DEMOKRATI. I dag for hundre år siden gikk det norske folk til urnene for å si sin mening om en stor nasjonal sak: oppløsningen av unionen med Sverige. Stortinget hadde utskrevet en folkeavstemning og dermed for første gang i norsk historie aktivisert det direkte demokrati på riksplanet. Det er god grunn til å minnes dagen og til å reflektere over avstemningens særegne profil. For vedtaket om å bruke metoden, anvendelsen av den og avstemningens hele funksjon fremstår med sin egen tyngde både i årets hendelsesforløp og som elementer i vårt politiske system.

Krevde forhandlinger.

Unionsoppløsningen var et politisk fait accompli etter Stortingets 7. juni-vedtak. Fremgangsmåten vakte imidlertid voldsom kritikk i vide svenske kretser. Man godtok ikke en ensidig norsk løsrivelse fra et fellesskap. Den svenske riksdag krevde forhandlinger. Samtidig forlangte man gjennomført en norsk folkeavstemning for å måle den politiske tyngde bak unionsbruddet.Kravet falt pent på plass i statsminister Chr. Michelsens situasjonstolkning. Etter 7. juni var det hans prioriterte mål å sikre oppløsningsvedtakets realitet. Om folkets mening næret han ingen tvil, men han innså klart behovet for å kartlegge den konkret. Med et nasjonalt referendum i ryggen ville han få en uvurderlig styrkeposisjon under de forhandlinger som foresto. "Folket" kunne brukes både mot Sverige og mot utlandet ellers. En folkeavstemning hadde tidligere inngått i hans overveielser, men var da lagt til side. Nå ble ideen lansert på ny. Å bøye seg for et svensk forlangende kom imidlertid ikke på tale: det ville harmonere dårlig med den nyvunne selvstendighet. Men situasjonen åpnet muligheter for finurlige løsninger. Chr. Michelsen viste sin mesterhånd: dagen før det svenske kravet ble offisielt fremsatt, fikk han Stortinget med på å skrive ut en folkeavstemning. Slik kunne tiltaket presenteres som et fritt valgt utspill fra en stat med full kontroll over egen politikk. Slik snudde han et svensk krav til et våpen mot dem selv.

Tempo.

Gjennomføringen har en rekke egenartede trekk. Påfallende er tempoet i saksgangen. Statsminister til justisminister: vi skal ha folkeavstemning! Hvor lang tid trenger departementet rent teknisk? To måneder? Fem uker? Michelsen forlangte fem dager! Løsningen ble stortingsvedtak den 29. juli om folkeavstemning den 13. august.Enda mer iøynefallende er voteringstemaet. Velgerne ble hverken spurt om råd eller om å delta i en beslutning. De ble anmodet om å ta stilling til "den stedfundne Opløsning av Unionen", å tilkjennegi sin mening om en definitiv avgjørelse. Og informasjonsproblemet, så vesentlig for enhver "ideell" måling av en folkemening? Det ble løst via to ukers voldsom og ensidig agitasjon til fordel for 7. juni-vedtaket, slett ikke til objektiv orientering om noe valgaspekt. Fra regjering og storting, partier og organisasjoner, fra pressen og bygdenes lensmenn og kirkebakkenes sogneprester lød kravet unisont: det er en hellig fedrelandsplikt å stemme ja til unionoppløsningen. Stemmelokalene var dels utsmykket med offisiell ja-propaganda. Og med flaggheising og til hornmusikk gikk "folket" mann av huse: en 17. mai-vind blåste over det ganske land.

Nesten enstemmig.

