Når man i vår tid møter forsøk på å bygge politikk på utvalgte sitater fra kristenhetens hellige skrifter, i stedet for å legge evangelienes humane ånd til grunn, bør man tenke over hvor fryktelig galt det er gått før, når slike metoder er brukt. I Anne Frank-stiftelsens hefte om "Antisemittismen" kan man lese at "Etter at kristendommen i år 313 var blitt den viktigste religionen i det romerske riket, opphørte den relative toleransen (overfor jødene). Kirkefedrene bekjempet jødene med uhørt heftighet."

Absurd.

De bygget på en tolkning av Matteus' beretning om Jesu død, særlig at en forsamling av jøder avviste frigivelse av Jesus med ordene "La hans blod komme over oss og våre barn". På grunnlag av en absurd tolkning av dette, har kristenheten begått de mest horrible forbrytelser mot jøder. Og det ble ikke bedre ved reformasjonen. Som det minnes om samme sted: "Det finnes neppe noen mer forbitret antijødiske skrifter i hele den kristne litteraturen enn de som er skrevet av . . . Martin Luther."I skriftet fra Anne Frank-stiftelsen slås det også fast at misbruk av kristendommen som begrunnelse for antisemittisme er eldre og mer omfattende enn de muslimske overgrep mot jøder. "Gjennom mange århundrer utgjorde jødene i likhet med de kristne en stort sett tolerert minoritet i de muslimske landene. De måtte betale en spesiell skatt og var underlagt forskrifter når det gjaldt klesdrakt, men nøt større religiøs og økonomisk frihet enn i den kristne verden. Men etter at de første sionistene kom til Palestina mot slutten av 1800-tallet, forandret dette seg. Jødiske samfunn i araberverdenen ble nå sett på som representanter for den sionistiske angriperen."Forskjellen mellom kristenhetens grusomme antisemittisme og islams holdninger gjennom historien er også belyst av den israelske statsmannen Abba Eban. I boken "Heritage" minner han om at da de kristne hadde erobret de siste rester av det muslimske riket i Spania, i 1492, ble alle jøder jaget fra landet, der de hadde medvirket til kultur og velstand i hundrevis av år. Den tyrkiske sultanen Bayezid II reagerte sterkt mot dette overgrepet, og ønsket de fordrevne jøder velkommen til sitt muslimske rike.

Angrepskrig.

Politiske tolkninger av kristendommen ble også brukt til begrunnelse for angrepskriger mot ikke-kristne stater. Spesielt dramatiske ble korstogene på 1100- og 1200-tallet. Den kristne verden overbeviste seg selv om at disse brutale erobringskrigene var fremstøt for å fremme en høyere sivilisasjon. Slike vrangforestillinger sitter dypt fremdeles. Det kom til uttrykk da president George W. Bush manet til "korstog" mot terrorismen, efter 11. september 2001. Den historiske bakgrunn gjør slik tankeløshet alvorlig. Fra 1800-tallet har jo Vesten igjen undertrykket og utbyttet muslimske nasjoner. Henvisningen til korstogene kunne lett misforstås som en oppfordring til mer av det samme. Også i dag er motsetninger mellom den vestlige og den muslimske verden en farlig årsak til konflikt. Man har sterke grunner til å frykte "kollisjoner mellom kulturer". Skal man kunne hindre at det blir mer av dette, trenges vilje til å sette seg inn i andres lidelser, følelser, tro og tenkemåte. Og det kreves en respekt som kan åpne for dialog. Verdenshistorien viser hvorledes forakt for de andre, og undergravning av deres selvrespekt, skjerper motsetninger. I gjentakelser av slik historisk antikultur ligger oppskriften på større ulykker i fremtiden.

Ikke korstog.

