PRISVINNER. Denne uke ble det kunngjort at den tyske sosiologen og filosofen Jürgen Habermas er tildelt årets Holberg-pris. Med valget av Habermas har styret for minnefondet utvetydig markert prisens ambisjonsnivå. Prisen bør etterhvert fremstå på nivå med de eldre nobelprisene, som en markering av fremragende ytelser innenfor kultur- og samfunnsfagene.

Bredde.

Forfatterskapet til Habermas er meget stort og preget av en kolossal bredde. Det sentrale tema dreier seg om fornuftig kommunikasjon, om genuine dialoger (diskurser) hvor vi lytter til hverandres argumenter og lærer av hverandre. Han er opptatt av å klargjøre forutsetninger for rasjonell menings- og viljesdannelse og gi samfunnsfagene en talehandlingsteoretisk basis. Hans to hovedverker er "Teorien om kommunikativ handling" (1981) og "Faktisitet og gyldighet. Bidrag til en diskursteori om rett og demokratisk rettsstat" (1992). Habermas var fire år gammel ved Hitlers maktovertagelse i 1933. Han var 16 år gammel da Nazi-Tyskland tapte krigen, og ung student da Vest-Tyskland startet utviklingen henimot et moderne, vestlig demokrati. Disse to temaene - oppgjøret med nazistisk fortid og utfordringene med å bygge en demokratisk rettsstat - preger hele forfatterskapet. Vi kan si at Habermas søker å klargjøre og besvare et elementært, men fundamentalt grunnlagsteoretisk spørsmål: Hva er det vi gjør når vi snakker? Hvilken rolle spiller våre talehandlinger? Essensen i hans svar er at vi gir grunner for handlinger og meninger, prøver dem, aksepterer eller forkaster dem. I vårt dagligliv er grunnene naturligvis ofte underforståtte, men de kan ekspliseres når det trengs.

Tvang og påvirkning.

Det er tre slags grunner, antydet med stikkordene sannhet, riktighet og oppriktighet. Hvordan forholder noe seg faktisk? Hva er det riktig å gjøre eller unnlate å gjøre? Er de andre oppriktige? Når vi deltar i en genuin dialog, forutsetter vi at det sagte er sant, at det er normativt riktig og at deltagerne er oppriktige. Habermas vet naturligvis at det finnes mange former for tvang og illegitim påvirkning mellom individer, institusjoner og nasjoner. Men han insisterer på at vi også påvirker hverandre gjennom kraften i de bedre argumenter, både i de små og store sammenhenger. Det er ikke idealisme å hevde dette, men mangel på realisme ikke å innse at argumenter også er en form for makt og innflytelse.Vi vet også at vi er feilbarlige. Andre kan overbevise oss om at vår situasjonsforståelse var feilaktig, våre vurderinger urimelige eller at vi til og med lurte oss selv. Habermas snakker derfor ikke om sannheten med stor S eller de endegyldige argumenter, men de bedre argumenter. Vi er både fornuftige og feilbarlige og kan lære.

Menneskelig tenkning.

