KATASTROFE. Høsten 1999 var jeg som nødhjelpskoordinator i Nord-Kaukasus deltager i den første FN-delegasjonen som vurderte situasjonen i Tsjetsjenia. Vår rapport var sterkt preget av russernes trussel om å kaste FN ut av Russland, dersom vi beskrev bruddene på menneskerettigheter som en "katastrofe". Dette var det uttrykket daværende FNs høykommissær for flyktninger, Sadako Ogata, benyttet. Vi fant imidlertid en mer "spiselig" formulering. Dengang mente jeg det var rett. Tiden har vist at dette var en feilvurdering. De seks årene som har gått siden, har vært preget av en grove og omfattende brudd på menneskerettighetene i dette området.I oktober 1999 stengte russerne grensen mellom Tsjetsjenia og naborepublikken Ingusjetia, mens de teppe-bombet den tsjetsjenske siden. Imens stod det kilometerlange køer av ulike kjøretøyer overfylt med flyktende innbyggere på grenseovergangen til naborepublikken Ingusjetia. Russerne slapp dem ikke gjennom, fordi de ikke hadde datamaskiner til å registrere dem, ble det sagt. De russiske styrkene unnlot heller ikke å bombe privatbiler på vei mot grensepasseringene, ei heller merkede busser fra Røde Kors ble respektert. I et tilfelle resulterte dette i 27 døde og 70 sårede. De føderale styrkene etablerte såkalte "filtrasjonsleirer" for alle gutter og menn mellom 11 og 80 år. Alle strids- og arbeidsdyktige ble internert. Flere menneskerettighetsorganisasjoner, deriblant Human Rights Watch, har fortsatt å dokumentere menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia. Det forekommer fortsatt likvideringer uten lov og dom, voldtekter, tilfeldige arrestasjoner og internering i "filtrasjonsleirer" hvor tortur er utbredt. I tillegg fortsetter sivilbefolkningens lidelser og flukt ut av området. Menneskerettighetsbruddene begås i første rekke av føderale tropper, tsjetsjensk milits, og etterhvert i økende grad av milits tilknyttet den lokale føderale administrasjon. Det er ingen grunn til å underslå at tsjetsjenske terroraksjoner både i Moskva og i Beslan i fjor har bidratt til mistenkeliggjøring og negative holdninger til tsjetjsenere som gruppe, ikke bare i Russland, men også internasjonalt.

Overlevelse.

Befolkningen i Tsjetsjenia er i dag klemt mellom en russisk hær som er ute av stand til å gi beskyttelse, og andre væpnede og lovløse grupper, som har gjort det til et levebrød å kidnappe folk for løsepenger. Folk flest har nok med å få sine egne liv til å fungere, de tenker ikke lenger på selvstendighet, de tenker på overlevelse fra dag til dag. De som kan, har forlengst emigrert eller er fordrevet til andre deler av føderasjonen. I en nylig utgitt rapport dokumenterer Flyktninghjelpen behandlingen av tsjetsjenere internt i Russland og som flyktninger og asylsøkere i andre land. Det er forstemmende lesning. Tsjetsjenere som er internt fordrevne til andre områder i den russiske føderasjon, er uten effektiv beskyttelse. De er utsatt for utbredte anti-tsjetsjenske holdninger i befolkningen og i rasistisk motiverte angrep. Dertil kommer en diskriminerende holdning fra politiets side, tilfeldige arrestasjoner og fengslinger, Propiska-systemet (tvungen registrering av bo- og oppholdssted) og mangfoldige rettighetsbrudd under kontroll av ID-dokumenter, herunder ulovlig konfiskering av dokumenter. Dette sammenholdt med det faktum at russiske føderale styrker ustraffet har begått utstrakte menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia, gjør at Flyktninghjelpen konkluderer med at det ikke eksisterer noe internt beskyttelsesalternativ for tsjetsjenerne i Russland utenfor Tsjetjsenia. I andre land er tsjetsjenerne nektet tilgang til de nasjonale asylinstituttene. Det er tilfelle her i Aserbajdsjan, i Kasakstan og i Hviterussland, og adgangen er begrenset i Ukraina. De to siste er å anse som transittland for tsjetsjenere som ønsker seg til Europa. Relativt store grupper tsjetsjenere befinner seg i dag i Aserbajdsjan og Kasakstan uten offisiell status som asylsøkere eller flyktninger. Mange bor under elendige forhold.

Flest asylsøkere.

