FORANDRET LIVET. Legen som hadde nattevakt på akuttmottaket på Baghiatullah-sykehuset i Teheran, hadde akkurat begynt i stillingen da han tok imot en kvinnelig pasient som ble båret inn på båre et kvarter over midnatt den 27. juni 2003. Fulgt av tre fengselsvakter var hun blitt bragt til sykehuset fra Evin-fengslet. Diagnosen som legen fikk overlevert, var indre blødninger forårsaket av fordøyelsesproblemer. Han oppdaget fort at pasienten var dypt bevisstløs på grunn av hodeskader og at hele kroppen hennes hadde sår og blåmerker. Det som senere skjedde, forandret hans liv fundamentalt.

Nøkkelvitne til tragedie.

Legen heter Shahram Azamog er en lavmælt, energisk person som nærmer seg de førti. Han var ansatt som lege med majors grad av det iranske forsvarsdepartementet da han forlot sitt hjemland sammen med sin kone og tolvårige datter. De har nylig fått politisk asyl i utlandet. Når vi møtes en dag i mars i Stockholm, forklarer han hvorfor han bestemte seg for å fortelle hva han opplevde juninatten for snart to år siden.Tilfeldigheter gjorde ham til nøkkelvitne til en tragedie som vakte oppstand internasjonalt og skapte et anstrengt forhold mellom den iranske republikk og Canada: Den 54-årige iransk-canadiske fotojournalisten Zahra Kazemissiste dager i live. Hun ble fengslet i Teheran den 23. juni 2003. Etter at hun kom til Baghiatullah-sykehuset, ble hun holdt kunstig i live. Hun kom aldri til bevissthet igjen. Hennes død ble offentliggjort den 12. juli av informasjonsdepartementet i Iran. Hjerneblødning ble oppgitt som dødsårsak.Da Zahra Kazemi ble fengslet, oppholdt hun seg i Iran som journalist med tillatelse fra Informasjonsdepartementet til å utøve sitt yrke. Hun ble anholdt utenfor Evin-fengslet mens hun tok bilder av en demonstrasjon bestående av slektninger til studentersom ble anholdt under en demonstrasjon noen dager tidligere.Sharam Azams mål er å få vitne om sine opplevelser ved en offentlig utspørring. Han sier at dersom han hadde valgt å tie, ville han ha blitt medskyldig i en tortur som pågikk over dager og endte med døden for offeret.

Brutal mishandling.

"Da jeg først hadde henne foran meg, var hun en bevisstløs kvinne som lå under et laken på en båre. Man kunne se en kul i pannen hennes. Pleiersken som hjalp meg med undersøkelsen, forsøkte å føre ned en slange til maven hennes gjennom nesen. Da oppdaget vi at nesebenet var brukket. På høyre side av pannen var en kraftig hevelse, som gikk hele veien ned mot øret. Trommehinnen der var uskadet, men det var brist i membranen i en av hennes øreganger. Der kunne man se et åpent blodkar. På venstre side av bakhodet var det en kraftig hevelse. Tre dype rifter i nakken hennes så ut som merker etter negler som hadde trengt ned i kjøttet. Hennes høyre skulder hadde blåmerker, og på den venstre hånden var to fingrer brukket. Neglene på tre fingrer manglet helt eller var brukket.Venstre lunge hadde en hevelse, trolig som et resultat av at to ribbein var brukket. I buken syntes blåmerker, som gikk nedover låret og mot kneet. I Iran får mannlige leger ikke undersøke kvinnelige pasienters kjønnsorgan, men min pleierske gjorde en grundig undersøkelse og forklarte at blåmerkene var resultatet av en brutal voldtekt. Hele området rundt kjønnsorganet påviste skader, sa hun. Det faktum at hud på beina hadde løsnet, tydet på at hun var blitt utsatt for pisking. Det var fem merker på det ene beinet og syv på det andre. Venstre fots stortå var knust."Etter anholdelsen var Zahra Kazemi blitt holdt i forvaring under overoppsyn av Teherans statsadvokat Saeed Mortazavi, frem til transporten til sykehuset. Mortazavi, som står Irans religiøse politiske leder Khamenei nær, ble kjent etter å ha stengt drøyt 150 avisredaksjoner i løpet av en måned i 2000. Inngrepet ble tolket som slutten på alt håp for en åpning gjennom politiske reformer i Iran.

Nærgående oppgjør.

