PRESSENS HORISONT. Etter at jeg tidligere i år tok en doktorgrad i human adferdsøkologi, er jeg blitt intervjuet noen ganger av journalister, senest i A-magasinet 4.11. Som ventet har journalistene rettet oppmerksomheten mot de sidene ved vår medfødte adferd som opptar folk mest, nemlig partnervalg, sex og samliv. Selv om dette er kjernepunkter i menneskelivet, så er ikke dette det mest givende med evolusjonær adferdsforskning.

Menneskelivet.

Resultater fra de siste tiårenes forskning omkring adferd og evolusjon kan vise seg å ha dramatisk betydning for de fleste sider av menneskelivet, også for de tidsaktuelle debatter om temaer som likestilling og miljøvern. De siste årene har kampen for en mer solidarisk og rettferdig verden, motstand mot rasisme, reaksjoner mot urettferdig fordeling, miljøødeleggelser og urett mellom kjønn hatt ujevn suksess. Solidariteten mistet moment på 80-tallet og døde hen i mangel på næring da markedsøkonomien vant. Kardinalspørsmålet, som sjelden eller aldri ble stilt på den tiden, var: Hvorfor vinner ikke vi som er imot? Hvorfor skjønner ikke folk at de må tenke i lengre perspektiver? Hvorfor vinner ikke vi som ønsker å kjøre mindre bil og som vil slutte å handle alle de overflødige varer i butikkene så vi kan fortsette å leve på jorden? Hvorfor vinner ikke politikere som er imot markedsøkonomiens jungellover, de som er mot dens ødeleggende og formålsløse pengeoppsamling, som til alt overmål er utenfor demokratisk styring? Hvorfor får vi ikke flertall mot et system som knuger 2/3 av verden ned i bunnløs fattigdom? Vi lurte ofte på dette. De rådende forklaringene ble presentert av de radikale samfunnsforskerne, og handlet ullent om overføring av kulturelle, tillærte holdninger osv. Troverdige mekanismer som kunne ligge bak hvordan denne læringen skulle foregå i virkeligheten, er fremdeles ikke presentert. Analysene var ordrike og begrepsfulle med beskrivelser av at verden er slik, og sa lite og ingenting om hvorfor verden fremdeles er full av urett. Det kan evolusjonær adferd si noe om.

Medfødt følelsesliv.

I løpet av de siste tiårene har denne forskningen gått rett inn i de mest alvorlige politiske problemene i dag. Logikken og sammenhengene er oppsiktsvekkende og gir håp for fremtiden. Det handler om vårt fellesmenneskelige medfødte følelsesliv, som kommer til uttrykk gjennom individuelle handlinger i dagens storsamfunn, et samfunn som er svært ulikt det vår art ble formet i. Våre følelser og lyster er arvelige egenskaper, ulikt fordelt i en fjern fortid, som ga våre forfedre flere etterkommere enn dem som hadde svakere følelser. Alle mennesker er etterkommere av noen få individer, nemlig av dem som fikk flest barn, fordi det er umulig at alle blir forfedre. Dette er evolusjon gjennom seleksjon, mekanismen som har frembragt alt liv. Følelsene våre er selekterte psykiske tilpasninger i form av straff og belønninger for å gjøre valg som ga flest etterkommere. Vi er mer vant til å se fysiske organer som tilpasninger, men følelsene er et resultat av den samme seleksjonen, og har konkrete oppgaver. Som vi nå vet, er alle i dag etterkommere av en håndfull mennesker fra Afrika, og har derfor det samme register av arvelige følelser og trekk som hjalp våre forfedre til å overleve bedre, konkurrere bedre og få flere barn enn sine samtidige konkurrenter. Ingen har lært deg følelser. Følelsene er hjelpende knapper som trykkes inn når situasjonen de trengs i dukker opp. Ubevisst!Noen eksempler: Når vi kjenner ubehag ved å lukte råttenskap og avføring, er det ikke "dette må jeg holde meg unna, slik at jeg ikke får infeksjoner, og dermed dør og får færre etterkommere" som går gjennom hodet. Nei, det er en effektiv "straffeknapp" i form av noe ekkelt og vondt vi kjenner i nesen, som gir beskjed om å holde seg unna. Seksualakten er ikke en bevisst handling motivert ut fra "når jeg gjør dette får jeg flere etterkommere", men rett og slett en belønningsknapp som førte til flere barn i en førhistorisk prevensjonsløs verden. Når sjalusien herjer, er det ikke "jeg må sørge for at det er mine barn jeg fostrer opp, slik at jeg blir en forfar/mor" som kalkulerende dukker opp i hjernen, men en grufull, vond følelse, som er et kraftig incitament til å gjøre noe med situasjonen, og gir det samme resultatet som nevnte setning.

