FESTTALER OG HVERDAG. Magasinet =Oslo (erlik Oslo) ble berømmet i statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale, men hverdagspolitikken står i grell kontrast til =Oslo-redaksjonens menneskesyn.Alle har behov for å være en del av helheten, og å høre til i et mangfoldig samfunn bygget på solidaritet og fellesskap. Veien er målet og målet er veis ende, vi håper alle å komme til Soria Moria slott.Det minst lekre ved et rikt og moderne kunnskapssamfunn er mangelen på utvikling av forståelse og toleranse for de mennesker som representerer en gruppe eller praktiserer en livsstil som omfattes av gamle lovverk. Til tross for vår sivilisasjonsutvikling, der holdninger og lovverk knyttet til kjønn, legning, rase og livsstil er betraktelig endret, står ennå noe igjen som fastspikret i læresetninger. Lovverket er på enkelte områder sterkt oppdragende, og få emner vekker så mye engasjement som rusproblematikken.

Stereotypisk og utatert.

I 1961 ble FN-konvensjonen om kontroll av narkotiske stoffer ratifisert i loven. Ingen kjente til hva den juridiske samlebetegnelsen narkotika egentlig dreide seg om, ratifiseringen skjedde etter påtrykk fra andre lands krefter. Narkotikalovgivningen har med sine fastspikrede læresetninger stått uendret gjennom en radikal utvikling av rusmiddelproblematikken. Loven gir et stereotypisk og utdatert bilde av rusmiddelbrukere, som fører til at de stemples som kriminelle. Narkotikaforbrytere.Forbudspolitikken fra mellomkrigstiden holdes i hevd med en illusorisk tro på at den er eneste alternativ til uansvarlig liberalisme og med udokumenterte påstander om at den bekjemper narkotikautbredelsen og gir viktige signaler til folket. Den reelle utbredelsen, de umenneskelige konsekvensene og den enorme pengestrømmen til det illegale markedet forteller noe ganske annet.

Snuoperasjon vanskeliggjort.

Brukernes liv preges av sosial utstøtelse, kriminalitet, prostitusjon, sykdommer og høy dødelighet. Ansvaret hviler nå ikke på folkets avstemning, men på politikerne og deres partier. De har budt over hverandre med krigserklæringer og straffekrav, og dette har vanskeliggjort en snuoperasjon i rimelig tid. Det ligger prestisje bak utspillene som støtter den stereotype fremgangsmåten.Den sosiale utestengningen skyldes at befolkningen ser myndighetenes praksis, og lytter til deres retoriske argumenter. Nærmiljøene adopterer slik myndighetenes handlingsmønster og skjærer alle rusavhengige over én kam. De behandles som uansvarlige, selvforskyldte og utilregnelige kriminelle. I et slikt samfunnssystem blir politiet lett en reaksjonær maktfaktor. Politiet øyner betydelige overføringer ved å kreve sterkere satsing på narkotikakriminalitet.Både justis- og helsesektoren tjener svimlende summer på at rusmiddelbrukerne møtes med de realitetsfastfrysende, selvoppfyllende og negative forventningene som lovgivningen gir. Derfor er krav om straff, tvangsbehandling og angrep på brukermedvirkning et vanlig syn på debattsidene i avisene.

Ukorrekt irettesettelse.

I desember fikk vi oppleve en ellers moderne mann med et sterkt påvirket og fullstendig feilslått syn på rusavhengige. Med TV 2s kameraer rettet mot seg, bladde skipsreder John Fredriksen opp en tusenlapp og ga til en mann hvis livssituasjon tvinger ham til å tigge. Så sjekket han om kameraet fortsatt rullet, satte blikket på den tiggende og brautet: "Ta deg sammen, så kanskje blir det noe av deg til slutt!" Flere av medienes fremste kommentatorer reagerte kraftig på dette.Den påfølgende aktiviteten på avisenes debatt- og ledersider gjør at man trygt kan konstatere at det er blitt politisk ukorrekt å opptre slik overfor rusavhengige, men er det generaliserende lovverket mot den tiggendes rusmiddelbruk politisk korrekt? Det er en skam for dagens informasjonssamfunn at magasinet =Oslo må fungere som en plakat man holder opp for å fortelle at jo da, de narkomane er mennesker med drømmer, håp, følelser og ressurser, de også.

