Vil norsk fagspråk forsvinne?

TRUSLENE MOT NORSK. Den 27. november la et utvalg oppnevnt av styret i Språkrådet og ledet av undertegnede frem et forslag til en norsk språkpolitikk, "Norsk i hundre", rettet mot de truslene norsk står overfor i en mer og mer globalisert verden. I en kronikk i Aftenposten 19.11. i år kritiserer professor Birgit Brock-Utne noen av forslagene våre knyttet til høyere utdannelse og forskning. Før jeg svarer på kritikken, vil jeg understreke at "Norsk i hundre!" er et innspill bestilt av Språkrådet. Det blir derfor feil når Språkrådet gjøres til prylegutt. Rett adresse for kritikken er inntil videre utvalget som er ansvarlig for dokumentet. Og vi tar naturligvis i mot kritikk både med glede og interesse. Språkvalg innenfor universiteter og høyskoler er ikke bare et akademisk spørsmål. I dag tar en stadig større del av ungdomskullene høyere utdannelse. Om sektoren blir rent engelskspråklig, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for resten av samfunnet. Da sender vi ut kandidater som i sin yrkesutøvelse er ute av stand til å formidle og bruke sine kunnskaper på norsk, og det vil i sin tur føre til et sterkt, kanskje fatalt press mot å gå over til engelsk også på andre felter i samfunnet. Kommer vi så langt, er det heller ikke lenger et akademisk spørsmål om norsk vil overleve.

Internasjonalisering.

Brock-Utne kritiserer utredningen på tre punkter. Det første er at vi ikke foreslår å gjeninnføre ordrett paragrafen som i sin tid var med i loven om universitets- og høyskolesektoren fra 1995, og som lød: "Undervisningen er til vanlig norsk". Denne ble senere fjernet, formodentlig fordi den sto i veien for den internasjonaliseringen som høyere utdannelse nå undergår. Hun er ikke fornøyd med vårt alternativ, nemlig en lovbestemmelse som pålegger sektoren et "viktig ansvar for at norsk fagspråk skal utvikles og brukes innenfor alle fagmiljøer i tillegg til engelsk og eventuelt andre språk". Hun kaller det et fromt ønske, og spør retorisk: "Hva er det å ha et viktig ansvar?". Jeg nøyer meg her med å returnere spørsmålet: Hva innebærer "til vanlig" i den opprinnelige paragrafen? Vi formulerer ikke noe forslag til paragraf, men den må være så presis at det lar seg gjøre å fastslå når et lovbrudd foreligger. Forbeholdet "til vanlig" gjør den tidligere paragrafen altfor vag i så måte.

Norsk vil stå svakt.

Det andre ankepunktet er at vi ser på forskningspublisering på norsk som en tapt sak. Her dreier det seg om publisering i spesialiserte tidsskrifter eller bøker rettet mot medforskere. Det er riktig at vi ser dette som et domene der norsk i fremtiden vil stå svakt, og etter min egen mening bør norsk også stå svakt her i fremtiden. Forskning er internasjonal. Når vi regner inn dansk og svensk, tilhører vi et språksamfunn med ca. 20 millioner talere. Resten av verden forstår ikke norsk. Forskningspublisering på norsk innebærer derfor den holdning at norske forskningsresultater er uinteressante og irrelevante utenfor Norden. Vi kan som forskere gjerne mene det, men da oppfyller vi dårlig vår plikt til å gjøre våre resultater tilgjengelige. Selv jeg, som professor i nordisk språkvitenskap, publiserer i stor grad på engelsk når mottakerne er mine medforskere. Dette gjør jeg for at mine kolleger skal få anledning til å sette seg inn i ideene og argumentene mine. Jeg synes det blir en avsporing å snakke om belønningsmidler her, og i enda større grad å snakke om lingvistisk imperialisme. Hvor er imperialisten? Like lite som tysk som internasjonalt forskningsspråk frem til annen verdenskrig innebar noen imperialisme, gjør engelsk det i dag. Det dreier seg om noe så enkelt som kommunikasjonsbehov. Desto viktigere blir det å sikre det norske fagspråket når vi kommer til de to andre hovedoppgavene som universiteter og høyskoler har, nemlig formidling av forskningsresultater, først og fremst til allmennheten, og undervisning. Dette gir vi klart uttrykk for i utredningen. Men heller ikke når det gjelder våre forslag knyttet til undervisningsspråk, er Brock-Utne fornøyd, og dette representerer det tredje punktet i hennes kritikk. Hun leser vår formulering om at begynnerundervisning må skje på norsk, og at engelsk bør komme etter hvert, som et forslag om at engelsk skal være eneste undervisningsspråk på masternivå. Det har vi ikke skrevet, og jeg tror ikke noen i utvalget mener det. Jeg mener det i hvert fall ikke. Jeg tror ellers ikke vi er så veldig uenige på dette punktet, det Brock-Utne skriver om verdien av morsmål som undervisningsspråk diskuterer vi i innstillingen, og kommer til samme resultat. Når innlæring kan skje på morsmålet, blir læringsutbyttet bedre. Kunnskapssamfunnet kan lett bli en luftspeiling dersom vi tror at undervisningsspråk ikke spiller noen rolle. All forskning viser at morsmålet gir best læringsresultater.