I sin nettopp utkomne bok "Mellom naturalisme og religion" bruker han slike synspunkter i en diskusjon med ledende hjerneforskere. Hvordan bør de store fremskrittene i utforskningen av hjernen tolkes? Habermas hevder at menneskelig tenkning foregår i det fellesskapelige språket, ikke i et språkløst privat rom på innsiden av hodeskallen. Her knytter han sammen tråder i tradisjonene fra Kant og Darwin.I sin samfunnsteori legger Habermas vekt på at moderne samfunn er bygget opp omkring tre store ordninger: Marked, stat og sivilsamfunn. Komplekse samfunn kan ikke klare seg uten velfungerende markedsordninger og statlige forvaltningsapparater. Det eksisterer også et sivilt samfunn hinsides markedets forretninger og statens forvaltning. Dette er området for offentlig ordskifte, for uavhengige institusjoner, sosiale bevegelser, massemedier, kunst, vitenskap og religion.Ifølge Habermas er det en ubalanse mellom disse ordningene i dagens markedsdemokratier. Ubalansen fører til at normer fra marked og forvaltning trenger inn i det sivile samfunn, og undergraver aktiviteter her. Sivilsamfunnet "koloniseres". Solidariske relasjoner og lokal meningsdannelse drives ut fra dagliglivet og de offentlige rom. I stedet kommer adferdsmåter preget av byråkratisering, klientifisering og kommersialisering. Hans mest kjente bok er "Borgerlig offentlighet" (1962/2005). Den handler om oppkomsten av en verdenshistorisk ny institusjon: Offentligheten. Den oppsto for tre hundreår siden, i det nordvestlige hjørnet av Europa. I de nye offentligheter i vitenskap, samfunnsliv og kunst, skulle argumenter og ikke penger, makt eller tradisjon avgjøre diskusjoner. Boken handler også om offentlighetens forfall i det 19. og 20. århundre, i økende grad preget av kommersialisering, lobbyvirksomhet og underholdningsmani.I sitt tilbakeblikk på denne studien 30 år senere (oversatt i "Kraften i de bedre argumenter") fastholder han sin samfunnskritikk, men tar også selvkritikk for å ha vært for pessimistisk. Det er større kritisk "potensial i et pluralistisk og svært differensiert massepublikum" enn det han opprinnelig forsto.

Ytringsfrihet.

Habermas er også en konstruktiv teoretiker, opptatt av betingelser for fortsatt demokratisering. Hvordan kan for eksempel betingelser for større rasjonalitet i det offentlige ordskifte legges bedre til rette? Den norske ytringsfrihetskommisjonen som utredet endringer og tillegg til Grunnlovens paragraf 100, lot seg inspirere av Habermas og hans vekt på dialogdemokrati. I det siste leddet i paragrafen heter det nå: "Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale." Her introduserte Stortinget en reform som stiller oss alle overfor krevende utfordringer. Rasjonaliteten i det offentlige ordskifte er i dag under press fra tunge institusjoner, fra underholdningspregede massemedier, enøyde interessegrupper og allmenn kommersialisering. Men liberale samfunn med velfungerende markedsordninger er også avhengige av å opprettholde lønnsomhetsfrie og forvaltningsfrie soner, områder som primært er preget av kraften i de bedre argumenter. Det må derfor skapes og opprettholdes robuste arenaer, slik at de bedre argumenter i størst mulig grad kan påvirke samfunns- og kulturutviklingen.

Innflytelsesrik.

Som universitetsprofessor har Habermas ikke bare forsket og undervist, men også bidratt til rasjonaliteten i det offentlige ordskifte. Han har vært den mest innflytelsesrike offentlige intellektuelle i Tyskland gjennom de siste 40 årene. Dermed har han bidratt til utvikling av sentrale trekk i tysk kultur. La meg fremheve ett. Noe av det som gjør størst inntrykk i dagens Tyskland, er viljen til å huske tyske krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. Når man går rundt i Berlin, blir man minnet om overgrep og deportasjoner, f.eks. av små skilt på husvegger. Det er et fremskritt i sivilisasjon å utvikle en slik politisk kultur, hvor man både kan være stolt av sine demokratiske ordninger og samtidig huske landets synd og skyld. Tyskland adskiller seg her drastisk fra sin tidligere forbundsfelle Japan. Det er mange land som kan ha noe å lære av Tyskland i denne forbindelse. Den prisen Habermas blir tildelt den 30. november i Håkonshallen i Bergen, er oppkalt etter bergenseren Ludvig Holberg. De fleste mennesker tenker vel nå bare på Holberg som forfatter av fabelaktige komedier, som "Jeppe på Bjerget" eller "Erasmus Montanus". Men Holberg var professor i København og først og fremst vitenskapelig forfatter. Hans store produksjon hører til både i humaniora, samfunnsvitenskap, jus og teologi. Jeg betrakter Holberg som Norges første sosiolog. Han er den mest vellykkede forskningsformidler i skandinavisk historie. Det er få som i dag kan oppvise en lignende faglig bredde og vitalitet som offentlig intellektuell. Habermas er en av dem. Det er også en grunn til at dette er en god tildeling.