OMSTRIDT FORFATTER. Høsten 2004 sendte Cappelen Niccolò Machiavellis (1469- 1527) "Fyrsten" og "En drøftelse av Titus Livius' ti første bøker" ut på det norske marked i serien "upopulære skrifter". Få bøker passer bedre i en slik serie enn Niccolò Machiavellis! Hans forfatterskap har, siden han la pennen ned i 1527, vært omstridt, og striden om ham har skilt vannene i alle leirer. For eksempel kunne man med like stor intensitet strides om ham på 1600-tallet blant Frankrikes jesuitter som blant jansenister og hugenotter. I det 19. århundret ble han like omstridt blant monarkister og republikanere. I det 20. århundret leste man ham like intenst i fascistenes rekker som blant sosialister og kommunister. Machiavelli har ikke bare vært omstridt. Det er få forfattere som har skapt og skaper historie i samme grad som han.

Makthavere og opprørere.

Niccolò Machiavellis verker ble, fra de første gang så dagens lys, statsmenns og generalers lektyre. Hans bok om "Krigskunst" kom ut mens han ennå levde (1521). Det samme gjorde hans florentinske historier (Istorie Fiorentine, 1525). De fant øyeblikkelig et stort publikum og vakte voldsom strid på grunn av sine tidsuriktige teser om krigens vesen og italiensk som florentisk historie. Niccolò Machiavelli er imidlertid ikke bare makthavernes forfatter. Han er blitt lest like intenst på de kalde loft og i de mørke kjellere, blant de politiske som sosiale opprørere og av dem som har villet innføre eller omforme sitt samfunns religiøse liv. Denne alment utbredte lesning av hans verk gjør at Niccolò Machiavelli - i større grad enn de fleste - er blitt euroatlantisk politisk kultur. Enten vi kjenner hans bøker eller ikke, enten vi er enige eller uenige med ham, lever vi fortsatt i et univers preget av hans tanker om politikk, stat, samfunn og historie.Mange vil hevde at kilden til den utbredte interessen for ham ligger i hans forfatterskaps lett skandaløse innhold. Den siste katolske biskop i England, Reginald Pole (1500- 1558), mente djevelen førte pennen når Machiavelli skrev. Dramatikeren Christopher Marlowe (1564- 1593) døpte Niccolò Machiavelli like gjerne om til Machevil ("ondesen"). Det var ikke bare på de britiske øyer Machiavelli fikk et slikt rykte. Men både der og andre steder fant man også det motsatte syn. Niccolò Machiavelli, ble det hevdet, skrev ikke det som var populært, men det som var riktig. Var andre opptatt av hva som burde vært sagt, eller hvordan stat og samfunn egentlig kunne ha sett ut, ville Niccolò Machiavelli beskrive forholdene slik de faktisk var. Den innsikt som dermed oppsto om stat og samfunn, mente han, var helt nødvendig for å kunne oppnå makt og lede stater så vel overfor dens innbyggere som overfor andre stater, om man hadde andre formål enn for en stakket stund å glede seg over å kunne herse med og herske over menneskene.

Harmoni en umulighet.

Niccolò Machiavelli er den moderne "realpolitiske teoris" far. Hans forfatterskap innledet den moderne tradisjon med å lese en "handlelære" - en lære om hvordan man kan oppnå politiske mål og hvordan en stat kan sikres mot så vel indre som ytre fiender - og en almen teori om samfunnets utvikling ut av antikkens historie og politiske filosofi. For Machiavelli skyldtes menneskelig samhold og samforstand ikke en naturlig trang til å søke fellesskap, en omforent situasjonsforståelse eller en felles innsikt om almene behov. Det ville være flott om slike forhold spilte inn, men dessverre er slike forhold sjelden tilstedeværende og aldri for lang tid av gangen. Den naturlig harmoniske samfunnstilstand er umulig, fordi en slik harmoni ville forutsette en delt og permanent innsikt om virkelighet og mål blant alle dem et fellesskap omfatter. Men rent faktisk er alle samfunn lagdelt, og alle sosiale fellesskap består av uendelige og alltid omskiftelige viljer og interesser. Ethvert fellesskap rommer til enhver tid svært forskjellige kunnskaper og kunnskapsnivåer og høyst ulike evner. Uro, strid og uenighet er den normale samfunnstilstand. Som en følge av dette varer de færreste stater og de forskjellige politiske regimer sjelden mer enn høyst én generasjon. Men alle påberoper seg å være det ypperste menneskene kunne oppnå og innstiftet for all evighet.

