MEKTIGE INGENIØRER. Senest i mai i fjor hadde Teknisk Ukeblad et oppslag med overskrift "NTH opp fra graven?". Jeg bruker også betegnelsen NTH, Norges Tekniske Høgskole, siden de færreste vet at institusjonen i dag heter NTNU, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet. Dessuten er en lang rekke av de mektige sivilingeniører som i dag dominerer norsk næringsliv, utdannet ved institusjonen i Trondheim da den het NTH.

Et tredelt problem.

Norges NTH-problem kan deles opp i tre. 1. Verdier og nye arbeidsplasser skapes i dag gjennom innovasjonssystemer der mange yrkesgrupper deltar, og ikke gjennom sivilingeniører som jobber alene mot det store patentet.2. Så lenge NTH nærmest har monopol på å utdanne sivilingeniører i Norge, vil institusjonen ikke bli presset til å utvikle ny kompetanse knyttet til nye næringer som IKT (både den nye programvareindustrien og KunnskapsIntensivForretningsmessigTjenesteyting-næringene), mikroteknologi og bioteknologi.3. Mange i Norge tror realfagkompetanse er ensbetydende med å være sivilingeniør utdannet på Gløshaugen.

Patenter og realisering.

Et patent alene gjør ingen sommer. Det tas hver eneste dag patenter på ting som aldri blir utviklet og som aldri når industrifasen. Selv Reodor Felgen måtte jo alliere seg med Sheikh Ben Reddik Fy Fasan for å få finansiert sitt fartsmonster.Moteordet "innovasjonssystemer" kan belyses gjennom dannelsen av det norske ingeniøreventyret Norsk Hydro. De tre grunnleggerne Kristian Birkeland, Sam. Eyde og Marcus Wallenberg var alle tre like nødvendige i dette menage à trois-dramaet. Birkeland (professor ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo) var grunnforskeren (som tok i alt 59 patenter), Eyde var entreprenøren (for øvrig utdannet ingeniør i Berlin lenge før NTH så dagens lys), og Wallenberg representerte både den kompetente kapital og det industrielle lederskap.Fra en god idé blir unnfanget til den når kommersialiserings- eller industrifasen, må den i dag gjennom enda flere ledd.Norge har tre særlige svakheter ved sine landbaserte innovasjonssystemer. Vi har ikke kompetent kapital, veldig svake industridesignmiljøer og mangler helt journalister med interesse for og kunnskap innenfor realfag.

Penger som distriktspolitikk.

Fraværet av den kompetente kapitalen er veldig iøynefallende. Den statlige såkorn- (pengene som kommer inn på idéstadiet) og venturekapitalen (pengene som kommer inn når produktet nærmer seg kommersialisering) er i høy grad knyttet til geografi, altså distriktspolitikk.En god idé i de store universitetsbyene vil som regel ikke få statlig finansiering, mens det i distriktene blir kastet penger etter nesten hva det skal være. Innovasjon Norge finansierte nylig en forretningsidé på Innlandet som tok sikte på å utvikle heksekunst.De private pengene, som skulle vært med på å utvikle det langsiktige industrielle lederskapet som Wallenberg'ene i sin tid sto for, er tilsvarende fraværende. Norge har ingen industrielle kapitalister av format. Norge har enten cowboyer som Vollvik, Sveaas, Spetalen og Stordalen, kremmere som Rimi-Hagen eller Rema-Reitan, eller de som kjører safe og investerer i eiendom, slik som Olav Thon eller den dannede bergenser Herman Friele.Da Fred Olsen prøvde seg på å være visjonær med IT-Fornebu, viste det seg fort at indrefileten i drømmen var enkelt kjøp og salg av eiendom.

Mer penger pr. produkt.

For et høykostland som ikke lenger kan drive med enkel produksjon er det tilsvarende viktig at vi får mer penger igjen for hvert produkt som lages. Her kommer industridesignerne inn. Men hvor lenge skal vi skryte av Einar Hareide i Hareide Design Mill som engang var sjefsdesigner i SAAB? Hans skjebne i Moss er også veldig illustrerende for den manglende industrielle tenkningen i Norge i dag. Han har ivret for å få et industridesignermiljø knyttet til Høgskolen i Østfold til Moss, slik at han får virke i et større miljø.Ingen har nappet på ideen, og selv har han ingen kunder i Moss som kan være med på å utvikle et avansert industridesignmiljø i regionen. Og det hjelper ikke å si Hamax, som bl.a. utvikler sykkelhjelmer som sitter som støpt på hodet til statsministeren, hver gang noen spør om hvilke designprodukter Norge kan skryte av.

