EGENART. Norge har nylig forpliktet seg til å følge prinsippene for "geoturisme", det vil si "turisme som ivaretar, forsterker og fremhever et steds lokale egenart - miljø, kultur, estetikk, kultur-arv - og som kommer lokalsamfunnet til gode". Forpliktelsen gjelder lokalsamfunn i Norge. Føler vi - bør vi føle - ansvar for vår påvirkning på miljø, lokal kultur, økonomi eller sosiale forhold når vi beveger oss utenfor Norges grenser?

Lille Norge.

Spørsmålet er komplekst, med vidtrekkende svar. Her vil jeg kort knytte det til eiendomskjøp i utlandet, med et eksempel nordmenn kjenner godt: Spania. Man anslår at rundt 20 000 nordmenn bor fast i Spania, minst 130 000 eier bolig der. Tallene er imidlertid svært usikre, blant annet fordi utlendinger generelt unngår lokale registre, og uformelle forhold er svært utbredt. Men det er ikke uten grunn at man snakker om "Lille Norge" med norske skoler og kjøttkaker på super'n. Dette virker i utgangspunktet helt uproblematisk, særlig siden spanske ordførere i flere kommuner klart uttrykker at de er svært positive til norsk (utenlandsk) investering. De færreste nordmenn deltar i det lokale samfunnet, til tross for at de blir fastboende, og samtaler avslører at knapt noen har nære venner blant lokalbefolkningen. De bare er der, er ikke i veien for noen, og legger dessuten igjen penger lokalt. Eller? Tilstedeværelsen påfører kommunen utgifter til helsepersonell, veinett, vann- og avløpssystem, søppeltømming og andre kommunale tjenester. Unnlater de å registrere seg, må kommunen stille disse tjenestene til disposisjon for et langt større antall mennesker enn det de får inntekter fra (i form av blant annet nasjonale eller EU-ytelser knyttet til folketall).

Problemer.

Det er 30 år siden diktator Franco regjerte i Spania. Femten år før sin død åpnet Franco grensene og la til rette for firmaer og privatpersoner som ønsket å investere i eiendom i Spania. Slik startet den utviklingen som etter mange spanjolers mening har undergravd det spanske folks kontroll over visse områder av eget territorium. I 1976 var 80 % av all eiendomsinvestering i landet knyttet til turisme. De lokale spanjolene har ikke selv hatt midler eller kunnskaper til å ta avgjørelser som gagner dem selv på lang sikt, sier de. Det er i stor grad utlendinger som har stått for utbyggingen av for eksempel Costa Blanca og Costa del Sol, og som har skodd seg, gjennom blant annet hvitvasking av svarte penger i et land kjent for liten statlig kontroll og tungrodd byråkrati i kjølvannet av nyvunnet demokrati. Utenlandske entreprenører registrerer gjerne firmaene sine i skatteparadiser, og unngår slik å måtte betale avgifter til Spania. I iveren etter fortjeneste har man rasert arkeologiske utgravninger, påført små kommuner store miljøproblemer og gjort arbeidet vanskelig for småbønder som ikke lenger kan bevege seg fritt mellom jordlappene sine fordi utlendinger som eier nabo-
eiendommene sperrer tilgangen. Lokale ungdommer blir jaget bort fra utenlandske boligområder med velpleide hager og svømmebassenger. Skulle en spansk husmor forville seg inn i et bakeri eid av utlendinger, vil hun ikke bli forstått når hun slenger en euro på disken og ber om "pan cateto", for innehaverne snakker ikke spansk. Påvirkningen er opplagt i små detaljer i spanjolenes hverdag, så vel som i mer omfattende og langsiktige endringer i samfunnet.Jorden, den grunnleggende lokale ressursen for utenlandske eiendomsinvesteringer, var på Costa del Sol opprinnelig eid av enten storbønder med stor økonomisk og politisk makt over sine leilendinger og dagarbeidere, eller av småbønder som langt inn på 90-tallet i relativt stor grad var analfabeter (for eksempel i Torrox, Málaga var så sent som i 1991 37 % av befolkningen over 10 år analfabeter, eller hadde aldri gått på skole). Mange av disse menneskene hadde levd med Francos rasjoneringer og restriksjoner, henrettelser og propaganda. På 60- og 70-tallet ble de blendet av summene utenlandske oppkjøpere tilbød for jordstykkene deres. Storbøndene solgte større jordområder som ble konvertert til betongjungler av høyblokker for masseturisme eller "urbanizaciones" med småhus og pene hage-
anlegg. Arbeiderne som tidligere hadde jobbet på denne jorden måtte omstille seg, og ble til ufaglærte murere, flisleggere, malere, elektrikere, rørleggere - og er det ennå. I den politisk turbulente tiden etter Francos død, da Spanias økonomi var avhengig av internasjonale forhold, vekslet landet mellom vekstår og tørketid i arbeidsmarkedet, noe som har vart til langt inn på 90-tallet og fortsatt sitter som en usikkerhet i kroppen på de fleste spanjoler. Men utviklingen med salg av jorden ble godt etablert i løpet av de første par tiårene, og mange har holdt hodet over vann i nedgangstider ved å selge små tomter. Etter hvert er flere lokale småbønder blitt seg bevisst verdien av jorden sin; det som ligger i bratt, ulendt terreng og ikke duger til annet enn olivenproduksjon (som er strevsomme å plukke og gir liten avkastning) blir konvertert til utsiktstomter med villa og svømmebasseng. De siste 15-20 årene har dette vært tendensen. Skråningene rundt de hvitmalte landsbyklyngene, hvor oliventrærne og druerankene tidligere klamret seg fast under solen, er blitt forvandlet til landskap preget av hvite bungalower med god avstand til naboen. Eiendommene koster millioner, og småbøndene jubler. Tilsynelatende.