Ved maktens hjelp.

Machiavellis samtid - renessansen - ble alment preget av beundring for antikken, dens kunst, samfunnsliv, filosofi og vitenskap. Hans egen begeistring for antikkens stater og historieskrivning skyldtes at de berettet om politiske enheter hvis regimer strakte seg gjennom århundrene og - som i Romas tilfelle - erobret en hel verden og formet den i sitt bilde. Menneskene har ingen annen måte å verge seg med, skrev Machiavelli, enn ved maktens hjelp. Med det mente han at det bare er makt som kan skape den harmoni og samforstand man ellers la til grunn som ethvert samfunns naturlige utgangspunkt. Menneskene må ledes til samhandling ved maktens hjelp. Under svært bestemte betingelser var Machiavelli tilhenger av stor personlig makt. I sentrum for hans tenkning står, imidlertid, ikke den mektige leder, men den godt innstiftede stat. Niccolò Machiavelli er ingen beundrer av den tilfeldige, selvopptatte og "naturlige" maktsøken og maktanvendelse, men den instituerte og legitime makt. I sin drøftelse av Titus Livius' romerske historie fester han seg ved en helt hypotetisk problemstilling; hva ville skjedd om Alexander den store (336- 323 f.Kr.) var kommet til Italia og blandet seg inn i krigene mot den romerske republikk? Machiavelli har ingen vanskeligheter med å slutte seg til Titus Livius' konklusjon. Roma ville slått det greske "naturtalent", fordi den romerske republikk var godt innstiftet. Mens grekerne bare hadde Alexander selv, hvilte republikken på hele folket og kunne trekke på et uendelig antall dyktige ledere. Derfor ville det seire over selv Orientens løve uansett hvor dyktig denne måtte vært.

Politisk regime i staten.

Den geniale leder hos Machiavelli erobrer ikke verden i en fei. Han bygger ikke palass og lar ikke statuer reise av seg selv. (Det vil derimot være plikten til den stat som ledes overfor sin leder, når denne er gått bort.) Han anlegger ikke byer, og av hensyn til sitt eget ry, slik Alexander gjorde overalt i hele sitt rike - fra Aleksandria i Egypt til Aleksandropolis eller Kabul i Afghanistan. Den geniale statsmann er hos ham en leder som bringer den naturlige viljenes strid til samforstand og frigjør fellesskapet ved å innstifte lover og sørge for deres opprettholdelse gjennom sterke institusjoner. Bare når det lykkes å lage slike lover og innstifte et slikt politisk regime i staten, varer denne ved og får dens borgere leve i fred og utvikle sin velstand. Problemet er, imidlertid, at også slike prosjekter vil i utgangspunktet, før fellesskapets styrke blir lett å se for alle, være like omstridt og møte like stor motstand blant det nye regimets kommende borgere som enhver annen egenmektig og selvopptatt maktsøken. Niccolò Machiavelli er lest og drøftet i det euroatlantiske rom i nesten 500 år. For en generasjon siden var hans verden velkjent av alle med høyere utdannelse og av de fleste med stort engasjement og høy politisk dannelse. I dag er det få som kjenner til det være seg antikk som moderne historie eller til Niccolò Machiavelli. Han og hans panteon av vismenn som Platon, Polybius, Plutarchus, Cato og Titus Livius har måttet vike plassen for økonomer og positiv vitenskap. Ved å lese Niccolò Machiavellis bøker, "Fyrsten" og hans drøftelse av Titus Livius, kunne vi få en idé om hva vi går glipp av.