Norske Skogs nei til Union

GLOBALT KONSERN. Beslutningen om å legge ned Union må forstås

på bakgrunn av Norske Skogs utvikling fra et nasjonalt til et

globalt konsern. Men kanskje kan hensynet til selskapets

omdømme i Norge redde papirfabrikken i Skien.

INGEN OVERRASKELSE. Norske Skogs beslutning om å legge ned papirfabrikken Union i Skien vekker sterke reaksjoner. Politikere, kommentatorer og 380 ansatte kan ikke forstå hvorfor konsernledelsen går inn for å legge ned en tradisjonsrik virksomhet som går med overskudd, og utelukker salg av fabrikken til nye eiere. For de som har fulgt utviklingen i Norske Skog og papirindustrien de senere årene, kommer imidlertid ikke beslutningen som en overraskelse. Allerede i 2003 la ledelsen frem plan for å kutte kostnader, som involverte at 10 prosent av arbeidsstokken ved Norske Skog ville måtte gå. Men for å forstå bakgrunnen for avgjørelsen, må vi se på selskapets utvikling fra et norsk til et globalt konsern.

Avsetning av tømmer.

Norske Skog ble etablert av Norges Skogeierforbund i 1962 som skogeiernes eget selskap, for å sikre avsetningen på tømmer. Selskapets første moderne papirfabrikk ble bygget mellom 1966 og 1968 på Skogn i Nord-Trøndelag. Etter sammenslåinger og konsentrasjon av produksjonen i papirindustrien på 1980-tallet - og nedleggelse av en rekke små familiebedrifter - fremsto Norske Skog som et betydelig nasjonalt selskap med fire store papirfabrikker: Skogn, Saugbrugs (Halden), Follum (nær Hønefoss) og Union. Etter konsentrasjonen av finansielle, teknologiske og organisatoriske muskler i Norge hadde selskapet valget mellom å forbli norsk eller ekspandere internasjonalt i likhet med de svenske og finske skogselskapene. Strukturelle forhold i papirindustrien og stordriftsfordeler sammenfalt med et stadig større fokus på avkastning for eierne, som i tillegg til Skogeierforbundet besto av finansielle investorer, og talte for ekspansjon. På 1990-tallet foretok konsernet en rekke store oppkjøp i utlandet. Det begynte med europeisk ekspansjon, først med oppkjøpet av den franske papirfabrikken Golbey (1991) i samarbeid med utenlandske partnere, og deretter østerrikske Bruck (1996) og en mindre papirfabrikk i Tsjekkia. Det fortsatte i Asia med etableringen av Pan Asia Paper Company (1999) i samarbeid med et sørkoreansk og canadisk selskap. Med kjøpet av giganten Fletcher Challenge Paper (2000), basert i New Zealand og med fabrikker i hjemlandet og Australia, Malaysia, Chile, Brasil og Canada, foretok Norske Skog på egen hånd det som til da var norgeshistoriens største oppkjøp i utlandet. Selskapet styrket sin europeiske posisjon ytterligere gjennom kjøpet av to fabrikker i Tyskland og Nederland i 2001. Ifølge Norske Skog er det overkapasiteten på trykkepapir i Europa som ligger til grunn for forslaget om å legge ned Union. I tillegg kommer nylige investeringer i Kina (papirfabrikk) og planlagte prosjekter i Brasil som gir lite rom for utvikling av den kostnadskrevende industrien hjemme. Norske Skog har ikke foretatt store investeringer i Norge siden begynnelsen av 1990-tallet.

Globalisert.

Oppkjøpene i utlandet har selvsagt ikke vært uten kostnader. Mens Norske Skog har rendyrket sin profil som produsent av avis- og magasinpapir, har det solgt unna sine skogeiendommer i Norge. Med bare 20 prosent av produksjonskapasiteten i hjemlandet, mot 80 prosent i begynnelsen av 1990-tallet, og 95 prosent av inntektene generert i utlandet, fremstår selskapet som mer globalisert enn selv de verdensledende svenske og finske skogselskapene. Den internasjonale ekspansjonen ble først applaudert av aksjemarkedet, men den særegne oljesmurte norske økonomien og utviklingen i det internasjonale papirmarkedet har skapt problemer for Norske Skog de senere årene. Høy kronekurs i kombinasjon med små marginer på trykkepapir har gitt magre resultater på bunnlinjen. I tillegg kommer utfordringen fra Internett og nye medievaner for et selskap som fra å ha en diversifisert portefølje har satset alt på avis- og magasinpapir.

