AFRIKA LIDER. Det er lite å si til at underholdningsartister markedsfører seg selv som frelsere og misjonærer. De lever jo av og for oppmerksomhet, og Afrikas åpne sår er et utmerket bakteppe for dem til å fremme sine egne interesser. Det er kanskje for mye forlangt at de samtidig med sitt engasjement også skal legge frem en forklaring på hvorfor Afrika lider. Men dette er jo det sentrale spørsmål når det er tale om nye, store innsatser for å bringe denne ulykkelige verdensdelen ut av fattigdommen. Man må kunne forvente at politikere, og kanskje endog at mediene, er opptatt av årsakssammenhenger. De utviklede land har gitt u-hjelp i mer enn 50 år. Det meste er gått til Afrika. Resultatet har hittil vært mer enn skuffende. Det er ikke bare det at u-hjelp ikke har hatt de ønskede virkninger. Det er grunner til å tro at den ofte har skadet de land som har mottatt den.

Gal teori.

En grunn til det dårlige resultatet er at hovedtanken bak u-hjelpen var gal. Tanken var opprinnelig at de fattige, underutviklede land var fanget i en fattigdomsspiral. Deres inntektsnivå var så lavt at de ikke maktet å spare tilstrekkelig til å kunne finansiere investeringer som ville skape økonomisk vekst. Dette var det rådende syn da u-hjelpen startet for mer enn 50 år siden. En fremstående talsmann for denne teori var Gunnar Myrdal. Utviklingen har vist at teorien var gal. Fattige land har faktisk vært i stand til å finansiere de nødvendige investeringer ved hjelp av egen sparing, hvis bare forholdene ble lagt til rette for det. Dernest har det klart vist seg at dersom forholdene ikke lå til rette, vil kapitalgaver ikke føre til økonomisk fremgang. Årsakssammengen går den annen vei: Det er økonomisk fremgang som skaper kapital.

Politisering.

En annen grunn, formodentlig hovedgrunnen, til at u-hjelpen for en stor del har slått feil, er at u-hjelpen systematisk har virket til å politisere det økonomiske liv i mottagerlandene. Den har gitt makt til politiske herskere som ofte hadde helt andre prioriteringer med hensyn til hvordan u-hjelpen skulle brukes, enn giverne hadde. Det har lenge vært klart at en avgjørende forutsetning for å skape vekst i et tilbakestående land er at landet selv gjennomfører institusjonelle reformer som sikrer fred, etablerer rettssikkerhet og beskytter den private eiendomsrett. I svært mange av de land som i dag er av de fattigste, har lederne ikke ønsket å gjennomføre slike institusjonelle reformer, trolig fordi reformene i realiteten ville svekke deres makt, deres muligheter til fritt å belønne sine støttespillere. Til dels har nok også afrikanske politiske ledere motsatt seg foreslåtte reformer fordi reformene var i strid med deres ideologiske oppfatninger om betydningen av sentral økonomisk planlegging. Det kan dessuten ikke ses bort fra at hjelpen i stor grad direkte ble misbrukt til å berike dem som tilfeldigvis satt ved makten.

Systematisk feil.

Hvorfor skulle det krafttak for Afrika som nå varsles, lykkes når det ikke har lykkes tidligere? Ett svar er at nu skal vi virkelig satse, ikke bare ofre noen slanter. Denne forklaring er gal. I realiteten har det vært satset betydelig. I løpet av de siste 50 år har kapitaloverføringene til Afrika, målt i dagens pengeverdi, beløpt seg til nærmere 600 milliarder dollar. Det er dessuten både teoretiske og erfaringsmessige grunner til å advare mot troen på store planer. Utopisk sosial ingeniørkunst, som Karl Popper kaller det, slår systematisk feil. Dette betyr ikke at intet kan gjøres. Det er mye som tyder på at de utviklede land kan bidra til å lette Afrikas vekstproblemer. Men da må den tradisjonelle u-hjelp-tenkemåten legges bort.Gjeldssletting, som mange går inn for, vil formodentlig under alle omstendigheter være et marginalt tiltak. På lang sikt kan det skade. Tiltaket sender ut gale signaler. Det sier i klartekst at låneopptak er ikke noe å bekymre seg for. Det er ikke nødvendig at lånene blir brukt til lønnsomme investeringer. Går det galt vil gjelden bli ettergitt.

Handelsrestriksjoner.

Et tiltak som vil kunne hjelpe, er at de utviklede land lemper på sine handelsrestriksjoner overfor de underutviklede land, setter ned sine tollsatser og avvikler andre importreguleringer. Dette vil på ingen måte være noen mirakelkur, men vil under visse omstendigheter kunne stimulere til økonomisk fremgang i Afrika. Dessverre er det lite som tyder på at de utviklede lands politikere, som ellers hylder popartistenes engasjement, er villige til å overveie et slikt tiltak. For dem er det politisk viktigere ikke å støte fra seg sine nasjonale landbrukere, enn å gjøre noe som kan bidra til å redusere Afrikas fattigdom.Men hva kan så gjøres? The Economist var i fjor medarrangør av et seminar som ble kalt "Copenhagen Consensus". På dette seminaret ble en rekke fremstående vitenskapsmenn bedt om å prioritere hvordan 50 milliarder dollar burde brukes for mest effektivt å hjelpe Afrika. En konklusjon var klar: U-hjelp kunne ikke prioriteres. Den kom langt ned på listen. Det som ble foreslått, var tiltak for å bekjempe AIDS, Malaria og feilernæring. Det typiske var at de tiltak som ble foreslått, i stor grad sjaltet ut de politiske myndigheter i Afrika. Tiltakene kunne gjennomføres uavhengig av det politiske system i vedkommende land. Mange av de tiltak som ble foreslått for å hjelpe Afrika ville ikke koste noe særlig. Det som ble foreslått var å omprioritere den forskning som foregår i de utviklede land for å utvikle billigere preparater som kan anvendes i fattige land. Det er flere eksempler på at private finansielle kilder nå bidrar effektivt, på mikroplan, for å legge forholdene til rette for vekst i Afrika.

Veksteksempler.

På tross av u-hjelpens sørgelige historie er det ingen grunn til å være altfor nedtrykt. Den såkalte tredje verden har i løpet av de siste 50 år generelt vokst like raskt som de utviklede land. Den vekst som har funnet sted, og som i enkelte land har vært betydelig, er imidlertid ikke et resultat av u-hjelp, men av fornuftig politikk. De første tidligere fattige land som fikk oppmerksomhet på grunn av sin fremgang var "de asiatiske tigrene", små land som Hongkong, Singapore og Taiwan. Etter hvert har store land kommet i siget, India og Kina. Men veksteksemplene finnes ikke bare i Asia. Også Afrika har sine suksesser, kanskje i første rekke Botswana, som faktisk gjennom mange år har opplevd en meget sterk økonomisk vekst.En avgjørende feil ved u-hjelpen slik den hittil har vært drevet, er at de utviklede land har påtatt seg et ansvar de ikke har noen muligheter til å innfri. Ingen må tro at Afrikas skjebne ligger i de utviklede lands hender. De velstående land kan bidra på forskjellige måter til å dempe vekstsmertene, men den afrikanske befolknings fremtid er primært i deres egne hender. Det kan synes vanskelig å være for optimistisk på Afrikas vegne, på bakgrunn av den galskap enkelte afrikanske ledere demonstrerer så å si hver dag. Men det finnes heldigvis lyspunkter. Vi må bare innse at det er opp til afrikanerne selv å realisere sine drømmer. De utviklede land står i realiteten hjelpeløse.