Beherske faget viktigst.

Likevel synes jeg Brock-Utne i for stor grad ser bort fra at dette må balanseres mot studentenes behov for å lære det internasjonale fagspråket. Enten vi liker det eller ikke, foreligger svært mye av kunnskapen knyttet til de fleste fagfelt på andre språk enn norsk. Det overordnede målet er at studentene, når de er uteksaminert, behersker faget best mulig. For oss innebærer dette at de behersker faget på morsmålet. Det vil være det best mulige redskapet for tanken så vel som yrkesutøvelsen. Men det er ingen motsetning mellom dette og det å beherske det engelske fagspråket best mulig i tillegg. Her er det faktisk ikke noe enten eller, det er et imperativt både og. I "Norsk i hundre!" kaller vi det parallellspråklighet. På tross av denne uenigheten er Brock-Utne og jeg enige i det grunnleggende, nemlig at dersom det norske fagspråket avvikles innenfor universitets- og høyskolesektoren, er vi et langt skritt nærmere en situasjon der det er reell fare for at norsk på sikt kan gå til grunne. Spørsmålet om hvor langt en slik utvikling egentlig er kommet i dag, er uavhengig av det vi skriver i utredningen vår. En studie foretatt i vår av Norsk institutt for studier av forskning og utdanning / Senter for innovasjonsforskning, tyder på at situasjonen foreløpig ikke er så alarmerende som noen mener, jf. kronikk i Aftenpostens 21.09.05 der undersøkelsen blir presentert. Den viser at i de fagmiljøene som ble undersøkt, finnes det en utbredt forståelse for morsmålets betydning for gode studieresultater. Faren i dag ligger i det sterke internasjonaliseringspresset som de enkelte ansatte opplever, ikke minst knyttet til undervisningen, og i at løsningen altfor lett blir dårligere undervisning på engelsk når enkelte studenter ikke forstår norsk. Vi har med andre ord å gjøre med enkeltansattes språklige ansvarsbevissthet satt opp mot institusjonens press mot mer engelsk i internasjonaliseringens navn. Det er derfor oppmuntrende at Universitets- og høyskolerådet så vel som Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen nå har startet prosesser som skal føre frem til språkstrategier der ett av målene vil være å sikre det norske fagspråket innenfor sektoren. Vi har ikke sett resultatet av disse initiativene ennå, så det er for tidlig å si at disse institusjonene ikke bare har ansvar, men at de også tar ansvar. Men det er oppmuntrende, og det passer dårlig med Brock-Utnes avslutningssalve, nemlig at universitets- og høyskolemiljøer "turer frem". Likevel er det ikke nok å stole på at institusjonene selv vil ivareta ansvaret. Det må en lovbestemmelse til, og den må være så klar at den ikke kan saboteres. Å avvikle det norske fagspråket ved å gjøre høyere undervisning rent engelskspråklig vil innebære å avvikle norsk som vårt samfunnsbærende nasjonalspråk.Gjert Kristoffersen er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen og forskningsdirektør ved Stiftelsen for universitetsforskning i Bergen, Unifob AS. På oppdrag fra Språkrådet har han i 2005 ledet arbeidet med en strategi for en ny norsk språkpolitikk.Utredningen, "Norsk i hundre!", er tilgjengelig på www.sprakradet.no