FOLKERETT. Meldingen om muligheter og utfordringer i nord er nylig behandlet i Stortinget. Debatten gjenspeilet stor politisk enighet. I meldingen gjøres det kort rede for folkeretten i nord. Om delingen av hav og sokkel med Russland heter det bl.a. at Norge bygger "på havrettens regler for maritim avgrensning". En avklaring av norsk sokkels yttergrense mot internasjonal havbunn i Polhavet inngår i en pågående prosess i FN-regi. Norge vil før 2009 fremsette krav. Man ser for seg at denne yttergrense ligger nord for Svalbard. Implisitt i dette er at Svalbard ikke har noen egen sokkel, men hviler på norsk sokkel. Om fiskevernsonen heter det kort og godt at Norge etter havretten har "adgang til å opprette en økonomisk sone på 200 mil rundt øygruppen".I innstillingen fra utenrikskomiteen heter det bl.a. at "flere stater er uenige i vårt syn på deling av havområdene". Norge står overfor både aktuell og potensiell uenighet i nordområdene med andre stater.Norge legger stor vekt på folkeretten i disse spørsmål. Dette er naturlig for et lite land. Retten bør ideelt sett stå som et vern mot makten. Men i denne sammenheng kunne enkelte forhold ha kommet tydeligere frem i meldingen.

Folkerettens innhold

utvikles i et samspill mellom statene. Norge kan ikke alene avgjøre hva folkeretten går ut på. Dessuten er folkeretten dynamisk. Folkeretten gjenspeiler at avveininger mellom ulike hensyn endres over tid. Økt vekt på miljøhensyn er ett eksempel. Nye regler avtales mellom statene og eksisterende regler kan få et annet innhold enn før som en følge av samfunnsendringene. For det tredje påvirkes folkeretten av økonomisk og politisk makt. Også etter nasjonale rettssystemer er det ikke nok å ha rett, man må kunne få rett. Folkerettens hovedregel er at statene har avtalefrihet og derfor - stort sett - kan avtale det de måtte ønske. Dette gir uttrykk for statenes folkerettslige suverenitet og likeverdighet. Ved forhandlinger mellom stater vil flere forhold spille inn. Rettslige argumenter bygget på gjeldende folkerett får økt tyngde i internasjonal politikk. Men utviklingen av folkeretten påvirkes også av andre forhold enn gjeldende folkerett (status quo): historiske, økonomiske, sosiale, politiske forhold m.v. virker inn. Hensynet til en rettferdig løsning mellom partene bør også tas i betraktning ved rettslig argumentasjon. Man kan ikke se folkeretten uavhengig av politiske forhold. En samlet utenrikskomité uttalte i innstillingen bl.a.: ". . . at de nye utfordringene i stor grad må løses med politiske og økonomiske midler."

Avtaler om avgrensning

av økonomiske soner i havet skal etter havretten bygge på de folkerettslige kilder, med sikte på en rett og rimelig ("equitable") løsning. Også etter kontinentalsokkelretten er hovedregelen avtale. I mangel av avtale er imidlertid midtlinjen regelen, med mindre en annen deling kan rettferdiggjøres etter "særskilte omstendigheter". Norges standpunkt i delelinjespørsmålet er midtlinjen. Russland påberoper seg unntaket, og bygger på en sektorlinje for avgrensningen.Russland, USA og mange EU-stater (og oljeselskaper) har interesse i å utnytte olje- og gassressursene i Barentshavet. Det har også Norge. Det kan være ulike syn på utnyttelsesgrad og -tempo. Et stikkord er miljøhensyn; et annet distriktspolitikk. Gir det mening å ha strengere miljøkrav i norsk del av Barentshavet enn i russisk sone? Illustrerer et stort russisk overfiske på den felles norsk-russiske torskebestand et problem? Hvordan kommer våre to land frem til en omforent "Barentshav-standard" i miljøsammenheng? I meldingen heter det: "Det er viktig at utnyttelsen av de store ressursene i nordområdene kommer befolkningen i Nord-Norge til gode." Den distriktspolitiske dimensjon er klar.Hva er de norske interesser i denne sammenheng? Det overordnede mål for Regjeringen er etter stortingsmeldingen "å sikre politisk stabilitet og bærekraftig utvikling". Politisk stabilitet er en forutsetning for å utvikle naturressursene, heter det. Hvordan kan vi best nå det overordnede mål når nordområdene får geopolitisk betydning som en "energiprovins"? Klarer vi det best alene, med folkeretten på vår side og økte bevilgninger til Kystvakten, eller trenger vi politisk støtte fra andre stater? Vil USA støtte Norge i en tvist med Russland? Vil EU-statene?USA og Russland har felles interesser i handelen med olje og gass. USA trenger energiforsyninger, og Russland trenger valutainntekter. Hensynet til Russland er tilsvarende av stor betydning for EU. Tyskland har en sterk økonomisk interesse knyttet til Russland. Frankrike kan ønske politisk støtte fra Russland til franske holdninger for eksempel i forhold til USA.

