SIVILE LIDER. En åpen verden bringer virkeligheten inn i våre norske stuer. Bevisste angrep på sivile, angrep som ikke skiller mellom sivile og militære, tvangsforflytning av folkegrupper og systematiske voldtekter blir begått av væpnede grupper verden over. Bruddene på menneskerettighetene og de internasjonale reglene for krig, Genèvekonvensjonene, strømmer gjennom TV-skjermer, radio og avisspaltene.

Lite tiltro.

Den verdensomspennende Gallup-undersøkelsen Voice of the People for 2004 har målt folks tillit til Genèvekonvensjonenes kraft. Tallene spriker. I Norge er det bare 12 prosent som har tro på de internasjonale reglene for krig. Det samme gjentas også i andre land som lever i fred og rikdom.Det paradoksale - eller kanskje logiske - er at mennesker som lever i land rammet av krig, konflikt og uro, har langt større tillit til dette internasjonale regelverket: I Afghanistan er det tilsvarende tallet 74 prosent, i Nigeria 47 prosent og i Bosnia 34 prosent. Det mest slående ved svarene fra borgerne i krigsområder verden over er at de nekter å akseptere inhuman krigføring som normalen. De som har stått midt oppe i det og sett overgrepene, har ikke mistet sin tro på at det er mulig å tegne opp grenser i krig. Tvert imot. De tror mer enn noen andre. Jo mer konfliktene har degenerert til krig mot sivile, jo flere mennesker har reagert med å stadfeste normene som søker å skape en barrière mellom stridende og sivile. De som har utholdt de mest grusomme av vår tids kriger gir likevel ikke opp.

Vernet om sivilisasjonen.

Det er en viktig årsak til det: Alternativet er så mye verre. Disse reglene er vernet om sivilisasjon. Uten slike regler er det opp til enkeltmennesker i ekstreme situasjoner å ta valgene. Historien har altfor mange ganger vist at det er utilstrekkelig. I vår nære fortid har vi folkemordet i Rwanda og massakrene i Srebrenica som brutale minnesmerker over hva som skjer når det ikke lenger finnes noen beskyttelse.Genèvekonvensjonene er undertegnet av 191 land. Disse felles reglene er et sivilisasjonsfremskritt - et dyrebart globalt fellesgode opparbeidet gjennom mer enn 140 år. Røde Kors' grunnlegger, sveitseren Henri Dunant, brukte begrepet "inter arma caritas" - medmenneskelighet mellom våpnene. Selv midt i krigens vold må det finnes rom for beskyttelse av dem som ikke er aktive deltagere i den væpnede striden. Dette er grunntanken bak Genèvekonvensjonene. Målet med det regelverket er å begrense de midler og metoder som krigførende parter kan velge for å oppnå sine mål, og å få dem til å utvise et minstemål av humanitet overfor sivile, syke og sårede og fanger. Trinn for trinn er reglene blitt utvidet - for å dekke nye grupper og for å møte nye typer utfordringer i form av nye våpen eller nye konflikttyper.

Primitiv løsning.

Kanskje kan det virke naivt å tro på at man kan lage spilleregler for den mest primitive måten mennesker kan løse en konflikt på, nemlig med vold. Som motsvar til det står alle de som har opplevd verdien av disse reglene. Under krigen fikk jeg brev fra min far som satt i fangeleir i Tyskland. Brevene kom frem fordi Røde Kors gjennom Genèvekonvensjonene fikk tilgang til leirene. I dag er Røde Kors til stede i fengsler og fangeleirer i mange konfliktområder, for å snakke, undersøke fangenes helse, trøste - og kanskje det viktigste: registrere dem. At noen vet hvor du er, er den sterkeste beskyttelsen mange kan få. Reglene for krigføring gjør at hjelpearbeiderne slipper gjennom sperringer og at skoler og sykehus ikke skal angripes.Men slike regler mister sin kraft når de brytes uten konsekvenser eller når det stadig lages unntak, slik vi har sett eksempler på i det siste. I Røde Kors er vår grunnleggende holdning denne: Ingen står over retten - ingen står utenfor retten. Alle som begår krigsforbrytelser må stilles til ansvar. I kampen mot terrorismen argumenteres det for at noen mennesker må kunne nektes grunnleggende rettigheter når de fengsles, eller nektes tilgang til uavhengig og regulært opprettede domstoler når de straffeforfølges. Ut av slik tankegang vokser barbariet.