Sedat monopol.

NTH har nærmest monopol på å utvikle sivilingeniører. Det gjør hele utdannelsen på Gløshaugen i Trondheim sedat. Det skal rotes godt i støvede arkivet for å finne noen internasjonale undersøkelser som gir NTH heder og verdighet. Riktignok er de noen kløppere i å lage broer, men alle de andre yrkene som er nødvendige for et kommersielt og vellykket produkt er nærmest fraværende.Dermed blir design noe som er løsrevet industriell tenkning og overlatt til smak og behag og estetikerne i Norsk Form, som kan si at stresslessen fra Ekornes er harry - enda stolen selger i millioner på verdensbasis. Og det er tross alt hensikten med industridesign i Norge: Få krevende kunder til å betale mye for å kjøpe et produkt som er dyrt å produsere.

Lite kunnskaper.

Mediene er heller ikke opptatt av realfaglige problemstillinger. Ser man bort fra Teknisk Ukeblad, som jo i praksis er skoleavisa til NTH, finnes det veldig lite kunnskap om både innovasjonssystemer, teknologi og nye næringer i mediene. Det er ikke bare kombinasjonen fag/politikk som har skilt lag, men også journalistikk/fag. Journalismen er blitt enerådende og tatt journalistens faglige integritet som gissel. En annen faktor bak vellykket industriproduksjon er krevende kunder. Nesten all nyskapende økonomisk tenkning de siste årene, enten det er Michael Porter, Richard Florida eller den norske økonomen Erik Reinert, vektlegger den kontekstuelle økonomien. Det er samspillet mellom krevende kunder, forskningsinstitutter og offentlige myndigheter på regionalt nivå som sammen skaper innovasjonssystemene.NTHs problem er at det ikke finnes krevende kunder i Trondheim og at alle sivilingeniørene som utdannes ved NTH flytter fra Trondheim. En undersøkelse for noen år siden viste at 2/3 av de nyutdannede sivilingeniørene flyttet, mange av dem til Oslo, der de tunge ingeniørbedriftene ligger på rekke og rad.

NTH taper.

En kontekstuell økonomi vektlegger samspillet mellom bedriftene og utdannelsesinstitusjonene. Over hele verden er vi i ferd med å få en paradoksal situasjon der universitetene må tiltrekke seg studenter fra hele verden samtidig som de må spesialisere seg på det regionale næringslivet. I begge tilfeller taper NTH. Ikke er de attraktive nok til å tiltrekke seg attraktive utenlandske studenter, og næringslivet i Trondheims-regionen er ikke krevende.Derfor er nyskapingen rundt NTH og SINTEF bare i overkant av middels i norsk sammenheng.

Favner bredere.

Realfagkompetanse er fremdeles viktig selv om vår nye kunnskapsminister Øystein Djupedal sier det motsatte. Djupedal tror jo at elevene kompenserer for manglende realfagkompetanse ved å sende SMS'er til hverandre. Men realfagkompetanse favner så uendelig mye bredere enn det sivilingeniørutdannelsen ved Gløshaugen er god på. For eksempel er det bioingeniører ved den tidligere Landbrukshøgskolen på Ås, nå Universitetet for miljø- og biovitenskap, som har hovedæren for Norges havbrukseventyr. Cand.scient'er fra Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo sto bak da Internett-teknologien kom til Norge og stiftet Oslonett (senere Schibstednett og så Scandinavian Online (SOL) osv., osv.) i desember 1991, og når mikroteknologi blir det neste store industrieventyret, er det antageligvis sivilingeniører fra Høgskolen i Vestfold, avdeling Horten, som står bak.

En ringbærende gutteklubb.

NTH ble plassert i Trondheim i 1911 som et ledd i norsk distriktspolitikk. Det er på tide å nedmontere denne monopolistiske utdannelsesinstitusjonen innen teknisk-vitenskapelige fag, og splitte den ringbærende gutteklubben som utelukkende rekrutterer sine egne og sørger for at Norge er noen kløppere på prosessindustri og til å lage broer og drille i stein, men tilsvarende dårlige på alt det som kan bidra til å utvikle en sterk landbasert økonomi.