Vi trenger ikke Rio+20 konferansen 

Fra 20.-22. juni samles tusenvis av politikere i Rio de Janeiro. Trenger vi enda en global konferanse om bærekraftig utvikling?

Tips Ring: 02286 SMS / MMS: 2286 Anonymt / Kryptert: varsle

Globale konferanser er vel egnet til å rette verdens oppmerksomhet mot en og samme utfordring, stimulere utveksling av informasjon og ideer, trekke opp en arbeidsplan og etablere et støtteapparat for videre forhandlinger. Disse funksjonene er viktigst i startfasen, og den er nå tilbakelagt.

Steinar Andresen

Arild Underdal
 

Ulempene ved globalt konferansediplomati er at det er meget sårbart for konfrontasjoner om ideologiske spørsmål, fastlåste posisjoner og et krav om enighet som innebærer at de som er imot lett kan blokkere.

Disse problemene melder seg med særlig tyngde når man kommer til utforming og gjennomføring av konkrete tiltak. Det er den utfordringen verden nå står overfor, og den vil ikke Rio+20 mestre.

 

Betydningen avtar     

Stockholm-konferansen i 1972 satte for alvor miljøspørsmål på den internasjonale dagsordenen. Oppmerksomheten bidro til at mange stater opprettet egne departementer for miljøvern. FN fikk et eget miljøprogram (UNEP) som skulle styrke verdensorganisasjonens engasjement. Flere nye internasjonale miljøavtaler så dagens lys i årene etter.

Utviklingslandene deltok nølende i Stockholm, men var aktivt med i Rio-konferansen 20 år senere. For dem var utgangspunktet nå bedre: Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen) hadde lagt et grunnlag for å forene utvikling og miljøvern.

Konseptet bærekraftig utvikling gjorde det lettere å se felles interesser. Mange stats- og regjeringssjefer deltok og noe som tilførte forhandlingene politisk energi.

Her fikk også miljøorganisasjonene et gjennombrudd som medspillere. Konferansen vedtok Agenda 21, et bemerkelsesverdig ambisiøst dokument, flere globale avtaler ble undertegnet, og oppbyggingen av institusjoner for miljøforvaltning ble ført videre.

Resultatene styrket troen på globalt konferansediplomati. Ettertiden har imidlertid vist at veien fra ambisiøse mål til praktiske resultater kan være lang og tornefull.

Mens Stockholm-konferansen var den første i sitt slag og toppmøtet i Rio fant sted i en atmosfære av stor optimisme, kom konferansen i Johannesburg i 2002 i skyggen av angrepene på World Trade Center og frykten for nye terrorhandlinger. Konferansen skulle få fart på gjennomføringen av inngåtte avtaler, men endte istedenfor opp med å pynte på allerede vedtatte målsettinger om fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling.

I forkant av møtet var styrking av FNs egen miljøorganisering et sentralt tema, men konferansen greide ikke å følge opp. De magre resultatene var en viktig grunn til at FNs hovedforsamling året etter viste interesse for alternative forhandlingsopplegg. Vi så dette som en første ansats til reform, men vi tok feil.

 

Forberedelsene: reprise og stillstand

Mye energi og penger har gått med i forberedelsene til årets Rio-konferanse, men resultatene har vært magre. Dyptgående motsetninger om gamle stridsspørsmål som nasjonal suverenitet, godt styre, menneskerettigheter og nærmere konkretisering av målsetninger gjør forhandlingene vanskelige.

Man behøver ikke delta for å se det; det holder lenge å lese Earth Negotiation Bulletin: http://www.iisd.ca/vol27/

 

Forberedelsene preges av gjentagelser av standpunkter som har vært kjent i årevis, og de fleste sakene som diskuteres er allerede dekket av omfattende avtaleverk. Et eksempel kan illustrere problemene: I arbeidet med utkast til erklæring om bærekraftig transport, forlangte Kina og utviklingslandene at en formulering om behovet for å redusere forurensning og utslipp skulle strykes.