Nostalgisk sukk.

De som solgte for tyve år siden, gremmes i dag. Pengene er brukt, og restene av olivenlundene ligger brakk, mens sønnene bygger for utenlandske investorer. Den lokale kulturen eksisterer mange steder bare som et nostalgisk sukk blant den eldre generasjon. Prisene har steget til himmels. I dag er det nesten umulig for et ungt par å skaffe seg sin første bolig i den landsbyen hvor de har vokst opp, for prisene er tilpasset norske eller tyske lommebøker, ikke spanske. Utdannelsesnivået er fortsatt relativt lavt, de fleste begynner med lønnet arbeid i tenårene, men selv de som tar utdannelse har dårlige utsikter til fast jobb. Det er ikke studier eller jorden rundt-reiser som tvinger spanske ungdommer til å bo hjemme til de er godt over 30. Unge par må spare i årevis før de har råd til å gifte seg og/eller flytte hjemmefra. Etterspørselen etter statssubsidierte boliger for førstegangskjøpere er langt større enn tilbudet. Spania har dessuten i dag fått verdens laveste fødselsrate, noe som blant annet henger sammen med usikkerheten i arbeidsmarkedet og vanskelighetene med å få etablert seg.Både lokalt, nasjonalt og på EU-nivå forsøker man å bremse utviklingen i Spania, for å unngå at hele kyststrekningen og tildels landsbyer lenger inn i landet konverteres til turistgettoer, og at lokal natur og kultur går tapt. Spanjolene selv spør seg hva de skal leve av når jorden er solgt og husene bygget. Dermed innføres det stadig strengere lover som skal regulere utbyggingen. Men når hele den lokale økonomien, og hver families inntekt, er bygd opp rundt utlendingers solhunger, har man få andre muligheter. Reguleringene betyr i praksis at lokale jordeiere har vanskelig for å få tillatelse til å bygge hus på egen eiendom. Skulle de bryte loven (som i mange områder er mer vanlig enn uvanlig) og allikevel bygge, ilegges de store bøter. Dette kan være et problem, dersom huset var tiltenkt den gifteklare sønnen. Men selges huset til en utlending, er problemet løst, for da legges bøtene inn i kjøpesummen. Huset med den pene terrassen og svømmebassenget er dessuten gjerne i offisielle papirer registrert som "redskapsskjul", for å dekke over lovbruddet, ettersom en jordeier fortsatt har lov til å sette opp et skjul i tilknytning til jordbruksareal. At en stor del av kjøpesummen dermed må betales i kontanter, ettersom et redskapsskjul ikke kan koste halvannen million, er som regel greit nok for utlendinger, så lenge man får kvittering for alle innbetalinger og megler/advokat forsikrer at alt er korrekt. Slik deltar man aktivt i opprettholdelsen av et ulovlig system, og bidrar til fortsatt nedbryting av lokal natur og kultur. Idet vi nå forflytter våre interesser til steder som Sør-Afrika, Thailand eller Brasil (for Spania er jo rasert av massene), kan vi kanskje ta med oss noe av den respekt for mennesker, kultur og miljø som vi gjennom våre myndigheters nevnte forpliktelser om "geoturisme" hevder å ha.