Derfor var det av uvurderlig positiv betydning at alle store kirkesamfunn advarte mot krigen i Irak. Dermed understreket kirkene at denne krigen ikke var noe korstog. Men de kunne ikke hindre at mange likevel oppfattet krigen som ny vestlig imperialisme. Og risikoen for mer "kollisjon mellom kulturer" vokser med hvert vestlig brudd på humanitet, rettssikkerhet og folkerett. Faren vokser særlig sterkt når overgrep støttes av noen kristne. Derfor blir det så alvorlig når enkelte kristne ledere - og politikere som ønsker deres støtte - bruker forakt for ikke-kristen tro som virkemidler i sine appeller. Noen eksempler viser holdninger som det burde reageres mer målbevisst mot. Predikanten Runar Søgaard erkjenner i Dagbladet 11. juni. at han i en preken har uttalt at "Muhammed var en forvirret pedofil". Hans påstand er jo historisk meningsløs, eftersom Muhammeds ekteskap var efter et mønster som også ble fulgt av europeiske fyrstehus, uten at det hadde noe med pedofili å gjøre. Men predikanten så ikke det som noen hindring for å spre uvilje mot andres religion. Og det ble jo bare enda verre da han la til at "Buddha var liten, fet og brun".

Harselas.

Et alvorlig eksempel på at noen kan søke politisk tilslutning fra kristne ved å såre dem som har annen tro, fikk man da lederen for et av Norges største politiske partier, Carl I. Hagen, harselerte over Muhammed i menigheten "Levende Ord" i Bergen i juli i fjor. Både freden mellom folkene og harmonien mellom etniske grupper innen hvert enkelt samfunn tar skade av slik tankeløs ukultur, som er i klar strid med kirkenes oppfordringer til gjensidig respekt. Særlig farlig for freden er striden mellom Israel og palestinerne. Israel får økonomisk støtte og våpen fra verdens mektigste stat, der lederen påberoper seg støtte fra kristenhetens Gud. Uten avbrudd under noen fredsprosesser er arabisk land blitt beslaglagt bit for bit til bosetting av et annet folk, i krystallklar strid med folkeretten. Den vestlige verden - inklusive Norge - har aldri villet ta noen belastning for å hindre det. Israels tilbaketrekning fra Gaza faller sammen med fortsatt utbygging av folkerettsstridige bosettinger på den okkuperte Vestbredden. Okkupantens undertrykkelsesmetoder er i så grov strid med folkeretten og humane krav at mange israelere nekter å være med på dem.

Guds forbannelse.

Likevel finnes det mange i Norge som forlanger støtte til Israels politikk, på grunn av ord i Det Gamle Testamente, mens de selv neglisjerer meget annet i samme kilde. Generalsekretær i Indremisjonsforbundet, Karl Johan Hallaråker, begrunner dette med blant annet at "Gud vil velsigne dem som velsigner Abraham/Israel. Tilsvarende er det med forbannelsen. Den vil ramme dem som forbanner Abraham/Israel". Og, oppfordrer han: "Må vi ikke leve slik at vi selv kommer under Guds forbannelse. Da er det ikke likegyldig hvorledes vi forholder oss til Israel. Gud tåler ikke vilkårlig behandling av sin øyensten!" (I boken "Israel i aktuelt og profetisk lys"). Noen tolker kritikk av Israels politikk som fiendskap mot Israel. Det er uklart om de mener at kritikerne derfor vil bli rammet av Gud, slik som Hallaråker antyder. Men viktigere enn norske holdninger er utbredelsen av slike tanker i USA. Tro på at Bibelen forplikter til å støtte Israels undertrykkelse av palestinerne spiller en betydelig rolle for USAs politikk. Men hvis Vesten vil legge til grunn at arabere må godta israelsk beslagleggelse av arabisk land på grunn av ord fra Moses og profeter, er man tilbake til religionskrigenes fryktelige grunnlag. Enda en gang fører misbruk av Bibelen til store lidelser for uskyldige medmennesker.Menneskevennlige teologer og frilynte kristne har en formidabel oppgave i å hindre gjentagelser av historiens misbruk av kristendommen. Det kreves klarere innsats for å mobilisere den til entydig støtte for menneskeverd og menneskerettigheter, for forståelse mellom ulike folk og religioner, og respekt for folkenes selvbestemmelsesrett og folkeretten.