Stemmetallene er gått inn i vår nasjonale saga: 368 208 stemte ja, 184 stemte nei. Det gir et flertall på 99,95 %. Tre tilleggstall hører med: Viktigst er at det politisk aktive "folket" den gang bare omfattet menn over 25 år. Blant dem var til gjengjeld fremmøteprosenten 85,4. Like viktig er at mennenes stemmer ble supplert av lister med rundt en kvart million kvinnenavn. Dertil sies at 13 samer misforsto valget: de stemte nei mens de egentlig mente ja. Et kuriosum, unektelig, men det viser betydningen av å utforme et voteringstema utvetydig og forståelig.Om utfallets nasjonale tyngde hersker ingen tvil. Riktignok ble velgerne utsatt for et enormt mentalt og sosialt press. De 184 må ha vært modige menn! Men ingen kunne benekte at et fritt folk i full frihet hadde sluttet opp om sine ledere. Sverige fikk et kontant svar, utlandet fikk en forsikring om at den norske regjering ikke var en revolusjonær klikk uten folkelig forankring. Og Chr. Michelsen personlig? Avstemningen var en tillitserklæring uten sidestykke, til både ham og hans politikk. Selv sa han senere at den 13. august fikk han en lenge savnet avlastning; nervepresset hadde vært sterkt, ansvaret føltes tungt. Formelt hadde han ikke stilt kabinettsspørsmål til folket. Men det lå i kortene at et nei-flertall mot 7. juni-vedtaket ville ha torpedert også regjeringen. Fra august var hans legitimitet uomtvistelig.Heri ligger avstemningens viktigste og eneste funksjon. Den var intet ledd i noen konkret beslutningsprosess. Unionsbruddet var et forlengst tilbakelagt faktum. Folket traff ingen beslutning, det ga bare sin tilslutning.I 7. juni-vedtaket hadde velgerne ingen direkte andel. Ved å grunnfeste regjeringens legitimitet fikk de derimot betydning - riktignok udefinerbar - i den videre prosess i dette merkelige år. Sikkert påvirket det Karlstad-forhandlingene utpå høsten, på begge sider av bordet

Demokratisk gehalt.

Én ting er avstemningens effekt, en annen dens posisjon i et politisk system. Vi står overfor en typisk plebisitær folkeavstemning, at beslutningen reelt sett var tatt, før folket hadde sagt sitt. Dens karakteristika er nettopp at beslutninger treffes ovenfra og deretter søkes applaudert nedenfra. Det er den Bonapartistiske variant, kjent fra mange systemer i skiftende utforminger. Deres demokratiske gehalt avhenger av den konkrete kontekst de utspiller seg innenfor. De kan være mer og mindre ledsaget av trusler om represalier mot opposisjonelle, gli over i en folkedemokratisk kategori der innpå 100 %-oppslutningen om makthaverne er åpenbart fiktiv. Den norske plebisitt i 1905 hadde intet av dette. "Dissidentene" kunne telles på én hånd; de utgjorde intet avvikende politisk tyngdepunkt. De ble nok presset, men tolerert, truet hverken på liv eller helse. Samtidig er det nærliggende å se avstemningen som et politisk instrument i regjeringens hender, taktisk og strategisk innsiktet og kontrollert av den. Det er fristende å si at Chr. Michelsen arrangerte en demokratisk plebisitt.

Unik.

Norge har over hundre år gjennomført i alt seks nasjonale folkeavstemninger. De kan alle analyseres langs samme lest, med spørsmål om hvorfor de ble tatt i bruk, hvorledes de ble gjennomført og hvilken vekt utfallet fikk. Konstitusjonelt har de alle vært rådgivende, politisk har de alle hatt en funksjon. Augustavstemningen i 1905 er imidlertid en så unik foreteelse at den bare vanskelig lar seg plassere i noen samlekategori. Den står for seg selv både i norsk historie og i folkeavstemningenes teori. Best blir dens egenart flombelyst ved å sammenstilles med årets andre avstemning, den som gjaldt monarkiet og kongevalget i november. Da hersket ingen nasjonal festrus, da var metoden et innslag i en politisk konflikt.Kanskje er det betimelig å fremheve også dette synspunkt: fra unionsavstemningen i 1905 kan intet argument hentes til bruk i vår strid om folkeavstemningens plass i dagens og fremtidens konflikt om medlemskapet i Den europeiske union.