Vår glemte kongemaker i 1905

HELT OG KONGEMAKER. I forbindelse med 100-årsmarkeringen for unionsoppløsningen er det igjen tid for å utdele ære og berømmelse til dem som sto i spissen for løsrivelseskampen. Noen har allerede fått det. I biografien "Sønnen" har Lars Roar Langslet utropt Sigurd Ibsen til den store arkitekten bak 1905. I bind II av biografien om Haakon og Maud, "Folket", har Tor Bomann-Larsen nok en gang utpekt Fridtjof Nansen til den store helten og kongemakeren i 1905-dramaet.

Nedlatende og latterliggjørende.

Bomann-Larsen omtaler også den andre norske kongeforhandleren, Fritz Wedel Jarlsberg (1855- 1942). Men omtalen føyer seg pent inn i rekken av nedlatende og til dels latterliggjørende karakteristikker av Wedel Jarlsbergs innsats. Også i offisielle kilder som Nasjonalbibliotekets 1905-base beskrives han typisk nok som "den i overkant geskjeftige og tjenesteivrige Wedel Jarlsberg". Fritz Wedel Jarlsberg tilhørte en av Norges mektigste adelsslekter. Helt fra Gustav Wilhelm Wedel overtok Jarlsberg grevskap på slutten av 1600-tallet, hadde hans forfedre innehatt sentrale posisjoner i embetsstand og politikk. Selv satset han på en karrière i diplomatiet, og var en av ytterst få nordmenn som gikk til topps i De forenede rigers utenrikstjeneste. Senere ble han en av Norges fremste diplomater, og er mest kjent for å ha forhandlet frem Svalbard-traktaten i 1920 som ga Norge suverenitet over øygruppen. I 1929 forærte han bort eiendommen Skaugum til kongefamilien.

Kontakt med makteliten.

I 1905 var Wedel Jarlsberg minister i Madrid. Da nyheten om Stortingets 7. juni-vedtak nådde ham, sa han straks opp stillingen og reiste til Kristiania for å stille seg til disposisjon for statsminister Christian Michelsen og utenriksminister Jørgen Løvland. Det kunne de trenge. Skipsrederen fra Bergen og skolelæreren fra Setesdal hadde ingen utenrikspolitisk erfaring. Det hadde Wedel Jarlsberg i monn. Gjennom sin lange karrière i utenrikstjenesten og sine familieforbindelser hadde han nære kontakter med makteliten både i Danmark, England og Tyskland. Disse personlige kontaktene var helt avgjørende for å oppnå det som opptok Michelsen og Løvland mer enn noe annet: å skaffe Norge internasjonal anerkjennelse. Uten den ville Norge ha lite å stille opp mot svenske krav for å gå med på unionsoppløsningen, for ikke å snakke om svenske krigstrusler.

Norge låst.

De overlot jobben til Wedel Jarlsberg, med løfte om at han skulle få overta Løvlands stilling som utenriksminister hvis han lyktes. Det var England de satset på. I troen på at dynastiske forbindelser fortsatt hadde betydning, gikk de inn for å tilby den norske tronen til den danske prins Carl som var gift med kong Edvard VIIs datter, Maud. Problemet var bare at Stortinget allerede hadde tilbudt kong Oscar å la tronen bli i den svenske familien. Det såkalte Bernadotte-tilbudet var kun et taktisk trekk for å dempe de utenlandske reaksjonene. Men det låste samtidig Norges muligheter til å bruke tronen som lokkemiddel overfor England.

Positiv tone.

