Vi trenger viten om norske i SS

KRITIKK. I en kronikk i Aftenposten 15. september retter Anders Gogstad skarp kritikk mot et nytt forskningsprosjekt om de norske SS-soldatenes innsats på Østfronten i årene 1941-1945. Kronikken rommer flere faktiske feil, er preget av vesentlige misforståelser om prosjektets formål og mangel på elementære distinksjoner. Kritikken er sentrert om følgende hovedpåstander: Vi har allerede tilstrekkelig med kunnskap. Det nye prosjektet er følgelig unødvendig, og er dessuten konsipert slik at det ikke kan gi ny kunnskap, og det er av mindre interesse om norske SS-soldater deltok i massakrer på sivilbefolkningen under Nazi-Tysklands krig på Østfronten.

Misvisende påstander.

Gogstad omtaler den forestående undersøkelse som et "kostbart gigantprosjekt". Det er en misvisende beskrivelse. Det dreier seg om tre forskere i tre år med svært moderate driftsmidler. Han beklager videre at Holocaust-senteret låser alle driftsmidler til et prosjekt som ikke har utsikt til å frembringe ny kunnskap. Det er feil. Prosjektet finansieres gjennom en særskilt bevilgning gitt av Regjeringen, og berører ikke vårt ordinære driftsbudsjett. Gogstad hevder formålet er at de tidligere norske SS-soldatene "skal etterforskes for krigsforbrytelser", og at det tar sikte på å stille gjenlevende SS-soldater "for et nytt tribunal" hvor de skal "stilles til ansvar for sine misgjerninger". Dette er feil. Det er forskjell på forskning og etterforskning. I en rettsstat er det politiet som driver etterforskning. På flere områder opererer Gogstad med en begrepsbruk som indikerer betydelige orienteringsproblemer. Han reiser spørsmålet om frontkjemperne deltok i voldshandlinger. Spørsmålet er overflødig. Det definitoriske trekk ved krig er bestemte konfigurasjoner av voldshandlinger. Det meningsfulle spørsmålet må være om de deltok i massakrer på sivilbefolkning og på krigsfanger. Den samme mangel på vesentlige distinksjoner fremtrer i hans kommentar til vårt spørsmål om i hvilken grad rasistiske og antisemittiske holdninger bidro til å motivere unge nordmenn til å melde seg til Østfronten. Mot denne problemstillingen anfører han at det ble forelest om raseteorier ved hans medisinstudium i 1948, og at raselæren var akseptert over hele Europa frem til 1950-tallet. Er dette virkelig ment som et argument mot å stille spørsmål om hvilken rolle rasistiske holdninger spilte for de som meldte seg til tjeneste i Waffen-SS i 1941? Innser han ikke forskjellen mellom almen tilslutning til raselære og dype rasebiologiske trosforestillinger som var forbundet med en totalitær mobiliseringsideologi, og som hadde eksplisitte eliminatoriske formål? Flere forskere har i de senere år påvist den sentrale rolle som slike dype trosforestillinger hadde både for folkemordet på de europeiske jødene og de enorme massedrapene på den slaviske sivilbefolkning. En rasisme av denne type var heller ikke ukjent i Norge fra midten av 1930-tallet.

Mangler kunnskap.