Ry for redelighet.

Norske Skogs nei til Union har medført beskyldninger om at konsernledelsen er "kynisk" og består av "turbokapitalister" som i ett og alt setter målet om å maksimere profitt fremfor hensynet til arbeidsplasser og lokalsamfunn. Slike oppfatninger er forståelige i en opphetet diskusjon, men de er neppe riktige. Gjennom mange års virksomhet i Norge og oppkjøp i utlandet har selskapet vunnet ry for redelighet, gode relasjoner mellom ledelsen og ansatte, miljøansvar og god forretningsetikk. Derfor er det ikke overraskende at selskapet gjør det godt på internasjonale aksjeindekser innen bærekraftighet og sosialt ansvar. På den amerikanske Dow Jones-indeksen over bærekraftige selskaper (DJSI) scorer selskapet på topp når det gjelder miljø og sosialt ansvar, men lavere score på lønnsomhet forhindrer en samlet topp-plassering på listen. Ironisk nok, ville kanskje noen si, vil en nedleggelse av Union - dersom det bedrer lønnsomheten i konsernet - kunne trekke selskapet oppover på denne indeksen.Sett i forhold til utflaggingen av produksjon og nedleggelsen av en rekke norske industribedrifter i senere år, blant dem også lønnsomme, fremstår ikke Norske Skogs beslutning som unik. Likevel kan det se ut til at ledelsen har undervurdert reaksjonene på avgjørelsen og risikoen selskapet løper for varig redusert omdømme i Norge. Det som er uforståelig for leverandører, lokalpolitikere, tillitsvalgte og ansatte i Union, er at Norske Skog etter sigende foretrekker nedleggelse av Union fremfor salg av virksomheten. Det bør være forståelig at Norske Skog foretrekker å legge ned fabrikken fremfor å gi fødselshjelp til en konkurrent på hjemmebane. Ansatte og andre interessenter ønsker seg imidlertid en løsning, med eller uten Norske Skog, der Union rendyrker satsingen på bokpapir og dermed ikke vil utgjøre en konkurrent til Norske Skogs salg av avispapir. Mens én av de to papirmaskinene på Union allerede produserer bokpapir, kreves nye investeringer for å legge om til ren satsing på bokpapir.

Skogeiernes støtte.

De ansatte håper nå på drahjelp fra Skogeierforbundet for å redde Union. I kraft av å være største aksjonærgruppe i Norske Skog har skogeierne betydelig innflytelse over utviklingen i selskapet. Gjennom mange år har de utøvet tålmodig og langsiktig eierskap og utgjort den nasjonale forankringen av selskapet - på mange måter lik statens rolle i Hydro, Statoil og Telenor. Før beslutningen om Union trer i kraft må den behandles i styret, der skogeierne har to plasser, og i bedriftsforsamlingen, som ledes av Skogeierforbundets direktør Ivar Korsbakken. Som en følge av aksjeemisjoner i forbindelse med oppkjøp er imidlertid skogeiernes eierandel i selskapet redusert fra 40 prosent i 1990 til 21 prosent i dag, og det er heller ikke sikkert at de vil gå imot avgjørelsen til konsernledelsen. For mens skogeierne i Agder og Telemark som leverandører av tømmer har økonomiske interesser knyttet til videre drift på Union, har resten av Skogeierforbundets åtte medlemsforeninger sine interesser knyttet til andre fabrikker og lønnsomheten i konsernet. Utbyttet fra Norske Skog utgjør en betydelig inntektskilde for skogeierne, og deres rolle som finansielle investorer er blitt sementert ettersom de, riktignok noe nølende, ga sin tilslutning til konsernets internasjonale ekspansjon på 1990-tallet. I så fall står vi igjen med politisk press som den siste redningen for de ansatte på Union og tømmerleverandørene i Agder og Telemark. Forslag om å tvinge Norske Skog til å fortsette driften bør snarest begraves, men kanskje kan hensynet til omdømme og samfunnsansvar medføre at konsernledelsen ser at det er i selskapets egeninteresse å bidra til å finne en løsning for fortsatt papirproduksjon i Skien.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Hun reiste helt alene til Syden og testet ekstremversjonen av ensomhet

Ensomhet er en leveform som må få oppmerksomhet og beherskes, skriver Johanne Magnus.

Guds utvalgte folk

ISRAEL ER HISTORIE. Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen. Staten Israel i sin nåværende form er historie, skriver Jostein Gaarder.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer