LANGVARIG OPPBRUDD. Det franske og nederlandske nei til ratifisering av grunnlovstraktaten er en viktig politisk hendelse som har åpnet et sår i EU som i lang tid fremover vil være et utgangspunkt for et engasjement vi ikke aner rekkevidden av. Nei-bevegelsen kan, som 68-opprøret, bety et langvarig oppbrudd som forandrer politikkens innhold fordi debatten omfatter mye mer enn traktaten.Det eneste åpenbare, fordi det er et kvalitativt resultat, er et solid nei fra velgerne. I Frankrike ble valget avsluttet med 54,87 prosent nei-stemmer, og med en valgdeltagelse på 69,74 prosent, enda høyere enn under Maastricht-avtalen i 1992 (69,7). I Nederland var velgernes nei enda kraftigere, 62,1 prosent, mens 64,8 prosent av velgerne stemte. Resultatene vil utløse en fremtidig og negativ symbolsk tvangstrøye for EU-systemets utviklingsplaner. Jacques Chirac har allerede bedt sine EU-kolleger ta den nødvendige tid til å analysere Frankrikes nei. Og i Italia har en sentral skikkelse som Giuliano Amato foreslått en avlysning av ratifiseringsprosessen. Britene er avventende.

Utydelig logikk.

Like tydelig som det folkelige nei fremstår, like utydelig virker logikken bak valget. De vanlige politiske forklaringsmodeller kommer til kort: De sentrale franske nei-debattantene er ultra-europeere som stemmer nei, vel vitende om at et nei nasjonalt og internasjonalt vil bli utnyttet av EU-motstanderne for alt hva det er verdt. Thorbjørn Jaglands iakttagelse av den franske venstresiden "har skutt seg selv i benet" er korrekt, men det må tilføyes at det ikke er et vådeskudd, men en bevisst og kynisk handling i regi av "den sosialistiske, pro-europeiske nei-fløyen" hvor partiets nestformann Laurent Fabius står sentralt i opinionspåvirkningen. Flere kommentatorer har allerede pekt på Fabius' prosjekt: En "grand bourgeois" som forsøker å repetere Mitterrands kupp på 70-tallet ved å styre skarpt til venstre. Det virker også ulogisk når den samme fløyen gir globaliseringen skylden for den franske arbeidsledigheten, 10 prosent generelt, 22 prosent blant de unge, når all statistikk viser at globaliseringen skaper flere jobber enn vi mister.

Svekket velferdsstat?

Debatten engasjerer allikevel brede velgermasser og berører menneskelige realiteter. Nederlands og Frankrikes nei kan være begynnelsen på en utvikling som kan svekke velferdsstaten fordi folk vender ryggen til midlene: Paradoksalt nok har velgerne sagt nei til en teknologisk EU-elite, en slags Cæsar-skikkelse, som nettopp ville bruke markedet som middel, dvs. liberalismen, les: kapitalismen, for å sikre velferdsstaten. Bred enighet om den økonomiske politikken har vært en forutsetning for velferden.Markedsøkonomien i EU bestemmes ikke av EU, men av konkurransen med USA, Kina og India. Det nye i globaliseringen er ikke internasjonalisme i handel, men IT-industrien som har økt farten, og frie tøyler til en verdinøytral kapitalakkumulasjon som er hinsides godt og ondt. Vi rike blir nomader, men er alltid i kontakt. De fattige marginaliseres. De gamle tyranner styrte gjennom nærvær og skrekk. De nye gjennom å fjerne seg, bli borte.Max Weber lærte oss at den stadig omseggripende rasjonaliseringsprosessen, moderniseringen av kapitalismen, også er en byråkratiseringsprosess som dreper "fortryllelsen" i livet vårt. Sagt på en annen måte: EU-borgere har i flere tiår levd med kapitalens frie flyt, mens de nå står for en rasjonaliseringsvegring hvor den daglige fortvilelsen setter sine avtrykk i politisk handling. I en viss forstand betyr det å tvile på om demokratiet har et innhold. Demokratiet dør når partisystemene endres til karrièresystemer fjernt fra personer og steder. Folk nekter å levere nødvendige ofre til systemet fordi kapitalismen oppleves som ubehagelig. Å bære frem de ofre som er nødvendige for konkurransen, kan medføre store, individuelt opplevde ubehag.

Stemme med et skrik.

Velgerne vet at de ikke kan stemme nei til tyngdekraften, globaliseringen eller kapitalismen. Men de kan stemme med et skrik i håp om at kapitalismens inventar kan endres. Det er dette Michel Rocard peker på når han hevdet at Frankrike lider under "en dårlig håndtert form for globalisering".Det politiske Frankrike opplever, ifølge mediene, globaliseringen fra hver sin side: Det ekstreme høyre reagerer nasjonalistisk på at innvandrerne spiser opp et velferdssamfunn de selv ikke har vært med på å skape. I tillegg merker de seg at ekstreme islamister gjeninnfører, i Voltaires land, tabuer som ikke lar seg diskutere uten risiko for vold. Den politiske venstresiden føler at østeuropeiske håndverkere konkurrerer dem ut på pris, og at bedrifter flytter ut. Kommunistene sier at traktaten er kapitalistenes traktat.De to franske eliter, den intellektuelle elite og den teknokratiske elite, er ikke i det samme rom. De intellektuelle har for lengst fastslått postmodernismen og opphevet fremskrittstanken. Den teknokratiske elite har ment at dette var noe rart prat, og i stedet administrert fremskritt, enøyd, som ren kapital. En trenger ikke noe begrep om samfunnsmessig mening for å kunne administrere.