Da Zahra Kazemi ble erklært død, gikk hennes sønn Stephan Hashemi, bosatt i Montreal, inn i et nærgående oppgjør med den iranske statsmakten. Med støtte fra regjeringen i Canada krevde han at den avdøde skulle bringes til Canada for obduksjon og begravelse. Tross dette ble Zahra Kazemi begravet etter drøyt en uke på sitt fødested sør i Iran.Rett etterpå fortalte hennes mor, bosatt i Iran, at myndighetene hadde tvunget henne til å underskrive et dokument som ga dem tillatelse til å gjennomføre begravelsen. Hun henvendte seg til den såkalte Princip 90-kommisjonen, som på dette tidspunktet fortsatt var en instans for borgerrettslige klagemål og preget av reformvennlige parlamentsmedlemmer. Presset fra omverdenen gjorde at president Khatami nedsatte en undersøkelseskommisjon med fem ministre som medlemmer.Rapporten bragte utsagn fra flere vakter ved Evin-fengslet, som vitnet om at Zahra Kazemi var blitt slått bevisstløs før en time var gått etter anholdelsen, da fengselets sikkerhetssjef Mohammad Bakhshihadde forsøkt å konfiskere kameraet hennes. Beretningen ble styrket av et vitnemål fra en kvinnelig vakt, som sa at Kazemi var bevisstløs da hun ble ført bort i bil fra fengselsgården. Men alle disse vitnene hadde trukket tilbake sine vitnemål etter press fra de juridiske myndighetene. Rapporten beskyldte statsadvokat Mortazavi for å ha forsøkt å skjule omstendighetene rundt hennes fysiske skader og død. Kommisjonen unnvek alle kontroversielle aspekter. Konklusjonen var at Zahra Kazemis død skyldtes ukjente faktorer.

Anklaget og frikjent.

Etter en åpen strid mellom konservative og reformvennlige politikere om tolkningen av hendelsforløpet ble en etterretningsoffiser i Informasjonsdepartementet, som er under president Khatamis kontroll, anklaget for å bære skylden for Zahra Kazemis død. Han ble frikjent i slutten av juli 2004. Advokater som representerte Zahra Kazemis mor, utpekte under rettergangen Evin-fengslets sikkerhetssjef Mohammad Bakhshi som morderen. Fire dager senere uttalte aktoratet at Zahra Kazemis hodeskader skyldtes en ulykke.Shahram Azam mener at de absurde forsøkene på å skjule det som hendte, er en konsekvens av at de makthavende ikke er vant til å måtte stå til ansvar. I samråd med sin kone Forouzan bestemte han seg for å vitne overfor omverdenen.Han var bundet av bestemmelser som forbyr militært personell å forlate Iran av andre enn yrkesmessige grunner, og måtte derfor finne på en grunn for å få tillatelse til å reise utenlands. Problemet løste seg gjennom den kroniske skaden han pådro seg som femtenårig soldat i syvårskrigen mellom Iran og Irak. Han fikk tillatelse til å søke behandling hos spesialist i Finland mot at han etterlot seg eiendomspapirene på huset sitt i Teheran som sikkerhet. Han har slektninger både i Finland og Sverige.Shahram Azam håper at hans vitnemål vil utløse en prosess der alt tilgjengelig bevismateriale blir samlet inn, undersøkt og behandlet av en internasjonal domstol. På den måten, sier han, ville alle få kjennskap til at i Den islamske republikk Iran kan en person tas fra gaten og forvandles til avfall i løpet av fem døgn, og siden kastes på søppelhaugen.

Ut av en epoke.

"Det koster mer enn tidligere for regimet når det fengsler og dreper mennesker av vilkårlige grunner. Det minste jeg kan håpe på, er at mitt vitnemål vil få makthaverne til å innse at de kan bli tvunget til å betale for det de gjør." Han ser en vilje til politisk forandring kombinert med at man er trett av volden som den dominerende politiske stemningen i Iran. Menneskene søker desperat etter en vei ut av en epoke som kjennetegnes av henrettelser, massemord og hevnaksjoner."En god venn sa til meg at grunnlaget for volden og drapene på intellektuelle på slutten av 1980-tallet ble lagt i 1979, da sjahens håndlangere ble henrettet uten rettergang. Den håndteringen fikk støtte av mange intellektuelle. Denne gangen er det ingen som krever hevn. Vi sier spøkefullt oss imellom: "Dersom Khamenei bare gir seg i vei, betaler vi billetten fra egne lommer.""leder i organisasjonen Kvinnors Rätt