Hva er fattigdom?

INNTEKT. Den vanlige oppfatningen av fattigdom i Europa er at den er relativ: Du er fattig hvis du har betydelig dårligere råd enn det som er vanlig i samfunnet du lever i. Det å ha dårlig råd blir normalt definert som å ha lav inntekt. Det mest brukte målet på hva som er vanlig i samfunnet du lever i, er den såkalte medianinntekten. Median-inntekten er den inntekten som er slik at den deler befolkningen i to like grupper: halve befolkningen tjener mindre enn medianen, halve tjener mer. En inntekt så lav at den innebærer fattigdom, er en inntekt som er lavere enn 50 prosent av medianinntekten. Det ligger mange tekniske og definisjonsmessige vanskeligheter bak dette målet på fattigdom. Først en kort forklaring på hvorfor det nå er vanlig å bruke begrepet relativ fattigdom, og noen konsekvenser av denne måten å definere fattigdom på.

Misforståelse.

Ikke så rent få synes å tro at relativ fattigdom innebærer at folk med de laveste inntektene alltid vil være fattige per definisjon. Imidlertid er dette en misforståelse som kanskje skyldes en forveksling mellom en gitt andel av befolkningen og en gitt andel av medianinntekten. Det er logisk og matematisk fullt mulig å ha en fordeling av inntekt hvor ingen tjener mindre enn for eksempel halve me-dianinntekten. En slik fordeling innebærer ikke full likhet, det kan være mange grader av ulik fordeling over fattigdomsgrensen. Spesielt ligger det ingen begrensning på hvor stor den største inntekten kan være når fattigdomsgrensen er definert i forhold til medianinntekten.Men relativ fattigdom forsvinner aldri ved økonomisk vekst alene. For å bli kvitt relativ fattigdom trengs det en aktiv politikk for omfordeling enten økonomien er i vekst eller ikke.

Utenfor fellesskapet.

Relativ fattigdom betyr at en person kan være fattig selv om hun har nok å spise, klær på kroppen og tak over hodet. Det som mangler, er evnen til å delta i samfunnet på normal måte. Problemene er kanskje lettest å forestille seg når det gjelder barn. Hvis læreren henter eksempler fra artikler i avisene eller programmer på fjernsyn, blir det vanskelig å følge med i undervisningen for elever som ikke har aviser eller fjernsyn hjemme. Når skolen arrangerer klasseturer, har elever fra fattige familier ikke råd til å være med. Når dagens ungdom holder kontakt gjennom mobiltelefonen, er den som mangler mobil, stilt utenfor fellesskapet.For voksne kan problemet være at en trenger bil for å komme seg til arbeidet på steder hvor det er dårlig med kollektivtrafikk. For den som søker arbeid, kan det være nødvendig å være tilgjengelig på telefon. Da jeg vokste opp, hadde vi aldri hørt om deodoranter. Nå kan det være vanskelig å være den eneste i kretsen som har lite penger til personlig hygiene.Ingen av disse eksemplene har med statusjag eller misunnelse å gjøre; de dreier seg om å kunne fungere som normale medlemmer av samfunnet.

Fattig i et rikt samfunn.

Resultatene av orkanen i New Orleans er et aktuelt eksempel på hvor katastrofalt det kan bli å være relativt fattig i et rikt samfunn. Det var flest fattige som omkom, for evakuering forutsatte egen bil. Det er de som ikke har råd til hotell som nå står uten tak over hodet. Og det er de fattige som ikke var forsikret, og som dermed mistet også det lille de hadde.Den indiske økonomen og nobelprisvinneren Amartya Sen har pekt på at det likevel er en svakhet ved begrepet relativ fattigdom, nemlig den at i et land hvor alle sulter, er ingen relativt fattige. En slik forståelse av fattigdom er meningsløs. Sen har innført begrepet funksjonsevner (engelsk: capabilities), og foreslår at det enkelte menneskes funksjonsevner skal være målet både for økonomisk vekst og fordelingspolitikk. Eksempel på viktige funksjonsevner er evnen til å skaffe seg mat, evnen til å kunne lese og skrive, evnen til å arbeide og evnen til å delta i samfunnslivet. Noen av disse funksjonsevnene, ernæring for eksempel, er avhengig din absolutte økonomiske stilling. Andre, for eksempel deltagelse i samfunnet, er avhengige av din relative økonomiske stilling. En politikk som trygger et minstemål av viktige funksjonsevner for alle borgere, må bygge både på økonomisk utvikling, aktiv fordelingspolitikk og demokratiske rettigheter.