Påstanden om at vesentlige spørsmål knyttet til de norske SS-frivillige er belyst i hovedfagsoppgaver, artikler etc. over mange år, og at vi derved har en tilstrekkelig kunnskap om feltet, er ubegrunnet og feilaktig. Vi får ikke vite hverken navn på forskere eller de felter som angivelig skal ha vært gjenstand for forskning. Faktum er at vi, 60 år etter at krigen ble avsluttet, og 15 år etter at arkivene ble åpnet i de tidligere østblokklandene, ennå ikke har en eneste vitenskapelig monografi, eller større artikkel, som med basis i de relevante utenlandske arkiv, klargjør hva de norske SS-soldatene foretok seg på Østfronten. Det hjelper lite å henvise til et kommende arbeid av Stein Ugelvik Larsen. Det imøteses med positiv forventning, men vi vet ennå ikke hva det inneholder. En professor som argumenterer mot å utforske et viktig felt hvor vi bare har ytterst fragmentarisk kunnskap - en kunnskap som er blandet med myter og legender - er en sjeldenhet. Enda sjeldnere er det at forskere så iherdig prøver å diskreditere et forskningsprosjekt før det er kommet i gang. Uten å drøfte et eneste av de mange konkrete realhistoriske problemfelter, som ble fremhevet i vår presentasjon av prosjektet, og på helt sviktende grunnlag, feller han følgende bastante dom: "Faren for at et kostbart gigantprosjekt vil ende med allerede velkjente sannheter, truismer og mangel på substans og troverdighet i innhentede utsagn, er etter mitt syn åpenbar". Prosjektledelsen regner med at bare arbeidet i en rekke utenlandske arkiver vil kreve rundt ett og et halvt årsverk. Når Gogstad ser seg i stand til å foregripe en konklusjon før vi vet hva disse arkivene rommer, forteller det mye om hans forestillinger, men ingenting om de funn som vil bli gjort og slutninger som prosjektet måtte komme frem til.Det mest oppsiktsvekkende i Gogstads artikkel er hans tese om at det "må (. . .) være av begrenset interesse etter 65 år", om norske frontkjempere deltok i massakrer. Begrunnelsen er at tysk forskning har påvist at vanlige soldater, ordinært politi og Waffen-SS bisto ved aksjoner mot partisaner og mot den slaviske sivilbefolkning. Tankegangen er åpenbart at siden så mange andre deltok i massakrene, og siden disse hadde så stort omfang, kunne ikke en eventuell begrenset norsk deltagelse gjøre noen forskjell. Vi behøver derfor ikke å bry oss!

Utryddelseskrig.

I tillegg går han langt i retning av å frikjenne de norske frontkjemperne. Han har snakket med overlevende som har bedyret sin uskyld! Når det festes slik lit til egenerklæringer fra personer som har all grunn til å skjule hva de foretok seg, er det knapt forbausende at behovet for ny forskning ikke oppleves som påtrengende sterkt. En forbrytelse kan ikke bli mindre alvorlig, eller komme i et mer forsonlig lys, fordi andre har begått samme forbrytelse i større omfang. Et utvidet tidsspenn kan heller ikke endre vår oppfatning av karakteren til en forbrytelse.De norske SS-soldatene deltok i en utryddelseskrig på rasebiologisk grunnlag. Denne krigen, og massakrene som inngikk som integrerte elementer i den, var rettet mot slavisk sivilbefolkning, krigsfanger jøder og sigøynere. Etter planen skulle etter hvert rundt 30 millioner i den vestlige del av Sovjetunionen drepes eller fordrives for å gi plass for arisk kolonisering. Hva visste de norske SS-rekruttene og det norske NS-regimet om målsetningen og karakteren til krigen på Østfronten? Hva skjedde med de norske rekruttene under militæropplæringen i Tyskland og Böhmen, og hvilke typer aktiviteter var de involvert i på Østfronten? Prosjektet vil ikke bare undersøke spørsmålet om eventuell deltagelse i massakrer, men vil rette søkelyset mot hele aktivitetsspekteret til de avdelinger som rommet norske SS-soldater.

Forpliktelser.

Et prosjekt om de norske SS-soldatenes innsats på Østfronten er viktig av tre grunner: Vi har en forpliktelse overfor ofrene for denne krigen og de omfattende massakrene som fant sted i dens kjølvann, å komme til bunns i det spesifikt norske bidraget til denne katastrofen. Hva de norske SS-soldatene gjorde på Østfronten, hva ledende personer innen det norske NS-regimet visste om deres innsats og hvilke målsetninger de hadde med denne krigsdeltagelsen, er av stor betydning for å vurdere dette regimets karakter. Det er også av stor betydning at de moralske slutninger vi trekker fra disse traumatiske hendelser er basert på en mest mulig virkelighetsnær beskrivelse.Gogstad konkluderer med at HL-senteret har et hav av oppgaver foran seg, og at dets sentrale oppgave er å bidra med innsikter om de dypere eksistensielle spørsmål. Her er vi enige.