Lysten på søtt.

Et annet eksempel er lysten på søtt, som passet veldig bra i Afrika for 50 000 år siden i jakten på C-vitaminer og verdifull søt og moden frukt. Nå er den et problem, fordi vi har for mye søtsaker rundt oss, og spiser oss syke. Å slutte med å overspise krever at vi går mot følelsen og lysten. Slik kan alle følelser analyseres på et ultimat nivå. Dette mønsteret er så likt hos alle mennesker at hvis man mangler en følelse, som resultat av medfødt eller påført skade, har man ofte en psykiatrisk diagnose. Å ikke føle smerte er direkte livsfarlig. Mangel på empati kjennetegner voldsutøvere. Adferdsøkologi er en tilnærming som kan brukes til å analysere en problemfylt verden i dag, både på individ- og samfunnsnivå. Alt som kan hjelpe til å forstå hvorfor det er vanskelig å la være å følge følelsene, vil hjelpe oss.Hovedspørsmålet er: Hvilke andre av våre følelser er blitt problematiske i dagens samfunn? Smerte, redsel for høyder, forelskelse, sjalusi, seksualitet? Behovet for å hevde seg, øke sin status, ønsket om å ha rett i diskusjoner? Disse kan være ille nok, men andre eksempler er verre: Motvilje og mistenksomhet mot dem som ser annerledes ut, som i vår fortid kunne være blant de farligste trusler mot status, liv og ressurser. Egoisme og selvhevdelse, som i dag gjennom konkurranseøkonomien dyrkes opp til selve målet for menneskelig aktivitet og produksjon, og som truer hele vår eksistens gjennom overforbruk. Et resultat av egoismedyrkingen er en skjev fordeling av status og ressurser, som trykker på følelsesknappen av urett og misunnelse blant fattige og arbeidsløse unge, slik som i Frankrike den siste tid. En knapp som ga pågåenhet, selvhevdelse og status hos våre forfedre for 50 000 år siden.Menneskelivet er svært konfliktfylt, med motstridende følelser hele tiden. Omsorg og varme mot egoisme og selvhevdelse, sinne og aggresjon mot vennlighet og overbærenhet. Vi er på langt nær konstruert perfekte, vi er etterkommere av dem som bare var ørlite grann bedre enn sine samtidige. Følgende historie om de to isbjørnforskerne på Svalbard brukes for å illustrere poenget: Den ene tar på seg piggsko, og den andre spør hvorfor, fordi det jo ikke er mulig å løpe fra en isbjørn. Svaret er enkelt: "Jeg trenger bare å løpe fra deg." Vårt ønske om at verden egentlig i bunn og grunn bør være snill og rettferdig, tilslører ofte jakten på virkeligheten. Vi må innse begrensningene i oss som mennesker, lete frem det store potensialet som også finnes hos oss, og legge virkeligheten til grunn for å lete etter løsninger. Vi bør slutte med å stikke hodet i sanden som strutsen. Vi må ikke blande beskrivelser med målsetninger. "Er" er ikke det samme som "bør være", deskriptivt er ikke normativt. Ærlighet og virkelighet henger sammen. Vitenskapelig forskning på dette området må involvere alle grener som har med mennesker å gjøre, fra individfokus til samfunnsfokus. Naturvitenskap har nå muligheten til å forenes med samfunnsforskning på en grunnleggende måte. "Det store gapet" kan oppleve å få broer bygget, og det vil gagne oss alle, og gir oss kanskje verktøy i kassen til å møte både små og store utfordringer vi har foran oss.