SLAGORD FORENER. Make Poverty History! Gjør fattigdom til historie! Dette slagordet har forent popartister, politikere og profesjonelle hjelpeorganisasjoner gjennom første halvår 2005. Kampanjen for å utrydde fattigdommen på vår jord, kulminerte under møtet mellom statslederne i de fremste demokratiske industrimakter (G8) i Gleneagles i Skottland i juli måned. Statslederne lovet at de rike landene i verden i løpet av fem år skal øke u-hjelpen med 50 milliarder dollar pr. år, hvorav halvparten skal gå til Afrika.

Løftene fra Gleneagles.

Hvor mye er egentlig 25 milliarder dollar? Om vi setter dollarkursen til 6,50 kroner, er det snakk om vel 160 milliarder norske kroner. Det er omtrent hva vårt eget statlige petroleumsfond økte med i fjor. Rike Norge med sine vel fire millioner innbyggere får således en gave fra naturen år om annet tilsvarende hva fattige Afrika med sine vel åtte hundre millioner innbyggere er lovet i økt bistand fra 2010 og utover. I tillegg til økt u-hjelp ble det enighet om å skrive ned gjelden til de fattigste u-landene med til sammen 55 milliarder dollar. Egentlig er det her snakk om et regnskapsmessig grep idet gjelden fra disse fattigste av de fattige ikke lot seg betjene. Men fordi land ikke kan slås konkurs, ved at skifteretten overtar boet, og gjelden således opphøre å eksistere, må man finne andre måter å bringe regnskapene i orden på. Eksplisitt slettelse av gjeld må til. Hvor mye er egentlig 55 milliarder dollar? Omtrent det samme som EU i 2004 brukte i offentlige midler på sin felles landbrukspolitikk, uten at utgiftene til mat for EUs 455 millioner innbyggere ble lavere enn hva friere handel i landbruksprodukter ville ha gitt.Er løftene fra Gleneagles et lite, men viktig skritt, i riktig retning? Går det an å få fart på eget lands økonomi ved hjelp av andre lands penger?

Tvilere.

I Aftenpostens kronikk den 25. juli stiller tidligere konkurransedirektør Egil Bakke spørsmålet om hvorfor Afrika lider? Når vel 50 år med u-hjelp ikke har gitt de ønskede eller forventede resultater, synes dette å være et betimelig spørsmål. Bakkes svar er at u-hjelp lett fører til en politisering av det økonomiske livet i mottagerlandene. Snarere enn å bruke pengene slik giverne ønsker, anvender den herskende klasse midlene til å konsolidere egen makt. Reformer som vil svekke egen posisjon og velstand, er de rimeligvis lite interessert i. Teorien, hevder Bakke, som går ut på at u-landene selv ikke kan spare nok til å finansiere egne investeringer og således få i gang en økonomisk vekstprosess, var gal. Bare forholdene legges til rette for det, er det helt utrolig hva folk i fattige land makter å spare. La meg minne om at i 2004 hadde USA en sparerate på 14 prosent, mens Kina hadde en på utrolige 44 prosent. Relativt sett sparte kineserne tre ganger så mye som amerikanerne dette året. Det er helt ubegripelig.Bakke er klar på at den rike del av verden kan bidra til å lette Afrikas økonomiske utsikter, men "da må den tradisjonelle u-hjelp-tenkemåten legges bort". En lempning av handelsrestriksjoner ville åpenbart være et skritt i riktig retning. Men så lenge det er "politisk viktigere ikke å støte fra seg sine nasjonale landbrukere enn å gjøre noe som kan bidra til å redusere Afrikas fattigdom", er det lite som tyder på noe kvantesprang her.Midler til u-land som går utenom regjeringer i mottagerlandene, har mange eksperter gått inn for. Egil Bakke trekker frem tiltak for å bekjempe AIDS, malaria og feilernæring. Videre vil det kunne bety mye om medisinsk forskning i de utviklede land i større grad vris over på sykdommer som er særlig utbredt i u-land. Det er noe Bill Gates (han med Microsoft som jeg benytter akkurat nå) har gitt mye penger til.Avslutningsvis konkluderer vår tidligere konkurransedirektør med at "det er opp til afrikanerne selv å realisere sine drømmer. De utviklede land står i realiteten hjelpeløse".

Vet vi hva pengene går til?