Feilkilder.

Det er ikke uten videre lett å beregne hvor mange, eller hvem, som er fattige i betydningen har dårlig råd. De offisielle beregningene av antall fattige i Norge er utført av Statistisk sentralbyrå. Byrået definerer det vi kaller inntektsfattigdom noe strengere enn det som er vanlig ellers i Europa. Når vi skal anslå tallet på fattige, kan vi gjøre to typer feil: Tallet kan bli for stort og det kan bli for lite. Statistisk sentralbyrå har lagt mest arbeid i å unngå den første feilen. Derfor tror jeg de undervurderer tallet på fattige, særlig blant barnefamilier og enslige forsørgere.Inntekten er nemlig ikke uten videre det beste målet på økonomisk evne. Den tar ikke hensyn til knapphet på tid, og den tar ikke hensyn til gjeld og formue. Statistisk sentralbyrå har fjernet fra sitt tall personer med høy formue og lav inntekt, men de har ikke lagt til personer med høyere inntekt og stor gjeld. Det er derfor jeg tror de undervurderer fattigdom blant barnefamilier. Statistisk sentralbyrå utfører også undersøkelser av hvordan folk nytter tiden, og disse viser at småbarnsfamilier er den gruppen i landet som har minst fritid. Mangelen på fritid skyldes bare delvis at det tar tid å ta seg av små barn. Fedrene til små barn bruker også mer tid på lønnet arbeid enn andre menn. Dette forholdet tyder på kombinert mangel på tid og penger.

Fritid fremfor penger.

En person som har lav pengeinntekt, kan frivillig ha valgt mer fritid fremfor mer penger. På den annen side kan en inntekt over fattigdomsgrensen skyldes urimelig mye arbeid, slik jeg tror kan være tilfellet blant småbarnsforeldre. Internasjonalt brukes ofte begrepene tidsfattig og inntektsfattig. Skillet er ikke helt godt, for tid er som kjent penger, og penger kan kjøpe tid. Det vi trenger for å kartlegge økonomiske levekår, er opplysninger om timelønn og formue/gjeld i tillegg til inntekten. Høy timelønn og lav inntekt kan tyde på at vedkommende ikke er fattig, men foretrekker tid fremfor penger. Lav timelønn og/eller gjeld tyder på økonomiske problemer til tross for inntekt over fattigdomsgrensen.Men knapphet på tid kan også være et særskilt problem som setter grenser for økonomisk evne. Enslige forsørgere har gjerne knapphet både på tid og penger. Det tar like mye tid å ta seg av barna enten en er en eller to om ansvaret. Derfor er det vanskeligere å få 24 timer i døgnet til å strekke til enn 48 timer. De fleste enslige forsørgere er dessuten kvinner, og de typiske kvinneyrkene er som kjent lavlønnsyrker. Det er betydelig innslag av enslige mødre blant de fattige også etter Statistisk sentralbyrås beregninger; jeg tror det ville blitt flere hvis tidsknapphet hadde vært regnet med.

Frihet til å velge.

I Amartya Sens terminologi er det økonomisk funksjonsevne som er det viktige, ikke inntekten i og for seg. Økonomisk funksjonsevne er bestemt av tid, timelønn, formue og eventuelt pensjon, stønad eller bidrag. En annen måte å si det på er at økonomisk funksjonsevne avgjør hvilken frihet vi har til å velge livsform. Omsorgsplikter, enten det er til barn, syk ektefelle eller gamle foreldre, begrenser den tid du har til fri rådighet, og dermed din økonomiske funksjonsevne. Det er grunnen til at så mange kvinner har lav inntekt, og at så mange enslige mødre er fattige.