Verre bare å gi opp.

Enten vi snakker om krig eller fredstid og enten det er nasjonale eller internasjonale lover som gjelder, blir lover overtrådt og forbrytelser begått. Norsk straffelov blir også overtrådt. Hver dag. Men det betyr ikke at den ikke har en svært viktig og nødvendig funksjon i samfunnet vårt. Det ville være langt verre å bare gi opp. Genèvekonvensjonene og det øvrige regelverket som utgjør krigens folkerett må tas vare på, spres kunnskap om og videreutvikles. Det vil føre til at situasjonen blir bedre for mennesker som er ofre for væpnet konflikt, selv om overgrep alltid vil finne sted. La meg trekke frem bare tre eksempler på at det går fremover, sakte, men sikkert:1) For ti år siden drepte og skadet antipersonellminer titusener av mennesker hvert år. Nå er over 140 stater parter i Ottawakonvensjonen, som ble vedtatt i 1997 og som forbyr antipersonellminer. Mer enn 37 millioner miner er blitt ødelagt og flere millioner er blitt fjernet. Dette er miner som aldri vil komme til å drepe eller lemleste et menneske. Selv om miner fortsatt tar mange liv, har antallet nye ofre sunket dramatisk i en rekke land. Er ikke det et bevis på at det nytter?2) Giftgass-våpen spredte enorme lidelser blant sivile og stridende under 1. verdenskrig. I 1925 fikk vi forbudet mot bruk av giftgass i den såkalte Gassprotokollen. Dette forbudet er med få unntak blitt respektert i alle konflikter. I de få tilfellene der forbudet er blitt brutt, har verden reagert med avsky. Under 2. verdenskrig argumenterte Winston Churchill for bruk av giftgass for å vinne krigen, men han møtte heldigvis motstand blant sine rådgivere. Dersom én part hadde brutt forbudet, ville også den andre siden ha gjort det og tusener av sivile liv ville gått tapt. Er ikke det et bevis på at det nytter?3) Under 1. verdenskrig ble det tatt hundretusener av krigsfanger. Én parts mishandling av krigsfanger førte til hevn og gjengjeldelser, og situasjonen ble dårligere og dårligere for krigsfangene. Med dette friskt i minne ble krigsfangers rett til å bli behandlet humant regulert på en utfyllende måte i tredje Genèvekonvensjon av 1929. Den sier at krigsfanger ikke under noen omstendigheter skal drepes, tortureres, mishandles eller behandles på en nedverdigende måte. Fordi man hadde klare regler om dette under 2. verdenskrig, ble mange krigsfangeleirer drevet på en måte som ivaretok krigsfangenes rettigheter, og det reddet liv. I dag er det svært få av oss som er villige til å akseptere drap og mishandling av krigsfanger. Reaksjonene på avsløringene fra Abu Ghraib viser hvor stor vekt vi alle legger på krigsfangers rett til å bli behandlet humant.

Manglende respekt.

I mange av dagens konflikter ser det ut som spillereglene for konflikt er lagt til side. Ikke fordi reglene ikke er gode nok, men fordi respekten og den politiske viljen til å følge dem mangler. Det trengs flere som tror. Genèvekonvensjonene kan ikke bare ha tilhengere blant dem som rammes. Det trengs flere som tror på reglenes betydning blant beslutningstagere og militære utøvere. Flere som ser at dette er viktig og som er villige til å sørge for at de etterleves. Vi har mye å vinne på dette. Og mye å tape på det motsatte.