Hva u-hjelpsmidler egentlig går til, er ikke lett å vite. Penger er generell kjøpekraft. En venn av meg ville gjerne bidra økonomisk til sin sønns utdannelse. Men i stedet for hver måned å gi ham 5000 kroner, satte han pengene til side, uten sønnens kunnskaper herom. Da studietiden var over, var det beløp faren hadde spart opp på sønnens vegne omtrent på størrelse med studiegjelden. Om faren jevnlig hadde gitt sin sønn 5000 kroner i måneden under studietiden, ville sønnen trolig levd på en større fot. Farens intensjon - nemlig en gjeldfri pode etter endt utdanning - ville ikke blitt innfridd.Om Norge gir Tanzania 50 millioner kroner til bygging av et sykehus, kan vi vite hva pengene egentlig går til? Anta at sykehuset ville ha blitt bygget uansett, for egne penger. I så fall betyr norsk finansiering at myndighetene i Tanzania får 50 millioner kroner ekstra. De kan gå til ting vi som giver hverken ønsker eller har noen kontroll over. Nyere forskning har pekt på at skatteinngangen synker når u-hjelpen øker. Med 28 kroner for hver hundrelapp i gave, er et ferskt estimat. De samlede ressurser som staten råder over, vil således øke mindre enn hva tall over u-hjelp tyder på.

Kirkens Nødhjelp refser.

Søndag 24. juli skrev generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfeldt, en kronikk i Dagbladet med tittelen: "Etter G8: Kampen fortsetter". Her hevder han at tre forutsetninger må på plass, om kampanjen for fattigdomsbekjempelse skal lykkes:Økt bistandLettelse av gjeldRettferdige handelsbetingelserAlt dette går på andre land. Er det de rike landene som skal sørge for økonomisk vekst i de fattige? Men hva med Afrika selv? Hva forlanges av de fattige landene - av deres ledere og innbyggere? Sett at Atle Sommerfeldt i stedet hadde formulert utfordringen slik: Hva er de vesentlige forutsetningene for at Afrika skal få til det Kina - og også India - nå får til, som Taiwan, Sør-Korea og Hongkong tidligere har lykkes med, og Japan før det, og USA og Vest-Europa før det igjen, men som Sovjetunionen ikke fikk til, men som de tidligere satellittlandene til USSR, som Polen og Ungarn, og som flere av de nye, selvstendige nasjonene etter Sovjets oppløsning, som Litauen, Latvia og Estland, nå ser ut til å lykkes med, nemlig vedvarende økonomisk vekst? Og helst slik at denne fremgangen i materiell velstand kommer alle lag av folket til gode, at folket selv får større innflytelse og makt gjennom en vellykket prosess for demokratisering, og der utviklingen er bærekraftig også i en miljømessig betydning.Hvorfor ikke heller formulere utfordringen slik jeg her har gjort - i sin bredere historiske kontekst?Generalsekretæren avslutter sin kronikk på denne måten: "Et sted mellom 30 000 og 50 000 barn dør hver dag fordi hverken de rike landene eller deres egne regjeringer sørger for at barna får innfridd sine grunnleggende rettigheter: rett til liv, mat, utdanning, arbeid og helse. Vår generasjon er den første som kan gjøre slutt på dette. 2005 bør bli året da vi tok de avgjørende skrittene."

Ansvar og skyld.

Hvis andre lands fattigdom er vårt ansvar, må det også være vår skyld. Er det slik at vår rikdom er tuftet på Afrikas nød? Ja, om økonomi var et null-sum-spill. Da vil mer til én nasjon bety mindre til andre. Men slik er det ikke. Den største reduksjon i fattigdom verden har sett har foregått i Kina de siste 25 årene. Uten u-hjelp fra andre land. Mer enn 400 millioner mennesker er bragt over grensen for absolutt fattigdom. Samtidig som resten av verden i det store og hele også har bedret sin materielle velstand.I en omfattende studie fra Det internasjonale pengefond IMF om sammenhengen mellom u-hjelp og økonomisk vekst er konklusjonen klar: Det er ingen sammenheng. Hvordan ville forholdene vært i Afrika i dag om dette kontinentet ikke hadde mottatt i u-hjelp tilsvarende 600 milliarder dollar (målt i dagens kjøpekraft) over de siste 50 årene? "Vem vet, inte du - vem vet, inte jag", som Lisa Ekdahl synger.