• Jessica Kiil ble i desember slått ned. Nå har politiet henlagt saken. 


    FOTO: Dan P. Neegaard

Vårt lille land har fått nok

Jeg er ikke et offer. Jeg er det nye Norge.

I desember ble jeg brutalt slått ned av et norsk par etter en tur ute på byen. Til alt hell fikk jeg hjelp raskt og unngikk alvorlige skader.

Jeg er takknemlig for at noen var modige nok til å blande seg inn, selv om politiet fraråder publikum å gjøre nettopp dette. Men hva var alternativet? Politiet klarer sjelden å avverge slike episoder fordi de ikke har kapasitet til å være over alt til enhver tid.

I etterkant av overfallet var det flere som forsøkte å få tak i politiet, men det viste seg å være enklere sagt enn gjort til tross for at det myldret av politi i Oslo sentrum i forbindelse med fredsprisutdelingen. Det er unektelig en viss ironi i at jeg ble slått bevisstløs på en slik dag uten at politiet kunne forhindre det med sin tilstedeværelse. Dessuten er det et tankekors at parallelt med utdelingen av Nobels fredspris, fikk jeg et ubehagelig møte med en av de mørkeste avkrokene i det norske samfunn.

Hatkriminalitet

Derfor har jeg et spørsmål til alle politikere i Norge: Hvor mye hatkriminalitet må finne sted før dere tar grep og gjør noe med det? Hundrevis av saker blir anmeldt, og like mange blir henlagt. Denne uken ble også min sak henlagt.

Hva gjør egentlig politiet når en og samme person gjentatte ganger utøver ondskapsfulle handlinger? Er det blitt sånn at de kriminelle har overtaket? Hvem har egentlig makten? Etter mitt syn bør politikerne skjerpe seg og øke straffene for kriminelle handlinger som har sitt opphav i rasisme og diskriminering.

Jeg føler nemlig at det er for mye nå. Vårt lille land har fått nok. Jeg har stilt meg selv spørsmålet om jeg bør synge Ja vi elsker på 17. mai i år. Jeg kan, men det føles ikke riktig så lenge politikerne og politiet ikke tar alle oppgavene sine på alvor. Jeg har kommet hit for å bli, og har ikke noe sted å reise tilbake til. Landet der jeg kommer fra, Kongo, er herjet av krig og elendighet. En krig som er startet og finansiert av dem som vil utnytte og plyndre Kongos rikdom.

Ikke bare gull og grønne skoger

Akkurat nå er ca. en million barn på flukt i Kongo. Jeg har blant annet en søster som i flere år har bodd på et asylmottak i Zambia med barna sine. Når vi snakker på telefonen forteller hun ofte hvor grusomt det var å måtte forlate hjemlandet på grunn av en vanskelig livssituasjon forårsaket av korrupte politikere. Noen ganger får jeg lyst til å si til henne at her er det ikke bare gull og grønne skoger.

2. november i fjor sto det en artikkel på trykk i Aftenposten som antydet at norsk bistand redder skogene, men svikter de fattige. Det er blitt bevilget milliarder av kroner for å redde skogene i blant annet Afrika. I samme artikkel sto det at mer eller mindre alle på Stortinget støtter opp om å redde skogene, men det hersker dyp uenighet om hvor pengene skal tas fra. KrF mener, i likhet med Kirkens Nødhjelp, at satsingen på å redde skogene burde komme i tillegg til ordinær bistand. Men når pengene hentes fra bistandsbudsjettet er konsekvensen at de fattige må betale for de rikes overforbruk, ifølge Dagfinn Høybråten (KrF).

Redde skoger, ikke mennesker

Jeg kan bekrefte at de fleste kongolesere synes det er rart at rike Vesten bruker en betydelig mengde ressurser på å redde skogene, men ikke menneskene som bor der. Et godt eksempel på det er landsbyen foreldrene mine kommer fra, et lite sted som heter Walungu. Der utvinnes blant annet det svært verdifulle mineralet coltan.

Like fullt herjer sulten. Jorden er utarmet og uproduktiv. De gangene jeg har vært der har jeg sett utmagrede kyr som ble passet på av enda magrere barn på åtte-ti år. De aller fleste over tretten går ikke på skole fordi de har rømt hjemmefra eller blitt kidnappet av opprørere som kommer om natten. Den eneste tilgangen til arbeid er i gruvene hvor det utvinnes coltan, gull og en rekke andre mineraler de aldri har hørt om en gang.

Rømt fra gruvene

En gutt på seksten år som nylig hadde rømt fra gruvene og pådratt seg malaria fikk medisin av meg. Han smilte og takket. Jeg viste ham iPhonen min og forklarte at dette er et av produktene som blir laget av mineralene han hadde hentet i gruvene. Gutten svarte at han aldri ville jobbe i en gruve igjen, men at han gjerne ville ha en sånn telefon. Deretter viste han frem telefonen for de andre barna og forklarte at dette er en av tingene som lages av coltan.

Det er på ingen måte meningen å klage. Jeg prøver bare å formidle hvordan jeg ser ting, og hva jeg anser for å være sant. Dessverre finnes det ingen lett vei ut av uføret.

Det er et faktum at hverken vestlige popstjerner eller noen andre har maktet å løse verdens problemer. Enten det er snakk om miljø, sult eller krig. Ikke vet jeg hvordan hindrene skal overvinnes, men én ting er sikkert: Skal vi alle motiveres til å gå i en felles retning, er det viktig at vi også har en felles virkelighetsforståelse.

Derfor er det viktig å huske på at Nobels fredspris ikke har utspilt sin rolle helt ennå.

Kvinner er verdens lys

De tre kvinnelige afrikanske nobelprisvinnerne fikk en velfortjent pris for sitt engasjement, og da de talte for fred i Oslo 10. desember begynte tårene å renne hver gang Kongo ble nevnt. Som min far sa: Kvinner er verdens lys.

Jeg takker av hele mitt hjerte alle gode nordmenn som uavhengig av hudfarge har gitt meg støtte. Sammen har vi tatt fatt på et nytt år med positive tanker og aksept for at vi er forskjellige. I mellomtiden venter jeg spent på svar politikere, på vegne av alle oss i dette landet som er blitt utsatt for uakseptable handlinger politiet ikke har prioritert å etterforske.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.