EUS FELLES LANDBRUKSPOLITIKK er blitt gjenstand for intens diskusjon i den senere tid. Under EUs toppmøte i juni kom forhandlingene om unionens nye langtidsbudsjett til å dreie seg om hvordan man ytterligere skulle reformere landbruksordningen og skjære ned på bevilgningene til den. Budsjettet burde bli mer "moderne", ble det sagt, og pengene skulle derfor styres mot fremtidsrettede områder, først og fremst forskning og utvikling. Medlemslandene har helt åpenbart ulike oppfatninger av den felles landbrukspolitikken (CAP), og diskusjonen kommer sikkert til å fortsette. Men stemmer virkelig bildet av den som en uforanderlig dinosaur som har overlevd seg selv?Den var fra starten av ment som en trygging av tilgangen på matvarer i Europa til rimelige og stabile priser. Det ble opprettet et felles europeisk marked for jordbruksvarer (akkurat som for kull og stål), som ble beskyttet av eksterne tollsatser og kvantitative importbegrensninger. Prisstabiliteten ble garantert gjennom regulering av markedet. Økt produktivitet førte etter hvert til store overskudd. I 1980-årene snakket man om berg av kjøtt og smør og hav av vin som det ikke fantes avsetning for på markedet.Overskuddet, i kombinasjon med EUs eksportstøtte, skapte handelspolitiske friksjoner. Under sterkt press måtte EU ta tak i dette problemet i forbindelse med Uruguay-runden, og i 1992 ble det gjennomført en reform under landbrukskommissær MacSharry som i praksis avskaffet overskuddene. Dette ble primært gjennomført ved at koblingen mellom støtte og produksjon ble gjort svakere.

2003: Den gjennomgripende reformen.

Denne linjen fikk enda kraftigere gjennomslag i reformpakken som ble vedtatt i 2003 i forkant av den siste utvidelsen. Denne reformen innebærer at mesteparten av den direkte støtten til bøndene kobles fra produksjonen. Isteden fastsettes støttens omfang etter brukets areal og størrelsesordenen på den støtten gårdbrukeren tidligere har mottatt.Gårdbrukeren mottar likevel ikke denne støtten dersom han ikke respekterer visse krav som settes til miljø, dyrevelferd og sanitære forhold. Med dette ønsker man å sikre at støtten resulterer i bestemte miljømessige og sosiale resultater som gavner hele samfunnet. Fra og med i år vil dessuten en del av støtten brukes til utvikling av bygdesamfunnet, bl.a. gjennom spesialtiltak for å fremme produksjonen av sikker og førsteklasses mat samt god velferd for dyr. Kommisjonen har foreslått at nærmere 25 % av støtten skal øremerkes til disse formålene i det neste langtidsbudsjettet (2007-13).Denne reformen gir bøndene frihet til å produsere det som gir best avkastning, istedenfor å være nødt til å regne ut hvilken kombinasjon av støtteordninger som gir mest penger til driften. Bøndene kan dessuten føle seg trygge på å ha et levebrød, mens resten av befolkningen kan nyte godt av at levende bygdesamfunn opprettholdes på en god måte.

Vitale problemstillinger for u-land.

Reformen fra 2003 innebærer et grunnleggende skifte i de underliggende vilkår, med mulige globale konsekvenser. Uten denne reformen hadde fremskrittet som nå kan anes under landbruksforhandlinger i Verdens Handelsorganisasjon WTO knapt vært mulig. For u-landene er handelspolitikken minst like viktig som bistanden, spesielt når det gjelder handelen med landbruksvarer. Akkurat nå er de globale jordbruksforhandlingene i WTO inne i en avgjørende fase før ministermøtet i Hongkong i desember. For u-landene er liberalisering av handelen innen jordbrukssektoren en nøkkelfaktor, og EU har tatt dristige initiativer for å imøtekomme dem. I mai i fjor var EU klar til å forhandle om avskaffelse av eksportsubsidier, selvfølgelig under forutsetning av at våre handelspartnere gjorde tilsvarende. Forleden dag uttalte EUs handelskommissær Peter Mandelson at EU, i en balansert sluttavtale, kunne redusere den gjenværende handelsvridende landbruksstøtten med hele
70 % i løpet av de neste fem årene. EU er også innforstått med at en sluttavtale også må omfatte betydelige forbedringer når det gjelder markedsadgang, dvs. tollreduksjoner. Forut for dette hadde EU foreslått en vidtrekkende liberalisering til fordel for de minst utviklede landene med initiativet "Alt unntatt våpen". Utfallet av de kompliserte WTO-forhandlingene er helt uvisst, men mitt poeng er at takket være reformen fra 2003, har EU kunnet ta initiativ og vise fleksibilitet på en helt annen måte enn tidligere.

Reformpolitikken fortsetter.

Reformen fra 2003 setter ikke sluttstrek for reformbestrebelsene. Samtidig som vi i sommer kunne lese i avisene om budsjettstriden i Brussel, kunne vi også lese om landbrukskommissær Fisher Boels forslag til reform av EUs sukkerpolitikk. På samme måte skal man neste år gå i gang med å reformere støttesystemene for vin, frukt og grønnsaker. Kommisjonen er således en pådriver i å påse at reformpolitikken moderniseres og tilpasses de endrede vilkårene både i Europa og i resten av verden.Men diskusjonen har også dreid seg om hvor mye jordbrukspolitikken skal koste. EUs regjeringssjefer bestemte allerede i 2002 at jordbruksbudsjettet i prinsippet skulle være uendret i neste langtidsbudsjett, dvs. frem til 2013. Man bør ha i mente at jordbrukets andel av EUs budsjett allerede er kraftig redusert, fra 65 % i midten av 1980-årene til 45 % i år. Ifølge Kommisjonens budsjettforslag vil den synke til
35 % i 2013. Selv med et uendret budsjett for neste budsjettperiode, vil de gamle medlemslandene merke en innstramming på 20 % ettersom de ti nye medlemslandene også skal dekkes av beløpet, noe som trolig også gjelder for Romania og Bulgaria.Med det ovennevnte vil jeg ikke påstå at EUs felles landbrukspolitikk fungerer problemfritt, eller at kravene til ytterligere reformer ikke er velbegrunnede. Men jeg mener det er god grunn til å sette fokus på de gjennomgripende reformene som er blitt gjort, og som hele tiden pågår. Disse reformene kan gjøre det lettere for oss både å bidra til handelsavtaler til fordel for u-landene, og å trygge en næring og et miljø som utgjør en umistelig del av vår kulturarv.