GODT BEVART HEMMELIGHET. Russisk samtidslitteratur er brutal og omstridt, den er tidvis nostalgisk, tidvis forvirrende eksperimentell. Etter en tøff overgangsperiode fra den sovjetiske virkeligheten synes den nå å ha funnet seg til rette. I Tyskland og Frankrike vinner den nye russiske litteraturen stadig flere tilhengere, men for nordmenn er den ennå en godt bevart hemmelighet.Det nærmer seg nå 15 år siden Russland overtok Sovjetunionens plass som Norges største naboland. Man skulle tro at kommunistregimets fall ville legge veien åpen for en kulturell tilnærming mellom de to nabolandene, men, akk, på den litterære fronten synes det motsatte å være tilfellet. Til tross for Dagblad-kommentator og oversetter Peter Normann Waages ord om at "det i første rekke er litteraturen som har vært den kulturelle møteplassen mellom Norge og Russland", er bemerkelsesverdig lite samtidig skjønnlitteratur blitt oversatt fra russisk til norsk i denne perioden.

Dramatiske endringer.

Det kan være flere årsaker til dette, på både russisk og norsk side. Det tok tid før den ettersovjetiske litteraturen begynte å vinne aktelse i Russland. Den første halvdelen av 1990-tallet hadde russerne mer enn nok med å venne seg til den nye politiske og økonomiske friheten som Sovjetunionens sammenbrudd hadde ført med seg. Disse endringene gikk ikke minst hardt ut over forlagsvirksomheten. Gamle forlag maktet ikke å tilpasse seg den nye økonomiske realiteten, mens nye trengte tid til å bygge seg opp.Samtidig så mange russiske lesere med misbilligelse på den litteraturen som dukket opp. Fraværet av sensur gjorde det mulig å skrive hva man ville, og det var akkurat det mange av forfatterne gjorde. Bannskap, vold og sex - fenomener russiske lesere få år tidligere bare hadde forbundet med det kapitalistiske Vesten - ble plutselig en del av den litterære virkeligheten. Dessuten skrev mange av de nye forfatterne i triviallitterære genrer som klassikerdyrkende aviskritikere fant minimal kunstnerisk verdi i.

Estetisering av det grusomme.

Dette utfordret det tradisjonelle synet på russisk litteratur og russiske forfatteres spesielle rolle som moralens voktere. Det var nettopp kravet om moralitet i litteraturen Viktor Jerofejev tok et oppgjør med da han i 1989 skrev essayet "Gravøl over sovjetlitteraturen". Jerofejev - kanskje det mest fremtredende navnet i russisk samtidslitteratur - hevdet her at den "hypermoralistiske" sovjetiske litteraturen hadde utspilt sin rolle og måtte erstattes av en ny. Men Jerofejev tok også avstand fra den moralistiske arven fra klassisk russisk litteratur. Ifølge Jerofejev hadde Dostojevskijs, Tolstojs og Tsjekhovs overdrevne fokus på det etiske ført til en nedprioritering av det estetiske, og snarere vært til forringelse enn berikelse for litteraturen. Jerofejevs antimoralistiske opprør fikk også utløp i hans egne skjønnlitterære tekster, der moralske standpunkter er totalt fraværende. I stedet for det vakre, finner leseren en estetisering av det grusomme og onde.Mange vil igjen mene at nettopp moraldiskusjonen var noe av det som gjorde at Vesten fikk øynene opp for Dostojevskij og Tolstoj. Den har også engasjert norske lesere i mer enn hundre år. Dermed er det ikke overraskende at norske forlag har vært heller lunkne til den nye russiske litteraturen.

Vendt mot litteraturen.

