FORURENSNING. De siste årene er det fremlagt omfattende dokumentasjon som viser at miljøet i Arktis er i fare. Forskning viser at natur, dyr og mennesker i Arktis er i ferd med å bli syke på grunn av forurensning. Urfolksgruppene som har hele sitt livsgrunnlag knyttet til tradisjonelle levemåter er spesielt utsatt. For to år siden ble rapporten "Human Health in the Arctic" fra Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) fremlagt. Rapporten gir en analyse av miljøgiftenes innvirkning på befolkningen i Arktis. I fjor høst fremla AMAP en ny rapport om helsekonsekvenser av forurensing for urfolk i Nord-Russland. Denne rapporten kartlegger matvaner, miljøgifter, og miljø- og helseeffekter hos urbefolkningen i dette området. Disse undersøkelsene er delfinansiert av norske myndigheter.

Fra sør til Arktis.

Forurensningen som truer helsen til befolkningen er først og fremst kvikksølv og organiske miljøgifter som transporteres via vind og havstrømmer fra industriområder i sør til Arktis. Miljøgiftene taes opp i fettvevet til marine dyrearter. Disse dyrene blir spist av mennesker som får økte verdier av miljøgifter i blod og kroppsvev. Enkelte befolkningsgrupper i Arktis har noen av de høyeste verdiene av miljøgifter som er målt hos mennesker. Omtrent alle kvinner på Øst-Grønland som ble testet for kvikksølv i blodet, hadde nivå langt over anbefalte grenseverdier, mens urbefolkningen i Sibir har de høyeste nivå av PCB og sprøytemidler som er målt. Mulige helsekonsekvenser er mange, avhengig av hvilke stoffer vi ser på. Den umiddelbare faren for kommende generasjoner er svekket immunsystem og større fare for infeksjoner. Det er også dokumentert dødfødsler, lav fødselsvekt og nevrologiske skader hos barna. Høy konsentrasjon av kvikksølv fører til irreversible lærevansker. Verdiene av noen miljøgifter er så høye at det foreslås diettrestriksjoner for hele befolkningsgrupper. Dette gjelder for eksempel inntak av måkeegg, fiskelever og spekk fra sel og hval. For barn og kvinner i fertil alder foreslås det enda strengere diettrestriksjoner.

Generasjoner skades.

Selv om utslipp av visse typer stoffer nå er kraftig redusert, varer de helsemessige konsekvensene av tidligere tiders utslipp over mange generasjoner. Samtidig blir nye stoffer introdusert fra industrien. De helsemessige konsekvensene av de nye miljøgiftene tar det tid å oppdage. Store nok konsentrasjoner av forurensning har over tid konsekvenser langt utenfor urfolksgruppenes territorier. Siden Norge er en arktisk nasjon, er dette kunnskap som angår hver og en av oss. Selv om vi ikke spiser spekk fra sel og hval, har også vi et høyt inntak av marine produkter. De nevnte rapportene er imidlertid fremlagt uten at de har fått den store omtalen i norske medier. Dette skjer selv om helsestoff er noe som vanligvis selger. Daglig møter vi overskrifter om ulike farer som truer helsa vår, og vi er spesielt opptatt av livsstilsykdommer. Helsetrusselen i Arktis er like godt dokumentert som annen helseforskning. Bedømt etter den oppmerksomheten denne helseforskningen får, sammenlignet med annet helsestoff, kan det imidlertid se ut til at problemene i Arktis ikke blir sett på som like viktige. Det kan se ut til at vi bryr oss lite om helsetrusselen som forurensingen av Arktis representerer.

Ikke langt borte.