Hvordan vil EU-statene

vektlegge forholdet til hverandre og til Russland, sammenlignet med forholdet til Norge? Kunne det være tjenlig om norske interesser i nord også ble knyttet til en drøftelse av vårt forhold til EU? I så fall kan det spørres om EØS-avtalen er tilfredsstillende i nord? Hvis ikke, vil en egen frihandelsordning med EU, for eksempel etter sveitsisk mønster, være bedre for Norge? Eller kan det tenkes at norsk EU-medlemskap kan styrke norske interesser i nord? Det siste spørsmål er blant annet avhengig av om andre EU-stater har egne interesser i nord som står i strid med de norske. For delelinjesaken er det sannsynlig at de nåværende EU-stater har felles interesse med Norge. Delelinjen vil bli "EU-grensen" mot Russland i Barentshavet.For fiskevernsonen rundt Svalbard kan bildet være mer uklart. Enkelte EU-stater har reservert seg i forhold til det rettsgrunnlag som er anført for fiskevernsonen. I en sak for Hålogaland lagmannsrett er norsk jurisdiksjon i fiskevernsonen bestridt fra spansk side. Jeg vet at Kommisjonen følger saken nøye. Dessuten undersøker visstnok den islandske regjering konkret prosessrisikoen ved et søksmål i Haag mot Norge om spørsmålet.Norge hevder at Svalbard ikke har noen egen kontinentalsokkel, men at norsk sokkel strekker seg mot Nordpolen. EF-retten gjelder på medlemsstatenes territorier og trolig for rettigheter som EUs kyststater har eller påberoper seg etter folkeretten i den økonomiske sone og på deres kontinentalsokler. Mens fiskeressursene er unntatt fra EØS-avtalen, gjelder dette ikke for olje- og gassressursene. Man må derfor kunne anta at EØS-avtalen gjelder for norsk sokkel. Til forskjell for fiskeressurser er imidlertid utnyttelsen av petroleumsressursene ikke underlagt noen felles politikk i EU.Både i 1972 og i 1994 ble Svalbard holdt utenfor den norske medlemskapsavtale som var forhandlet frem. Dette kan være best også i en fremtidig forhandlingssituasjon. For å kunne foreta en tilfredsstillende vurdering bør en ha en oppfatning av om tiden arbeider for eller mot norske interesser i nord. Tror man at tiden taler mot norske interesser, bør Norge søke stabilitet etter hovedregelen i folkeretten ved avtaler med interesserte stater om jurisdiksjonsspørsmålene. Tror man derimot at tiden taler for norske interesser i nord, bør vi trå vannet (sic!) så godt vi kan. Da vil folkeretten nok en gang kunne gi oss store fordeler.
Artikkelforfatteren har vært kontorsjef i Norges Bank, ekspedisjonssjef i Finansdepartementet, ambassaderåd ved Norges EU-delegasjon (Brussel), justissekretær ved EFTA-domstolen (Luxembourg) og advokat. Som professor i Tromsø underviser han i EU/EØS-rett og folkerett. Han ledet i 2004 Regjeringens såkalte Handlingsromutvalg.