PRISVERDIGE PRINSIPPER. Frognerseteren, med tilhørende skoger, ble kjøpt av Christiania kommune i 1889. Frogner hovedgård ble kjøpt i 1896, en periode med stor byggeaktivitet i Oslo. Fremsynte politikere lot allikevel arealene ligge ubebygd. De ble gradvis utnyttet til allmennyttige formål, som vi alle har glede av i dag. (Vigelandsparken og fritidsanlegg). Hvorfor har dagens bystyreflertall tilsidesatt disse prisverdige byplanprinsipper? Byplanlegging har som fag- og
politikkområde tradisjoner tilbake til 1800-tallet. Selv om det alltid hadde vært en offentlig oppgave å påvirke byutviklingen, hadde markedskreftene etter industrialismens gjennombrudd på 1800-tallet mange steder fått fritt spillerom, med katastrofale følger for sanitærforhold, helse og bebygd miljø, uten friområder og med overbefolkede boliger. Etter hvert som offentlige myndigheter forbedret lovverket og selv tok aktivt del i utbyggingen, ble forholdene gradvis bedre, særlig etter 1901. Selv om ikke alt ble perfekt, er dagens Oslo i hovedsak et resultat av denne politikk.

Aktiv utbyggingspolitikk.

Bemerkelsesverdige eksempler på denne offentlige styringsvilje er Rådhusreguleringen fra 1915-1930, der en Høyre-ordfører eksproprierte rønnebebyggelsen i Pipervika. Konserthuset etter krigen er et resultat av samarbeid mellom ordførerne Stranger og Bull og staten. Tunnelbane ble bygget, og det kollektive transporttilbudet var av god standard. Inntil rundt 1980 var Oslo en kommune som aktivt bidro til å skaffe nok boliger, sammen med tallrike nye skoler, og fellesanlegg for kultur, idrett, fritid og annen infrastruktur. Albert Nordengen (h), som ble ordfører, første gang i 1975, hadde ment at den aktive utbyggingspolitikk som Høyre og Arbeiderpartiet hadde vært sammen om, skulle fortsette. Slik gikk det imidlertid ikke.Med neoliberalismen til den amerikanske økonom Milton Friedman, og Ronald Reagan og Maggie Thatcher som dens fremste disipler, inntrådte en kursendring. Første brudd på den langsiktige utviklingspolitikk i Oslo kom allerede før 1980, da sterke private interesser, blandet seg inn i utbyggingen av tunnelbanen gjennom sentrum. Det kommunale Tunnelbanekontor og dets ekspertise ble tilsidesatt av Høyre-flertallet, til fordel for private entreprenørers forslag om å endre planene under sentrum til to spor og redusert kapasitet, noe folk i Holmenkollåsen i dag er nærmest til å beklage.

Skattevegring.

Nyliberalistisk ideologi er kjennetegnet ved tre stikkord, Desentralisering, Privatisering, og Marked. I praktisk politikk har dette skattevegring som konsekvens, samtidig med at kommune og stat skal minimere sin innsats i utbyggingen av samfunnets infrastruktur og tilbud av fellesgoder. Alt skal lønne seg i markedsøkonomisk forstand. Mange oppgaver overlates til private selv om de er offentlig finansiert. Den nyliberalistiske ideologien medfører også at stat og kommune etablerer offentlige selskaper som skal maksimere fortjenesten. På denne måte får politikerne en unnskyldning til å fraskrive seg et direkte ansvar. Begrunnet med et nytt syn på hva som er kommunale oppgaver, er utbygging og vedlikehold av byens fysiske, sosiale og kulturelle infrastruktur forsømt og forfalt, skoler, kirker, idretts- og fritidsanlegg, drabantbysentre mv. Bare Bislett er et hederlig unntak. En minimalistisk kommune begrenser eller legger ned tilbudet av tjenester og funksjoner som ikke er lønnsomme, som f.eks. offentlige toaletter, bibliotek eller ungdomsklubber mv.

Samfunnsskapte muligheter.