Ubehaget i kapitalismen.

Men når farten i kapitalismen er så stor og verden virker så usammenhengende at vanlige folk blir svimle, erfares ubehaget i kapitalismen. Det betyr at folk lengter etter "det sosiale", et eller annet interesseløst rom mellom dem selv og pengenes verden. Medie-folk har de senere år laget mange ord for en slik moderniseringsvegring: "Melde seg ut", "tidsklemme", "utbrenthet". Samfunnets og økonomiens fornuft oppleves som tvang. Mange vil da tenke at det ikke er meg det er noe galt med, men den livsverden jeg er påtvunget.EU oppleves som et grandiost supermarked hvor du er umyndiggjort, bortsett fra en relativ deltagelse som forbruker. Men Europa har en lang tradisjon for politisk deltagelse. Vaclav Havel sa nylig at "det virker ikke som om folk lenger tror de kan bestemme over egen skjebne", og gjenkaller den gamle tanken om folkeopplysning: Å tre ut av din selvpåførte umyndighet. Folkeopplysningens posisjon var rettet til fri diskusjon, men innen samfunnets rammer. Nei-valget kan inneholde kimen til en revolt; den frie diskusjon kan bli handling; gå over til fri ødeleggelse av teknokratenes konstruksjoner. En kan si at det vil være å ville det umulige, men det er alltid noen som vil nettopp dét.Sloveneren Slavoj Zizek bruker et bilde for å forklare hvordan teknologien blir sosialt integrert. "Lukk-døren"-knappen i de fleste heiser er en placebo-installasjon som lurer oss til å tro at vi bestemmer når døren skal lukkes. Denne falske deltagelsen er en metafor for deltagelse i vår "postmoderne, politiske prosess". Dagliglivet gir oss stadig større doser av slike kunstige rom.

Lever i fjernheten.

Når vi nordmenn spør etter meningen med nei-resultatet, sendes spørsmålet tilbake til oss selv og hvordan vi opplever den norske hverdag. Selv om vi har oljefondet og er gode på fredsmegling og fjellturer, lever vi ikke så forskjellig fra dem der ute. Også vi lever i fjernheten. Noen mener det er asosialt av DnB NOR å ikke trykke numrene til de lokale bankfilialer i telefonkatalogen. Og at det er asosialt når rasjonaliteten hos en storbedrift stjeler din tid ved å gi deg åtte valg på telefonen. Teknologien og økonomien er godt integrert i hodene våre, og erstatter det sosiale med grenseløs underholdning, for eksempel gjennom mobiltelefonen.Vi husker at på 70-tallet var tekno-kapitalismen en plogspiss for menneskerettigheter i Sovjet, siden hver by hvor et kredittkort fungerte, ble mer åpen for mangfold. I dag er liberalismen, også i Norge, ikke lenger et politisk alternativ. "Liberalismen" er blitt loven som tabuiserer investeringer i det sosiale: Hver investering i veien, gamlehjem eller sykehus, skal nå granskes innen den liberalistiske apotekerøkonomien: Vurderingen gjelder hvorvidt en gamlehjemsinvestering kan være rentedrivende eller kronekursdrivende slik at eksportindustrien blir skadelidende. Slik makroøkonomen spiller landene ut mot hverandre, spilles kommunene ut mot sine gamle. Konkurranseutsettelse blir barmhjertighetsutsettelse.Mange er lei av dette daglige ubehaget og vil ha mer av det sosiale. Men ingen kan gi innhold til det sosiale hvis vi ikke eier noen menneskebilder, en antropologi, som husker og normerer tilværelsen.

Måtehold og klokskap.

Bak moderniseringsvegringen finnes noen slumrende menneskebilder i vår europeiske kultur. De har mange kilder, for eksempel måteholdstanken hos apostelen Paulus som i sitt brev til galaterne formaner oss om hvordan vi skal leve i samfunn med hverandre, dvs. "Vandre i Ånden". Her settes kjærlighet, langmodighet og saktmodighet opp mot utukt, trolldom og kiv. Det handler om et måtehold, en klokskap, som fra det kristne Europa på norsk grunn har vandret fra Hans Nielsen Hauge til den norske arbeiderbevegelse, og innstiftet det norske demokratiet.Slike gamle forestillinger om måtehold mister sin hevd i en tid som bare haster. Om vi ikke husker hva mennesket er, reagerer allikevel noen som velgere og protesterer mot det rasjonelle tyranni i EU. Albert Camus skriver seg inn i denne tradisjon av gjentatt europeiske selvkritikk: "Måteholdet, født av opprøret, kan bare bli levd gjennom opprøret". Restene av denne klokskap spøker i disse dager i fjernsynsdebattene som går over skjermen. Velgerne reagerer tross alt og oversetter selv måteholdstanken i det moderne liv. De reagerer mot at sjefen for matvarekjeden Carrefour har forlatt selskapet med 30 millioner euro i lommen, mot omskjæring av kvinner, eller mot at dyr holdes i bur eller at syke dør på badet. De reagerer mot mange fenomener som denne deilige og ubehagelige kapitalismen kaster innover oss.Det er mer spennende nå etter nei'et. Debatten kan for én gangs skyld åpne for noe mer enn personlig økonomi og fritidsproblemer. Og de som er redde for denne debatten som nå kommer, har mye å frykte.