Wedel Jarlsberg ble sendt til Danmark og England med det delikate oppdraget å fremføre det dobbelte budskapet: Han skulle først oppfordre landene til å legge press på Sverige om å akseptere Bernadotte-tilbudet, men samtidig la det skinne igjennom at det var prins Carl de egentlig ønsket seg. Begge steder lyktes han i å fremføre det norske ønsket, og i begge land ble det vel mottatt. Første del av planen var dermed på plass: Man hadde oppnådd kontakt, og tonen var positiv.Neste trinn i planen var å overtale prinsen selv til å si ja. Via sine gode forbindelser med den danske utenriksministeren Frederik Raben-Levetzau og den britiske ambassaden, ble det arrangert et hemmelig møte i København i slutten av juni, der prinsen lovet å ta imot den norske tronen - når og hvis den ble ledig.Så langt, så vel. Men det skulle bli verre. Da ryktene om kongeforhandlingene sev ut, vakte det bestyrtelse i Stockholm. De anklaget Danmark for å ta parti for Norge og truet med at det kunne få alvorlige følger for forholdet mellom de to landene. For Sverige var Bernadotte-tilbudet et trumfkort. Så lenge den norske tronen formelt tilhørte kong Oscar, ville ingen stater anerkjenne Norge, og uten anerkjennelse ville Norge stille svakt når det skulle forhandles om vilkårene for en unionsoppløsning.

Hasardiøst spill.

Det var også Christian Michelsen fullstendig klar over. Han satte derfor i verk et hasardiøst spill for å få prins Carl til å overta den norske tronen, selv om den i Sveriges øyne fortsatt tilhørte Oscar II. Han instruerte Wedel Jarlsberg om å legge større press på prinsen, og true ham med at tronetilbudet ville falle bort hvis de ikke fikk hans umiddelbare ja. Wedel Jarlsberg advarte Michelsen mot å spenne buen for høyt. Danmark hadde også forholdet til Sverige å ta hensyn til. Men Michelsen ignorerte rådet, og påla Wedel Jarlsberg å fortsette presset. Prinsen ble også presset av Edvard VII, som engasjerte seg sterkt for å se sin datter og svigersønn på den norske tronen. Via den britiske ambassadøren i København, Alan Johnstone, forsøkte også han å presse Carl til å se bort fra Bernadotte-tilbudet.Dette presset økte irritasjonen i Stockholm. På ny fikk danskene beskjed om å holde fingrene av fatet, ellers ville det kunne true freden i hele Norden. Men verst gikk det ut over Wedel Jarlsberg som ble beskyldt for å ha lagt et utilbørlig press på den danske prinsen. Også den britiske ambassadøren, Alan Johnstone, skyldte på Wedel Jarlsberg da det ble oppvask i London. Det britiske utenriksdepartementet likte nemlig ikke kong Edvards solospill. For dem var det om å gjøre at unionen ble oppløst fredelig, og bevare et godt forhold til både Sverige og Norge.

Nansen fikk æren.

I Kristiania toet Michelsen og Løvland sine hender, og gjorde ingen forsøk på å ta Wedel Jarlsberg i forsvar. Tvert om anklaget de ham for å være løsmunnet og fare med usannheter. Da oppgjøret mellom Norge og Sverige var i havn på høsten, og Oscar abdiserte, ba de Fridtjof Nansen sluttføre forhandlingene med prins Carl. Dermed ble det Nansen som fikk æren for å være den store kongemakeren. Michelsens og Løvlands motiver for å støte Wedel Jarlsberg ut i kulden var flere. Den viktigste var at de ikke lenger ville stå ved løftet om å la ham bli utenriksminister. Løvland hadde fått lyst til å fortsette i stillingen. Løftebruddet ble begrunnet med at Wedel Jarlsbergs fortid som varm unionsforsvarer, i tillegg til hans snobbete stil, ville hindre ham i å få Stortingets fornødne tillit. Ryktene om hans homofile tilbøyelighet kan også ha spilt inn. Å ha en utenriksminister med en slik legning var tiden ikke moden for.Men den viktigste årsaken til at de to vendte ham ryggen, var hensynet til Sverige. Det var om å gjøre å reparere forholdet over Kjølen så raskt som mulig. Den beste måten å gjøre dette på var ved å utpeke Wedel Jarlsberg til syndebukk for spillet i København. Det ville utvilsomt vært et dårlig trekk å la Wedel Jarlsberg bli utenriksminister. Men like utvilsomt er det at Wedel Jarlsberg fortjener å bli husket - for innsatsen med å skaffe Norge internasjonal anerkjennelse og ny konge i 1905. Men en aristokratisk snobb med et homofilt rykte er det ikke plass til i vårt nasjonale heltegalleri. Der rår fortsatt Fridtjof Nansen grunnen alene.