Siden 2003 har den største gruppen av asylsøkere til Europa vært tsjetsjenere. I mange land blir majoriteten av tsjetsjenske asylsøkere sett på som krigsofre, men uten at dette kvalifiserer til flyktningstatus. Generelt sett er det bare personer som har vært utsatt for politisk forfølgelse som får innvilget asyl. Få land synes å anse tsjetsjenere som utsatt for risiko bare på grunn av etnisitet. En rekke land gir andre typer beskyttelse, men denne varierer fra land til land og gir vanligvis ikke samme rettigheter som flyktningstatus gir.Flyktninghjelpens rapport kommer også med en rekke anbefalinger. Først og fremst må Russland sikre alle internt fordrevne rettigheter i samsvar med FNs anbefalinger. Deretter må europeiske stater anerkjenne at alle tsjetsjenere som har flyktet som et resultat av krig og vold i Tsjetsjenia, har behov for internasjonal beskyttelse. EU-land bør heller ikke sende tsjetsjenere tilbake til andre land, inkludert andre medlemsland, uten at de er forvisset om at søknaden blir behandlet korrekt. EU blir også anbefalt, som et uttrykk for ansvarsdeling og solidaritet, å ta imot tsjetsjenere fra Aserbajdsjan, Kasakstan og Georgia.

Voldelig ildebrann.

Med russernes hardhendte politikk i Nord-Kaukasus bør ingen være forbauset over at opprøret nå brer seg i regionen. Mens hovedtrusselen i 90-årene var etnisk nasjonalisme og selvstendighetsbestrebelser i Tsjetsjenia, er problemet i dag radikal islam på sterk fremmarsj, særlig i områdene utenfor Tsjetsjenia. En voldelig ildebrann er i ferd med å spre seg tvers over Nord-Kaukasus, i Dagestan og Ingusjetia, men også i Kabardino-Balkaria og Karachevo-Cherkessia. Det forekommer nå også sporadiske angrep fra ulikt hold i Nord-Ossetia. Dagestan kan for tiden konkurrere med Tsjetsjenia i årlig antall terrorist- og sabotasjeaksjoner. Ifølge den russiske avisen Rossiskaja Gazeta står republikken på randen av totalt kollaps. President Putins representant i sør-områdene, Dmitrij Kozak, uttaler da også at ikke bare Dagestan, men hele Nord-Kaukasus er et kriseområde. Det er også verdt å merke seg at en vesentlig del av de militante ikke lenger slåss under slagord for selvstendighet for Tsjetsjenia, men under rene islamistiske slagord. Denne utviklingen med flere fronter med væpnet motstand mot føderalmakten har skapt en helt ny situasjon, fullstendig annerledes enn bare for et par år siden, da Tsjetsjenia var det eneste fokus for motstanden. Maktapparatet, både lokalt og sentralt, står overfor en tillitskrise av uant omfang blant lokalbefolkningen. Samtidig ser vi en fremvekst av parallelle maktstrukturer i form av islamske "jamaat". Dette er religiøse grasrotorganisasjoner som driver utstrakt sosialt arbeid og ivaretar viktige sosiale funksjoner. Innsiktsfulle russiske kommentatorer hevder at fremveksten av disse organisasjonene må anses som en direkte respons på statens maktesløshet når det gjelder å ivareta sine plikter.

Rollemodeller.

I de muslimske republikkene i Nord-Kaukasus er statens og sentralmaktens autoritet fundamentalt svekket, ikke minst på grunn av brutaliteten i den militære undertrykkingen og Moskvas støtte til korrupte lokale myndigheter. Dertil kommer den elendige sosioøkonomiske situasjonen med stor arbeidsledighet, og for Tsjetsjenias vedkommende store materielle og økologiske ødeleggelser. Drapet på Aslan Maskadov, den eneste gjenværende moderate separatistlederen, etterlater nye generasjoner tsjetsjenere uten andre rollemodeller enn ekstremistene. Med dette har Moskva definitivt gjort fremtidige forhandlinger svært vanskelige. Vi er nå vitne til en russisk politikk i dette området som, i ly av "krigen mot terrorisme", upåaktet og upåtalt har fått blankofullmakt for ethvert menneskerettighetsbrudd. For hver dag som går skaper denne situasjonen grobunn for en ny generasjon misfornøyde, misforståtte og mistenkeliggjorte rasende unge kvinner og menn. Desto lenger brutaliteten og krigen i Tsjetsjenia vedvarer, desto flere rekrutter vil radikal islam finne i Nord-Kaukasus. Hvor lenge kan europeiske regjeringer sitte stille og observere denne utviklingen på Europas dørstokk ?