Motsetningene er ikke mindre på andre områder og de fleste er blitt diskutert innenfor FN-systemet siden tidlig på 1970-tallet, uten store gjennombrudd.

To saksområder står i forgrunnen under Rio+20: Grønn økonomi og det institusjonelle rammeverket for bærekraftig utvikling. Konseptet grønn økonomi er, som bærekraftig utvikling, et forsøk på å forene vekst og vern, med en tydeligere betoning av mulighetene for gevinst også på kort sikt.

UNEP og flere vestlige land støtter opp om denne tankegangen, men sentrale utviklingsland frykter at den kan bli brukt til å stille krav som rammer deres eksport og til å redusere bistanden. Motsetningene hemmer forhandlingene; på det siste møtet i juni kom partene til enighet om bare ett av 17 punkter.

 Konseptet grønn økonomi er, som bærekraftig utvikling, et forsøk på å forene vekst og vern, med en tydeligere betoning av mulighetene for gevinst også på kort sikt.

Situasjonen er ikke stort bedre i forhandlingene om det institusjonelle rammeverket. Diskusjonen om UNEPs fremtid er langt på vei en gjentagelse av argumentene fra 2002. EU vil gi UNEP samme status i FN-systemet som blant andre Verdens helseorganisasjon.

Allerede før 2002-konferansen ble tanken om en Verdens Miljøorganisasjon lansert, men samlet ikke bred støtte. USA og flere sentrale utviklingsland land var skeptiske, og deres motstand var nok til å blokkere prosjektet.

Nå foreligger et nytt forslag, om et Råd for bærekraftig utvikling, på høyt politisk nivå. Det er en interessant idé, men både USA og u-landsgruppen holder igjen, og den koalisjonen er i stand til å blokkere det meste.

Det viktigste vi kan lære av disse vanskelighetene er at reformer må bygge på felles – eller i det minste forenlige – tanker om hvilket formål den nye organisasjonen skal tjene.

Det fundamentet er ikke på plass.

 

Ingen mangel på mål

I forberedelsene har også tanken om å formulere mål for bærekraftig utvikling kommet opp. Rio-konferansen kan kanskje nå enighet om et opplegg for videre arbeid med denne ideen. Målsettinger er det imidlertid ingen akutt mangel på; det er oppfølgingen og gjennomføringen som svikter.

FNs måldokumenter har betydd lite for de viktigste endringene som er skjedd de siste par tiårene. Kina har løftet rundt 400 millioner mennesker ut av fattigdom ved egen innsats og god bruk av et ganske åpent handelssystem. Landet investerer i dag langt mer enn tidligere i fornybar energi, ut fra egne interesser.

Den allmenne lærdom er at mer av innsatsen bør settes inn på å finne konkrete tiltak som viktige land har egeninteresse i og evne til å gjennomføre. Mange internasjonale organisasjoner som er opprettet for andre formål, har gode forutsetninger for å forhandle frem pragmatiske pakkeløsninger. EU er det fremste eksemplet, men også Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken, Den internasjonale skipsfartsorganisasjonen og andre kan bidra.

Hvis en ny global konferanse skal kunne komme videre, må den forberedes godt og trolig også annerledes. Det kan, eksempelvis, være god grunn til å forsøke en prosess som ikke bringer motsetningene inn fra første dag.

En eller flere små arbeidsgrupper av erfarne diplomater, forskere og kanskje også andre eksperter kan – om de gis et fritt mandat – bidra med innspill som kan åpne diskusjonen og løfte frem felles interesser.  

 

 

 

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

De digitale rovdyrene

Internett er grunnleggende sett et lovløst landskap, der et stort antall rovdyr er på stadig jakt etter nye ofre.

Skremmende ordning

Hvorfor lar vi tilfeldige folk, uten opplæring, pleie de svakeste i samfunnet?

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer