Kampen om rovfisket i nord

LOVLØSE TILSTANDER. Det svarte fisket i Barentshavet, ikke minst på russisk side, kan ha gitt et utbytte som tilsvarer 15-20 NOKAS-ran årlig. Kanskje ikke rart at tråleren "Elektron" stakk fra den norske kystvakten, skriver artikkelforfatteren.

TRÅLEREN "ELEKTRON". Det er ikke hver dag at en fiskebåt stikker av fra arrest med utenlandske inspektører ombord og et godt væpnet fremmed kystvaktskip noen hundre meter unna. Trolig er saken med den russiske tråleren "Elektron", som nå er tilbake i russisk havn etter å ha unnsluppet KV "Tromsø", et uttrykk for den aggressive selvsikkerheten som har preget deler av rederstanden i Murmansk de seneste årene. Og bekymring for de store inntektene som kan gå tapt om den norsk-russiske fiskerikommisjonen skulle lykkes i å stenge de hullene i kontrollsystemet som har gjort det mulig å overfiske kvotene med over hundre tusen tonn på det verste. Med vanlig landingspris i EU kan det ha vært solgt svart Barentshav-fisk for rundt én milliard. Det tilsvarer 15-20 NOKAS-ran, hvert år siden 2002. Kanskje ikke rart at båten stakk? Det rederiet som ga "Elektron" beskjed om å flykte, ledes av Gennadij Stepakhno,som også er formann i de private fiskebåtrederes forening i Murmansk. Selskapene som er med i denne foreningen styrer et hundretall fartøyer i Barentshavet. En av Stepakhnos forgjengere satt i den norsk-russiske fiskerikommisjonen for noen år siden og var med på å presse frem en kvote som var så høy at Norge beskjemmet fikk inn en passus om at dette ble godtatt av hensyn til "fiskerienes betydning for den vanskeligstilte befolkning i Nordvest-Russland". Innføringen av føre-var-prinsippet i forvaltningen av norsk-arktisk torsk fra 1998 har gitt vitenskapelige råd med større sikkerhetsmarginer og har vært meget upopulær i den russiske næringen. I Russland har mange fremstilt kvoteforhandlingene som en landskamp, der det rike Norge, som saktens kan tåle noen magre år, lumskt har arbeidet for lave kvoter, slik at russiske konkurrenter skal gå dukken. Mangelen på råstoff og de mange tapte arbeidsplassene i foredlingsindustrien i Murmansk har gitt god klangbunn for nasjonalistisk retorikk.

Svalbard.

Om Stepakhno har ønsket å piske opp nasjonale stemninger, var det et godt valg å ta konfrontasjonen i området rundt Svalbard. Fiskerivernsonen som Norge har opprettet her, er ikke uttrykkelig anerkjent av de statene som driver fiske i området, men norske reguleringsbestemmelser er i stor grad blitt fulgt likevel. Noe av grunnen har vært at Kystvakten har fart lempelig frem, og i praksis har satt terskelen for inngripen høyere enn i sonen rundt fastlandet. Denne "politikk på gummisåler" ble justert i 1993-94, da Kystvakten jaget en tråler under bekvemmelighetsflagg ut av vernesonen med en kaldgranat og tok arrest i et islandsk fartøy. Fire år senere tok Norge skrittet helt ut, og arresterte for første gang en utenlandsk tråler med fiskerettigheter i området. Forbitrelsen i Russland over angivelig norsk selvtekt var stor, og nådde nye høyder da tråleren "Tsjernigov" ble tatt med finmasket tjuvfiskenett i 2001: En formell protest ble overlevert utenriksdepartementet, og lederen i den russiske fiskerikomiteen uttalte til hjemlig presse at om slik arrest skjedde én gang til, skulle selveste Nordflåten ta affære, senke kystvaktfartøyet og "avstå fra å plukke opp overlevende", som han uttrykte det.

Felles interesser.