Rundt årtusenskiftet snudde imidlertid trenden i Russland. I løpet av kort tid kom samtidslitteraturen igjen på moten. Det skyldtes på den ene siden strukturelle forhold som mer profesjonelle forlag og flere og bedre salgskanaler. På den andre siden er det klart at den mer stabile økonomiske situasjonen de siste årene har gitt folk anledning til å stoppe opp og reflektere over samfunnet de lever i. I slike stunder har det for en russer alltid vært naturlig å vende seg til litteraturen. Men mest av alt er den nye litteraturens oppsving et resultat av en rekke talentfulle forfattere med et ukuelig uttrykksbehov.Postmodernisten Viktor Pelevin og realisten Ljudmila Ulitskaja har de siste fem årene vært på alles lepper. Hver ny utgivelse fra disse to er i dag en kulturell begivenhet, og de store avisene kappes om å anmelde bøkene først. Den som likevel har klart å tilpasse seg det nye markedet best, er krimforfatteren Boris Akunin. I sine til nå ti bøker om Erast Fandorin, en lynskarp politietterforsker i det sene Tsar-Russland, kombinerer Akunin triviallitterære elementer med elegant språkbruk og sofistikerte litterære allusjoner. Dette har gjort ham enormt populær både hos folk flest og blant mer lærde lesere. Filmatiseringen av "Tyrkisk gambit", den andre boken i serien, setter i disse dager nye rubel-rekorder på russiske kinoer.Disse forfatterne - og mange andre - har overbevist tyske og franske forleggere om at det er verdt å følge med på hva som skjer i russisk litteratur. Russland var offisiell gjestenasjon ved Europas største bokmesse i Paris. Dessverre er responsen fra norske forleggere mindre entusiastisk, til tross for at utstillingen "Norge- Russland. Naboer gjennom 1000 år" på Norsk Folkemuseum ga norsk-russisk kultursamarbeid litt ekstra oppmerksomhet.

Tendenser.

Resultatet er at norske lesere ikke bare har mistet muligheten til å følge med på interessante litterære tendenser; vi står igjen uten grunnleggende kildemateriale for å forstå samfunnsutviklingen i vårt enorme naboland. Et godt eksempel på det siste er den stadig tilbakevendende feiden mellom den reaksjonære ungdomsorganisasjonen "Vi som går sammen" og forfattere som tidligere nevnte Jerofejev og Vladimir Sorokin. Organisasjonen beskylder blant andre Sorokin for å skrive samfunnsfiendtlig litteratur som forherliger vold og sex, og har ved flere anledninger prøvd å sensurere ham. Der skjedde senest i mars i år da operaen "Rosenthals barn" (med libretto av Sorokin) ble satt opp på Bolsjoj-teatret i Moskva. "Vi som går sammen", som tidligere har arrangert bokbål med Sorokins bøker, hevdet, dog uten å ha lest den aktuelle librettoen, at Sorokins verker er så umoralske at han ikke burde få tilgang til landets mest berømte scene. Også Dumaen uttrykte sin misnøye, og nærmere 300 folkevalgte stemte for at kulturkomiteen burde "undersøke saken nærmere". Denne og lignende konfrontasjoner viser at litteraturen spiller en sentral rolle i debatten om demokrati og ytringsfrihet i dagens Russland.En norsk bokbransje i stadig endring streber etter å tilpasse sitt tilbud til markedets etterspørsel og er lite villig til å gå løs på prosjekter som ikke garanterer avkastning. Samtidig er det viktig å ha i mente at denne etterspørselen ikke oppstår i et vakuum, men er et resultat av de kulturelle impulser forbrukerne (i vårt tilfelle: leserne) blir utsatt for. Derfor er det viktig at man gir de samme leserne en mulighet til å følge med på hva som skjer i russisk litteratur. Dette er en oppgave som må tas alvorlig i russisk-miljøet ved norske universiteter og høyskoler, i forlagene og ikke minst i norske mediers kulturredaksjoner.
Artikkelforfatterne har nylig redigert boken "Den nye vodkaen. Seks artikler om russisk, ukrainsk og hviterussisk samtidslitteratur."