Hvorfor er vi ikke opptatt av forurensingen av Arktis? Det er flere mulige forklaringer. Er det fordi denne forskningen ikke angår oss, og at den beskriver en virkelighet langt borte? Det tok lang tid før vi reagerte på sultkatastrofen i Darfur, mens vår raske reaksjon på tsunamien i Asia var trolig et resultat av at vi hadde disse landene som ferieland. Noe av forklaringen ligger nok her. Men Arktis er ikke langt borte, selv om vi ikke identifiserer oss med urbefolkningsgrupper og deres levemåte. Eller er det fordi det er en del av den store elendighetsbeskrivelsen som blir så overveldende at vi ikke klarer å forholde oss til den? Massemedienes beskrivelse av at vi blir feitere, latere, sykere osv. er en elendighetsbeskrivelse vi tar inn over oss. Vi jobber hver dag aktivt for at ikke vi personlig skal bli rammet. Det må derfor være bedre forklaringer på at vi bryr oss så lite om forurensningen av Arktis.For å forstå hvorfor vi reagerer ulikt på ulike typer trusler mot helsen vår, har den australske sosiologen Deborah Lupton laget et skille mellom begrepene intern og ekstern risiko for sykdom. Intern risiko kommer fra individet selv. Denne helsetrusselen er resultat av et visst levesett, og kan sees på som en selvpåført risiko. Ekstern risiko er en helsetrussel som er skapt utenfor individet. Den består av de usynlige farene i våre omgivelser, og er et biprodukt av det moderne industrialiserte samfunnet. Den interne risikoen kan en som individ jobbe mot å bekjempe. Nøkkelordet er selvkontroll. Ansvaret for endring av risiko er lagt til individet selv gjennom personlig levemåte. En kan disi-plinere egen kropp for å redusere risiko (for eksempel slutte å røyke for å unngå lungekreft). Virkemidlene for å redusere ekstern risiko er en annen. Det nytter lite å endre sin personlige levemåte. I stedet må en gå utenfor sitt individuelle liv og delta i kollektive aktiviteter for å minimere denne faren.

Usynlig fare.

Helsefarene fra Arktis representerer i en slik språkdrakt først og fremst en ekstern risiko for de fleste av oss. Usynlig ekstern fare er vanskelig å forholde seg til, spesielt i det moderne samfunnet. Dette fordi et trekk ved det moderne samfunnet er at mennesker lever et mer individualisert liv. Vi går mer og mer inn i oss selv, og er opptatt av det som angår oss som enkeltindivider. Vi vil ha kontroll over vårt eget liv. Derfor jobber vi for å redusere helsetruslene som vi personlig har mulighet til å gjøre noe med. Vi er mindre opptatt av problemer som ikke direkte angår vårt eget liv. Dette gjelder også for organiserte aktiviteter. Våre fritidsaktiviteter er rettet mot egeninteresse. Mens våre bestemødre strikket strømper i misjonsforeningen, går vi i dag på spinning på helsestudioet. Ut ifra et slikt resonnement blir det enklere å forstå hvorfor forskningen om Arktis får liten oppmerksomhet. I vårt individualiserte samfunn er det vanskelig å få folk til å bry seg så lenge faren fra Arktis blir sett på som ekstern fare, og dermed utenfor enkeltindividets kontroll. Det krever andre ting av oss enn å håndtere de helsefarene som blåses opp i media. Samtidig er helsetrusselen en intern fare for mange av de som bor i Arktis. De møter risikoen hver dag og må velge bort viktige og tradisjonelle matvarer (for eksempel spekk fra hval og sel), for å redusere risiko for sykdom. De må forholde seg til det arktiske dilemmaet: Skal de opprettholde et kjent levesett med de farene det representerer, eller gå over til et annet levesett med den risikoen det medfører (økning i diabetes, hjerte-kar-sykdommer osv)? Befolkningen i dette området møter også andre helsetrusler. For eksempel vet vi at klimaendringene har dramatiske effekter i Arktis.

For sent.

Må helsetrusselen være personifisert og rettet mot oss som enkeltindivider før vi bryr oss? Hvis vi skal vente til det blir en realitet for hver av oss, vil ødeleggelsen av naturen være av så stort omfang at det vil ta mange generasjoner å redusere helserisikoen. Hvis det i det hele tatt er mulig. Forskning om interne helsetrusler (for eksempel hjerte-karsykdom) viser at vi er villige til å bruke store ressurser både som enkeltindivider og som nasjon for å redusere risiko for sykdom. Kanskje vi også bør begynne å tenke på å bruke tilsvarende ressurser på å redusere ødeleggelsene i Arktis. Den senere tids oppslag i dagspressen om at også gravide i Norge har miljøgifter i blodet, viser at dette raskt kan bli en intern risiko for mange av oss. Det aller første steget på veien er imidlertid at denne kunnskapen ikke blir tidd i hjel.

Forfatterne:
Jorid Anderssen er dr. philos.
og arbeider ved Universitetet i Tromsø. Hun arbeider med problemstillinger
knyttet til forebyggende medisin.

Geir Wing Gabrielsen er dr. philos.
og arbeider ved Norsk Polarinstitutt
i Tromsø. Han arbeider med miljøgifter i Arktis og er ansvarlig for miljøgift-programmet ved Norsk Polarinstitutt.