelingen ble styrket ved tilslutning til EØS-avtalen i 1994, hvor det felleseuropeiske arbeidsmarkedet ga 250 millioner europeere mulighet til å arbeide og bo i Norge.

Norge har i dag en underdekning på minst 8 000 ingeniører

Innvandringspolitikken rettet mot ikke-vestlige land ble en forlengelse av norsk bistandspolitikk: et politikkområde hvor norsk godhet og humanitære stormakt skulle demonstres. Vi ville forbarme seg over flyktninger, ikke la indiske ingeniører konkurrere om norske arbeidsplasser. Men innvandringspolitikk handler om mer enn hjerterom, det er også et strategisk instrument for å tiltrekke oss den kompetansen vi til enhver tid trenger. Dessverre ser vi fortsatt på ikke-vestlige land med bistandsbriller. I mellomtiden har verden forandret seg.

Det globale talentkappløpet

Mangelen på kvalifisert arbeidskraft er blitt en av de største utfordringene for konkurransedyktigheten til selskaper verden over. Vi er ikke alene i kampen om talentene. Norske selskap konkurrerer nå med internasjonale arbeidsgivere om norske studenter og må i stadig større grad tiltrekke seg utenlandske arbeidstagere. I takt med globaliseringen er verden i ferd med å bli ett arbeidsmarked.

I Norge har i dag en underdekning på minst 8 000 ingeniører, ifølge Statistisk sentralbyrå. Og det er olje- og gassektoren som er mest utsatt. Verdens største riggselskap, Seadrill, er i ferd med å flytte til utlandet, blant annet på grunn av manglende tilgang til kvalifisert personell i Stavanger. Mens andre, som subsea-selskapet FMC Technologies Kongsberg har opptil 20 prosent utenlandske arbeidstagere, en økende andel av disse er fra utenfor EØS-området. I fremtiden vil denne trenden gjøre seg gjeldende i stadig flere sektorer.

Innvandring og innovasjon

Land som tidlig var ute med å liberalisere lovverket for spesialisert arbeidskraft fra hele verden har høstet fruktene. Forskerne AnneLee Saxenian og Vivek Wadhwa har funnet at halvparten vellykkede selskap i USAs teknologiske sentrum, Silicon Valley, hadde minst én innvandrer som grunnlegger, mens over én fjerdedel av alle høyteknologiske bedrifter var ledet av en inder eller kineser. Samtidig som halvparten av patentsøknadene fra multinasjonale selskap i USA kom fra utenlandske borgere. I sum utgjør dette milliarder av dollar og hundretusenvis av arbeidsplasser, men også sterkere innovasjon- og forskningsmiljøer.

Naturligvis er ikke disse erfaringene direkte overførbare til Norge. Men det sier noe om hvilke muligheter høykvalifisert innvandring åpner for. Dette burde være en mye viktigere del av debatten etter at Brochmann-utvalget fremla sin rapport i 2011. Der ble det konkludert med at: "Konsekvensene av migrasjon for velferdsmodellens utvikling er avhengig av hvem som kommer, hvilke ressurser de bringer med seg, og i hvilken grad de integreres i norsk arbeids- og samfunnsliv" (min kursivering). Men klarer vi å tiltrekke oss den neste Farouk Al-Kasim?

Oppmykning

Utover 2000-tallet skjedde det en oppmykning av regelverket for arbeidsinnvandring fra land også utenfor EØS. Det ble opprettet en kvoteordning i 2002 hvor opp til 5000 personer hvert år kunne få innvilget oppholdstillatelse, dersom de hadde et jobbtilbud i Norge og kompetansen kunne dokumenteres. En nyere spesialistkvote fra 2010 ga arbeidstillatelse til enhver med et jobbtilbud og lønn på minst en halv million kroner. Kort oppsummert har den førsten kvoten aldri vært i nærheten av å være fylt, og den andre ordningen ble nylig avviklet på grunn av omfattende juks.

Problemet med den norske innsatsen er likevel mer grunnleggende. For kvoteordningene er ingenting annet enn et forsøk på å bygge ned byråkratiske hindre som man selv har satt i veien for global mobilitet. Spørsmålet er hva Norge gjør for aktivt å tiltrekke seg kvalifisert kompetanse. Det mangler et overordnet samarbeid mellom offentlige myndigheter, privat sektor og utdannelsesinstitusjonene på dette område. Det må til for å beholde utenlandske masterstudenter i Norge, bedre å utnytte kompetansen til de innvandrerne som allerede bor her og utvikle effektive tiltak for å tiltrekke oss de beste hodene.

For en ting er sikkert, den neste Farouk Al-Kasim kommer ikke til å banke ydmykt på døren til et departement. Norge må ut og stjele talenter.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Lyset som aldri tar slutt

Nini Stoltenberg (1963-2014). Jeg lurte lenge på hvor alt lyset i henne kom fra. Til slutt skjønte jeg det.

No har fortida fått nok

Salderingsdebattane i norske kommunestyre kan tyde på at gamlefolket, vi pensjonistane, har vore grådige til det usømmelege, kanskje til det farlege.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer