Vårrydding i et vepsebol

FOTO: Privat

Religion og livssyn.

Det er vår, og stortingsvalgkampen nærmer seg. Den voldsomme oppmerksomheten om religions- og livssynspolitiske spørsmål i Norge, det statsbærende partis famling i sak etter sak som angår dette politikkfeltet, og det betydelige antallet nordmenn som synes å føle at utropstegnene klaprer i deres indre tastatur hver gang de hører ordet «islam», bidrar til å illustrere behovet for en klart og prinsipielt forankret ny religions- og livssynspolitikk.

Man skulle tro at vi hadde lært noe av tyve års intens og tilbakevendende islamdebatt i Norge. Men den siste ukens hendelser indikerer at intet er vanskeligere for en mann å forstå enn noe som hans lønn avhenger av at han ikke forstår, som Upton Sinclair formulerte det i 1935.

Opprydding.

Nok en gang skal norske velgermasser mobiliseres med kritikk og hetsing av norske muslimer. For oss som sitter ringside og finner det vanskelig å falle inn i det svart/hvite kartet som trekkes opp, synes behovet for politisk ansvarlighet etter hvert akutt. Mens mange akademikere og intellektuelle nærer drømmer om habermasiansk «herredømmefri dialog», forsvinner kraften i de bedre argumentene i en overfølsom offentlighets larm og vrede. Det kan derfor være på sin plass å trekke pusten dypt og å gjøre et forsøk på en enkel og kort vårlig rydding i noen sentrale begreper.

1. Blanding av religion og politikk.

Det hevdes at dette er noe som i særlig grad preger «den muslimske verden». I ethvert samfunn finnes det sammenblanding av religion og politikk på ulike nivåer. I stat-kirkeforliket fra 2008 ble grunnlovens paragraf 2 endret. «Den kristne og humanistiske Arv forbliver Statens Værdigrunnlag» heter det i den nye formuleringen. Grunnloven viderefører dermed den privilegerte stilling kristendommen har i Norge.

Den garanterer fortsatt statlig overoppsyn med en folkekirke som blir stadig tommere for folk, og med en ledelse som er stadig mer ambivalent i forhold til hva det statlige overoppsynet betyr for statskirkens frihet i trosspørsmål. Grunnloven fremstår fremdeles som diskriminerende mot andre religioner og livssyn. Den er kristen-humanistisk-hegemonisk, og potensielt i strid med både menneskerettigheter og religionsfrihet. Sammenblanding av religion og politikk? Utvilsomt. Men det var dette med splinten i ens eget øye, da.

Nå er det faktisk slik at det ikke finnes noen eksisterende stater som er absolutt nøytrale i religions- og livssynsspørsmål. Forestillingen om en «verdinøytral stat» bærer fort galt av sted, for en slik stat vil måtte gi opp ethvert forsøk på å forsvare både menneskerettigheter og religions- og livssynsfrihet. Men utviklingen i den «vestlige verden» går stort sett i retning av en avvikling av statskirkeordninger. En slik avvikling er hverken en nødvendig eller tilstrekkelig forutsetning for en sekulær stat – men erfaringsmessig har det vist seg vanskelig å balansere hensynet til statens sekulære karakter med en statskirkeordning.

En av de mest sentrale utfordringene i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn som Norge er blitt, er at de hegemoniske forståelsesformene på fundamentale måter er formet av en kristen-humanistisk flertallskultur som er blitt så naturalisert at den betraktes av mange som et nøytralt, arkimedisk utgangspunkt.

I de opphetede religions- og livssynspolitiske debattene i samtiden aner man også sporene av en ofte tabuisert sorg over og redsel for et tap av denne flertallskulturen i møtet med en uklar og åpen religions- og livssynspolitisk fremtid. Denne sorgen og redselen eksisterer, og må håndteres på en klok og ansvarlig måte av den norske politiske og intellektuelle eliten.

2. Hijab

. Også kjent som verdens mest provoserende tøystykke for sekulære absoluttister og religiøse nasjonalister i Norge. Det hevdes i fullt alvor at hijab ble innført i den muslimske verden av sjia-lederen Musa al-Sadr i Libanon på 1970-tallet, og at det er et uttrykk for «islamisme». Hijab forstått som tildekking av kvinner i ulike former har eksistert i «den muslimske verden» praktisk talt siden islams begynnelse.

Tildekking av kvinner er ikke et fenomen som er unikt for islam. Det står ikke noe om tildekking av kvinnehår i Koranen. Islamismen er en politisk-religiøs ideologi som først vokser frem i det 20. århundre. I den moderne «muslimske verden» er kvinners kropper, hår og seksualitet blitt brukt som sentrale symboler av menn som vil kle av, så vel som menn som vil kle på muslimske kvinner under påskudd av både sekularisering og (re-) islamisering. Det er med andre ord ikke bare islamister som er «besatt av» kvinners kropper og seksualitet, og det er særdeles reduktivt å se hijabbruk som uttrykk utelukkende for islamisme.

3. Islamisering.

Det finnes nok enkelte norske muslimer som kunne tenke seg et samfunn styrt ut ifra islam i Norge, men de som faktisk arbeider aktivt for dette er i et lite mindretall. Imamutdanning, som vil kunne sikre at norske imamer har den nødvendige forståelse av det norske samfunnet, krav om halalmat i norske fengsler og bønnetid på norske arbeidsplasser osv. er legitime krav fra en religiøs minoritet i et pluralistisk og demokratisk samfunn.

4. Radikalt islam.

Et uklart og diffust begrep som synes å blande sammen islam og islamisme (altså en religion og en moderne politisk og religiøs ideologi). Radikale islamister er noe forenklet muslimer som er rede for å anvende vold for å oppnå målsetningen om et samfunn hvor Sharia praktiseres med statlig støtte. Det er en mikroskopisk andel av norske muslimer som har noen som helst sympati for radikal islamisme, og PST hevder å ha god oversikt over disse. Men hvis man ønsker seg mer radikal islamisme i Norge, går den sikreste veien til målet via å stemple det store flertallet blant norske muslimer som representanter for et «radikalt islam».

Et av de mest positive utviklingstrekkene de siste årene er utviklingen av en ny arena for debatt og dialog i tilknytning til Litteraturhuset i Oslo. Fremveksten av disse alternative offentlighetene i Oslo og andre norske storbyer, offentligheter som gir rom for de lengre og mindre konfliktfylte tankerekkene er viktige, og unge norske muslimer har da også i betydelig grad latt seg høre på disse arenaene. Men slike arenaer må også flyttes ut i en bredere offentlighet og ut av den intellektuelle middelklassens tumleplasser. Denne uken fortalte flere unge norske muslimske kvinner at de aldri har følt seg så fremmede i sitt eget land som nå. Av hensyn til oss alle er det snart på tide at vi ikke bare lar dem tale, men faktisk begynner å lytte til deres vitnesbyrd om toleransens vilkår i det norske samfunn anno 2009.

God valgkamp!

Med dette ønskes norske politikere, uavhengig av politisk tilhørighet, dannelses- og opplysningsnivå en god og fremfor alt ansvarlig valgkamp. Måtte kraften i de bedre argumenter, behovet for en konsekvent og prinsipielt forankret religionspolitikk, og norske menneskerettslige forpliktelser seire.