GJENSPEILE VERDIER. Politikken i et levende demokrati bør gjenspeile de verdier flertallet legger vekt på. Hvis den ikke gjør det, blir politikken lett bare et spill om makt. Verdikommisjonen, som Kjell Magne Bondevik i sin tid fikk nedsatt, var et tiltak som hadde muligheter i seg til å få norsk samfunnsdebatt til i større grad å gjelde det som folk mener er viktigst i livet. Kommisjonen fikk dessverre ikke en slik virkning. En av grunnene til det var nok at dens forslag mer gav et inntrykk av uforpliktende resonnementer enn av håndfast politikk. Under den nåværende regjering Bondevik ser vi at "myke" verdier har hatt vanskeligheter med å hevde seg overfor materialismen. Til og med Bondevik selv legger nå en hovedvekt på den materielle framgangen. Skyldes dette bevisste valg av en Høyre-dominert regjering eller har vi fått et styringssystem som i liten grad "slipper gjennom" ikke-materielle verdier?

FNs Utviklingsprogram

(UNDP) kan sies å utpeke Norge til verdens beste land å bo i - i godt selskap med de andre nordiske landene. Det har ikke minst sammenheng med at "den nordiske modellen" for velferdsstaten legger til grunn at alle skal ha samme tilgang til velferden. Vi godtar ikke de ekstreme forskjellene som for eksempel preger det amerikanske samfunnet eller dagens Kina. Nasjonalinntekten pr. innbygger er altså ikke noe godt mål på velferd. Hva som skaper velferd eller - enda bedre - "lykke" har siden antikken opptatt filosofene. Engelskmannen Jeremy Bentham (1748-1832) mente at det beste samfunnet var det som gjorde menneskene "lykkeligst". Han la til grunn at alle menneskers lykke skulle telle likt. Det var en lære som stemte godt overens både med den kristne etikken og i betydelig grad også med budskapet fra den franske revolusjon. Problemet var imidlertid ikke bare at kravet om likhet var revolusjonært, men også at "lykke" var vanskelig å måle.Men forskerne har ikke gitt opp. I dag er det internasjonalt en ganske omfattende "lykkeforskning", som særlig studerer sammenhengen mellom inntektsvekst og følelse av lykke. I Norge har Ottar Hellevik i en årrekke samlet materiale om nordmenns holdninger. Han offentliggjorde i 2003 sine resultater i artikkelen "Economy, Values and Happiness in Norway" i Journal of Happiness Studies. Hans resultater svarer stort sett til det som sies i tilsvarende undersøkelser i andre land. Når folk har nådd et visst inntektsnivå, ser det ikke ut til at de blir lykkeligere om inntekten blir enda høyere. Det er en rekke andre ting enn penger som er viktige for at menneskene skal føle seg lykkelige. Som økonom synes jeg at det er spesielt spennende når vel etablerte samfunnsøkonomer engasjerer seg i "lykkeforskningen". Det gjelder nå også engelske Richard Layard, internasjonalt kjent arbeidsmarkedsøkonom. Han utgav, sammen med to andre økonomer, i 1991 boken "Unemployment" som vi brukte som teoretisk referansebok for Sysselsettingsutvalget (som i 1992 la frem "Solidaritetsalternativet"). Layard har nylig utgitt boken "Happiness" (Allen Lane, 2005) der han viser at "lykke" kan måles, i hvert fall i mange samfunnsmessige sammenhenger. Layard har gjort noe som ikke er vanlig for økonomer, nemlig å dra nytte av resultater i annen samfunnsforskning, især psykologi, og dessuten hjerneforskning. Dette er virkelig tverrvitenskapelighet! Denne bredden av forskningsresultater fører til at Layard må forkaste en del oppfatninger som er rådende i lærebøker for samfunnsøkonomer, samtidig som han fastholder andre. Hans nitide gjennomgang av ulike områder gir ham en ganske klar oppfatning av hva som påvirker folks lykke. På det grunnlaget gir han anbefalinger om hvilken politikk som bør
føres.

Layard konstaterer

- på linje med de fleste andre "lykkeforskere" - at økt inntekt gjør folk lykkeligere, men bare inntil et visst nivå. Økt inntekt ut over dette nivået gjør ikke menneskene lykkeligere. De fleste mennesker føler lykke ved vennskap og andre sosiale bånd. Produktivt samarbeid gir tilfredsstillelse. Arbeidsløshet kan derimot skape elendighet, ikke bare på grunn av at inntekten blir mindre, men også fordi sosiale bånd blir brutt. Folk ønsker ikke å bytte jobb, hus eller ektefelle hvis ikke fordelene ved byttet er klart større enn de menneskelige og andre kostnader. Folk flest ønsker ikke stadige omstillinger av bedrifter og offentlige tjenester og er ikke enige med ledere som vil ha mer "fleksibilitet" og forandring. Høy mobilitet kan bl.a. koste mye i form av økt kriminalitet og mentale sykdommer. Målet for politikken bør være størst mulig lykke for alle, ikke "dynamikk" uten hensyn til menneskelige konsekvenser. Layard er sterkt kritisk til at mange ledere har så få motforestillinger mot påstanden om at det nesten alltid er bra med omstillinger og økt mobilitet og at alt helst skal være "lønnsomt" i bedriftsøkonomisk forstand. Menneskelige kostnader tas ikke med i slike beregninger. Har vi i Norge fått et styringssystem som i liten grad tar hensyn til ikke-materielle verdier? Det er bruken av prinsippene i New Public Management de senere årene jeg har i tankene. Dette har fremskyndet den utviklingen som Makt- og demokratiutredningen kaller "fragmenteringen" av staten, med "klarere skille mellom overordnet politisk styring, fristilling av iverksettende organer og et mer uavhengig tilsynsapparat", at "fristilt virksomhet har fått en sterk posisjon som både markedsaktør og politisk pressgruppe, utenfor rekkevidde av politisk instruksjon" og at "det er en markedsliberal effektiviseringsideologi som binder reformprosessene sammen" (sitatene er fra Østerud, Engelstad og Selle: Makten og demokratiet, Gyldendal 2003). Problemet er at hvis den politiske instruksjonen til disse fristilte organene bare er "lønnsomhet" eller andre "enkle" krav, blir det ikke plass til mer sammensatte vurderinger, bl.a. de som er viktige for at folk skal føle lykke.Hvis man mener at "myke verdier" bør få større innvirkning på politikken, er det behov for å bringe politikken tilbake i førersetet på områder som er viktige for menneskenes velferd og følelse av lykke. For å gjøre det lettere å vurdere politikkens ulike deler i sammenheng, må staten bli mindre "fragmentert". Den økonomiske teori som man bygger på, må revideres, slik at den tar hensyn også til forhold som skaper lykke. Det betyr ikke at man bør svekke kravet om at den offentlige virksomheten må bli mer effektiv, men at man i dette arbeidet i større grad tar hensyn til menneskelige verdier. Det må være mulig å stimulere til effektivitet i arbeidslivet på en måte som samtidig bidrar til trivsel og trygghet på arbeidsplassene. "There is no alternative" (TINA) sa Margaret Thatcher da hun gjennomførte sitt beinharde systemskifte som også vi nå plages av. Jo, det må finnes alternativer som også gjør menneskene lykkeligere.