Arealene i Bjørvika har alltid vært i offentlig eie. De er fremkommet dels ved naturens landheving, dels ved at fyllmasser fra andre steder i byen er dumpet her. Inntil 1960-årene var dette et havneområde, med skipsbygging, kaier og lagre med stor trafikk. Men etter hvert som transportteknologien har endret seg, har store arealer i årtier ligget uten å gi økonomisk avkastning av betydning. De nye muligheter for utbygging er samfunnsskapt. Hvis operabygging ikke var blitt vedtatt, ville Statens veivesen neppe startet prosjektering av Bjørvikatunnelen eller Stortinget bevilget penger til den også. Bjørvikaarealene ville blitt liggende som et trafikkinferno på ubestemt tid.Hvis man legger tidligere tiders byplanpolitikk til grunn for utbyggingen i Bjørvika, er de nye mulighetene dårlig ivaretatt. Første feilgrep var byrådets salg av den såkalte sjøtomt til høystbydende for 75 millioner kroner, uten å sikre seg at det senere bygg ble innpasset i en helhetlig plan for området ut mot sjøen. I neste omgang krevde byrådet 250 millioner for operatomten. Da kritikken mot Thons Hotell Opera fremkom, beklaget både byråd og ordfører at resultatet var blitt et annet enn de hadde ønsket. Men lærte de noe av feilgrepet? Nei. I den videre planlegging av utbyggingen valgte byrådet, sammen med Victor Norman og andre ledende Høyre-politikere, tomtespekulasjon som utgangspunkt for byplanleggingen. Den fagpolitiske debatt om arealbruk, og program for bebyggelsens innhold, uteble. Fordi høye tomtepriser forutsetter stor tetthet, har vi i stedet fått en høyhusdebatt som et estetisk problem.

Som i gamle dager.

Aviskritikken fra i sommer mot de kontorbygg som ville stenge utsynet fra Jernbanetorvet mot Operaen, medførte at byråden tok selvkritikk og var villig til å omprøve den vedtatte reguleringsplan. Men da styrelederen for Oslo Havn anførte at tomteverdien for byggene var en halv milliard kroner, ble det tyst. Senere har styrelederen for Hav Eiendom AS anført at endrede planer på Sørenga og andre steder vil medføre et "tap" på bortimot en milliard kroner. Den tanke at fortsatt havneutbygging på Sjursøya kan skje som i gamle dager ved lån, havneavgifter og passasjeravgifter, synes fremmed for de to styreledere.

Omkamp?

Sommerens og høstens mange kritiske innlegg i Aftenposten og andre steder til de foreliggende utbyggingsplaner, gjør det betimelig å spørre om ikke den foreliggende reguleringsplan for Bjørvika-arealene er moden for en dyptgripende revisjon, basert på andre verdier og prinsipper enn dem som lå til grunn for de vedtatte planer. Er ikke fedrelandet rikt nok til å avstå fra en gjerrighet som på lang sikt vil medføre feilgrep som senere generasjoner må slite med? Høyhusdebatten kan skrinlegges, hvis tomteprisene reduseres. Av alle planens mangler, i tillegg til de omtalte kontorbygg, må særlig nevnes at veisystemet er for dårlig. Til tross for tunnelen vil trolig 15 000 til 20 000 biler fortsatt kjøre over plassen foran Operahuset. Byrådets visjon for Bjørvikaplanen var at området skal fremstå som "- porten til Norges hovedstad som et uttrykk for moderne norsk bykultur og identitet i byggekunst, teknologi og bærekraftig utvikling. - ". Uten penger kommer man ikke langt med visjoner. Faren er stor for at bebyggelsen heller vil bli et uttrykk for manglende bykultur og fremstå som et monument over nyliberalistisk vanskjøtsel av byrommet. Byrådets evne og vilje til en aktiv politikk mangler. I et krampaktig forsøk på vilje til kulturell byplanpolitikk er alle ressurser lagt i dårlig begrunnede planer for Vestbanen, mens byrådet har vist passivitet i Bjørvika. Hovedstadsregionens fremtid er en for alvorlig sak til å overlates til nyliberalistisk bypolitikk. Hvis Soria Moria-erklæringens visjoner for samfunnsutviklingen skal kunne oppfylles, må staten omprøve de premisser som Victor Norman &co la til grunn for reguleringsplanen. Det bør opprettes et nytt overordnet myndighetsorgan, som kan samarbeide med kommunen om en utbyggingsplan som dekker fremtidens behov.