Bondeviks fortjeneste?

=Oslo er blitt en suksess siden starten 28. juni i fjor. Som samfunnsinstans har bladet likevel en skyggeside. =Oslo skaper en selvtilfredshet i befolkningen, og det helt opp til regjeringsnivå. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik forsøkte å ta den til inntekt for sitt parti i fjorårets valgkamp. Dette vakte sterke reaksjoner fra =Oslo-redaksjonen, som protesterte både i TV 2-nyhetene og i Aftenposten.Det hele endte med Bondeviks uforbeholdne beklagelse. Jens Stoltenberg har langt tryggere arbeidsforhold nå enn Bondevik hadde da. Likevel kunne man ane noe av den samme selvtilfredshet da han berømmet =Oslos suksess i politikkens mest høytidelige og tradisjonelle ramme, nyttårstalen. Stoltenberg henviste så til Theodor Kittelsens bilde "Soria Moria slott", og fortalte at for ham er gutten i bildet Norge, og slottet er mulighetene.

Hån mot rettssikkerheten.

Rusavhengige påføres stadig konsekvenser av myndighetene som står i grell kontrast til =Oslo-redaksjonens menneskesyn. =Oslos eksistens indikerer i seg selv at noe er alvorlig galt. For =Oslo gir muligheter til de som faller utenfor velferdssamfunnet. I 2004 skjedde det 11 815 straffereaksjoner for brudd på narkotikalovgivningen. Det tilsvarer 40 prosent av alle norske forbrytelsessaker.Seniorrådgiver Reid J. Stene i Statistisk sentralbyrå sier om tallene at narkotikakriminaliteten er lovbrudd som ikke nødvendigvis påfører andre en direkte offeropplevelse, og at den i hovedsak anmeldes av politiet. Nettopp dét er verdt å belyse når man sammenligner henleggelsesprosenten med andre typer forbrytelser. Da avsløres grunnlaget for å hevde at politiets prioriteringer er en hån mot den generelle rettssikkerhet.Narkotikalovgivningen gir også politiet et troverdighetsproblem ved at politiet er avhengig av politikernes økonomiske overføringer og stadig rammes av kritikk for antallet saker som ikke oppklares. Aktiv innsats mot lett synlige brukere gir konkrete resultater med høy oppklaringsprosent og tilfredsstillende rask saksgang. For å gi et bilde av omfanget av arbeidet for publikums tillit, kan jeg nevne at det er gjort mer enn 35 000 pågripelser for brudd på narkotikalovgivningen siden daværende justisminister Odd Einar Dørum i begynnelsen av 2003 slo fast at politiet skal slutte å løpe etter slitne narkomane for å straffe dem for deres eget misbruk.

Langsiktige konsekvenser.

Et område ingen statistikk greier å avsløre, er de langsiktige konsekvenser straffereaksjonene medfører. Under politirazziaer blir rusmiddelbrukere arrestert foran øynene på medelever, naboer og kolleger. Ledelsesgrupper følger opp med møter for å vurdere utkastelse/oppsigelse. Stadig flere arbeidsgivere krever vandelsattest, og barnevernet mener at det er best i stand til å ta vare på rusbrukernes barn.Kikker man på narkotikapolitikken gjennom moderne briller, gjenkjenner man en grå og makaber figur fra en svunnen tid. I sine glansdager beskyttet dette vesenet den vettskremte almuen fra jøder, romanifolk, homofile, fargede, annerledestroende, mennesker med psykiske lidelser og, en stund, de alkoholdrikkende. I vår opplyste menneskerettstid føler monsteret seg lite verdsatt, men likevel overarbeidet. Derfor har monsteret et genuint ønske om endelig å gå av med pensjon.Innvilget?