Men reder Stepakhno kan ha overvurdert sin evne til å fyre opp egne myndigheter i "Elektron"-saken. Russiske militære avviste raskt at de ville hindre den norske jakten på tråleren. Kontakt ble opprettet mellom Kystvakten og de russiske grensestyrkene. Og så snart fartøyet var i russisk farvann, ble det arrestert av egne myndigheter, bevismaterialet overlevert og Kystvakten gitt adgang til russisk farvann for å bringe inspektørene hjem. Denne håndteringen fra russisk side viser en annen holdning til regelbrudd enn for få år siden. En viktig grunn er at Russland godt vet at fiskerisamarbeidet med Norge er til stort gavn for begge land. Russiske og norske havforskere har utviklet et bredt og stadig tettere samarbeid som har bidratt mye til å fremskaffe felles kunnskap om hva bestanden tåler. De årlige forhandlingene kan dreie seg om størrelsen på torskekvotene - fordelingen er opp og avgjort, men har likevel rom for tilpasning. Man deler kvoten i to, og lar russiske fiskere ta deler av fangsten i norsk økonomisk sone, der fisken gjerne er større og lettere tilgjengelig. Ofte har Norge byttet til seg større torskekvoter mot å gi russerne tilgang til helnorske bestander. I det store omstridte området i Barentshavet, mellom midtlinjen og sektorlinjen, kan russisk og norsk kystvakt rolig håndheve egne regler overfor fartøyer de har gitt adgang til fiske. Uten gråsoneavtalen måtte begge fryktet at inspeksjoner eller oppbringelser utført av den andre ville undergrave egen suverenitet. Faren for uregulert fiske og ressurskollaps måtte i så fall veies mot frykten for politiske konfrontasjoner. For Russland må det også være gunstig med den stilltiende enigheten om at norske regler, mykt iverksatt, skal følges i vernesonen. Denne gjensidige forståelsen innebærer at et femtitall russiske trålere kan fortsette sitt tradisjonelle fiske rundt Svalbard utover høsten og forvinteren, lenge etter at spanjoler og andre er sendt hjem av norske myndigheter - så lenge russerne har kvoter igjen i Barentshavet som helhet. Russerne tar mest i vernesonen, og vil være dårlig tjent med lovløshet. Grensestyrkene og Kystvakten møtes til årlige seminarer, russerne får jevnlig informasjon fra norske kolleger om fangstene russiske trålere tar utenfor hjemlige farvann og kan kontrollere dette med fiskernes rapporter. Og de to landene samarbeider om satellittsporing i Barentshavet. Disse fellesinteressene er limet i det norsk-russiske samarbeidet i Barentshavet, og betyr at det ikke vil kollapse - bare svinge litt på et rimelig høyt nivå. En annen grunn til at russiske myndigheter nå snakker mer om ressursforvaltning enn om rettsgrunnlaget for håndheving i vernesonen, er at en stor del av de russiske fangstene i Barentshavet leveres utenlands. Dermed blir ringvirkningene i Murmansk-regionen mye mindre enn tidligere. Det uregulerte fisket truer i stedet ressursgrunnlaget for den delen av flåten som fortsatt leverer hjemme og lettere lar seg kontrollere. Russerne har allerede gått med på enkelte begrensninger i omlastingen av fisk til sjøs. Slik omlasting er gammel skikk i den russiske næringen. Før inngikk dette i en finmasket vev av trålere, moderskip og transportskip som i sovjetisk samvirke skulle bringe animalske proteiner fra havets dyp og ut til det arbeidende folk. Alle fartøyene var trygt forankret i Sevryba, den engang dominerende fiskerisammenslutningen i det nordlige basseng. Dette gjorde det mulig å sjekke trålernes fangsttall mot foredlingsindustriens mottakstall. I dag er omlasting blant de viktigste virkemidlene et mylder av private selskaper og meglere tar i bruk for å unndra seg kontroll av hvor mye fisk hver enkelt tråler har tatt. Det er ikke bare i Barentshavet at omlasting utforder bærekraftig fiskeriforvaltning. Systemer for å spore fisken fra landing og bakover til fiskefartøyene står høyt på dagsordenen i kampen mot ulovlig fiske på åpent hav, som det etter tunfisk i Stillehavet og patagonsk tannfisk i områdene rundt Antarktis. I Barentshavet er det ikke lenger lov å omlaste til transportskip under bekvemmelighetsflagg eller til skip som ikke deltar i opplegg for rapportering og satellittsporing. Men disse reglene er vanskelige å iverksette, fordi gevinsten ved å bryte dem er store, havområdene vidstrakte, og transportskipene mange. Bedre registrering og kontroll i mottakshavnene i Europa vil bli viktig fremover, fordi selv skip under bekvemmelighetsflagg må godta slik kontroll. Her vil et felles press fra Norge og Russland være viktig.

Spilte for høyt?

Den eventuelle straffen som blir rederi og kaptein til del etter en russisk rettsbehandling, vil kanskje bli mildere enn om Kystvakten hadde lykkes i sitt forsøk på arrest. Likevel kan det godt tenkes at reder Stepakhno har skutt seg selv i foten i denne saken. "Elektron"s spektakulære flukt har gjort overfisket i Barentshavet til den første testen på Stoltenberg-regjeringens bebudede nordområdesatsing. Den har frembragt russiske offisielle reaksjoner som er langt mindre velvillige overfor eget fartøy enn forrige gang Norge viste muskler i vernesonen. Og saken har lagt et voldsomt press på den norsk-russiske fiskerikommisjonen som i neste uke kommer sammen til sitt årlige møte - hvor et av hovedtemaene er nye tiltak mot ukontrollert fiske og omlasting i Barentshavet.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Voldtatte menn risikerer bøter og latterliggjøring

Menn som utsettes for seksuelle overgrep risikerer bøter og latterliggjøring, mener Anne Bitsch.

Fordøm gjerne krig og sivile tap, men stopp jødehatet

At enkelte muslimer hater jøder fremfor å fordømme Israels handlinger, er i seg selv «u-islamsk» og må stoppe, mener Umar Ashraf.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer