Å HOLDE SEG SELV TILBAKE. Har jeg klart å komme på talefot med naboen etter krangelen i forrige uke, vil jeg nødig tråkke ham på tærne nok en gang. Her er det tale om tilbakeholdenhet eller selvbeherskelse, vi tenker ikke "selvsensur" i slike sammenhenger.Når all verdens redaktører i disse tider er særlig oppmerksomme på ytringer som kan virke sårende for muslimer, har vi da å gjøre med alminnelig, sivilisert tilbakeholdenhet? Når en nabo klart nok har tilkjennegitt hva han regner som uutholdelig respektløst, da er det vel bare å rette seg etter det?

Frykt for reaksjoner.

Dessverre er ikke situasjonen så rosenrød. Den forsiktighet det nå er snakk om, springer ut av frykt for mer vold. Skillet mellom selvbeherskelse og selvsensur kan neppe gjøres skarpt, men selvsensur i relevant forstand kan vel sies å være en tilbakeholdenhet som ikke skyldes respekt for medmennesker, derimot en ganske ubehagelig frykt for noen av dem.Likevel er moralsk akseptabel selvsensur tenkelig, for frykt er et svært mangfoldig fenomen.Det er jo i dag god grunn til å frykte at liberale krefter i islam blir fullstendig overrent av ekstremister, såkalte fundamentalister, og følgelig også grunn til å frykte at våre ytringer gjør det enda vanskeligere for de liberale, de som nylig har ytret seg i Norge bl.a. ved å hevde at det ikke er islamsk å straffe blasfemi. Det er klart at ikke alle muslimer slutter seg til standpunktet, kristne er heller ikke enige om dette, slik uenighet er vi vel fortrolig med og ikke noe vi frykter.

Toleransens idealer.

Jeg tror det er nyttig å stanse opp her. Det er jo en utbredt oppfatning at den mangslungne "liberalitet" er et trekk spesifikt for moderne, vestlige samfunn. Det antas at europeisk opplysningstid først lanserte toleransens idealer, f.eks. verdien av åpen dialog. I virkeligheten er slike idealer mye eldre, noe som overses fordi de mest gjenkjennelige begrunnelser stammer fra 1700-tallet.Idealene er i utgangspunktet hverken typisk moderne, typisk vestlige eller typisk verdslige. Uavhengig av europeisk opplysning ble de tidlig praktisert i den islamske verden, av en elite selvsagt, slik tilfellet var i Europa. Den mest berømte representant for det man kan kalle førmoderne, islamsk liberalitet er mogulkeiseren Akbar, som hersket i India samtidig med Elizabeth I i England, altså før 30-årskrigen, lenge før Locke og Voltaire.

En moderne tanke.

At religiøse tradisjoner skal respekteres fordi de uttrykker menneskelig kultur, er derimot en tvers igjennom moderne tanke. Det er usannsynlig at Akbar tenkte slik. Denne muslimske hersker proklamerte religionsfrihet i riket og innlot seg personlig i grundige diskusjoner med hinduiske, kristne og andre teologer, ikke fordi han interesserte seg for andres kultur, men fordi han søkte sannheten om det guddommelige. Den har intet menneske og intet skrift monopol på, mente han. Han var likevel ikke en av oss, for keiseren følte seg kallet til å sammenfatte diskusjonene til en ny religion (som ikke var liv laga, siden religioner ikke oppstår på den måten).Akbar er ikke den eneste, men formodentlig den mektigste representant for dialogisk-liberale tradisjoner i islam. Som Amartya Sen - nobelprisvinner i økonomi i 1998 - har påpekt, er toleranse og respekt for andre noe India kjente til lenge før britene ankom. Men det er lenge sidenAkbar den store regjerte, og han regjerte ikke i Midtøsten, og det merkes.

Ytringsfrihet, ikke sannhet.

Noen norske muslimer har en feilaktig forståelse av ytringsfrihet. Under en demonstrasjon i Oslo 11. februar ble det hevdet at "ytringsfrihet er å si sannheten". Det er vranglære. Ikke vranglære "for oss", muligens brukbart "for dem". Her gjelder ingen kulturrelativisme, en slik oppfatning er uholdbar overalt og under alle omstendigheter. Av andre gode grunner, ikke av hensyn til ytringsfriheten, bør vi søke å si sannheten.Vi kan opplagt være uenige om hvor viktig ytringsfrihet er, og hvordan den eventuelt bør begrenses, men det er absurd å kreve sannhet av tillatte ytringer. Kan vi i den kristne verden bedrive religionskritikk av hjertens lyst og samtidig akseptere at andre regler gjelder i den islamske? Det kan vi ikke, i så fall legges det opp til uakseptabel selvsensur. Kjennskap til stormogulen Akbar gjør det mindre fristende å tenke på religionskritikk som "et moderne, vestlig prosjekt" som det er betenkelig å pådytte "de andre". En slik forestilling omskaper dessuten de andre til en fredet art, hjemmehørende i sitt reservat. Eksotisk, bevaringsverdig.

Farlig å tirre.

Og i dag måtte man tilføye at arten er et lunefullt dyr, nokså farlig å tirre. Slik bør man ikke tenke om muslimer eller andre naboer, selv ikke når noen av dem opptrer så rasende at vi har vondt for å forstå det. Vi har også vondt for å forstå de ydmykelser som vestlige stormakter har påført muslimer i mange land og i mange generasjoner. På en flyplass i München hørte jeg nylig to norske forretningsmenn rose den norske utenriksminister opp i skyene for hans "geniale" grep i karikatursaken. Ingen tvil om bakgrunnen for rosen: En kontrakt i Iran. Det fantes bedre grunner til det forsoningsarbeid som er blitt bedrevet i Norge, men likevel, ut av ordet "forsoning" siger nå en rosenrød tåke. Selvsagt tar vi av oss skoene hvis vi går inn i en moské. Det er galt å opptre pøbelaktig i moskeen, idiotisk å fremstille profeten som terrorist. Det kan ikke være problematisk å be om unnskyldning for noen av delene. Er det et stort problem at vi ikke kan vite hva noen i neste uke finner på å kalle en utålelig fornærmelse?Denne type frykt gjør det ikke nødvendig å selvsensurere seg bort fra en unnskyldning.

Trenger ikke påskudd.

Vi bør anta at muslimer kjenner til skillet mellom pøbelaktig adferd og skarp kritikk. Ekstremister anerkjenner det ikke - skal de alltid sette premissene? Dagens terrorister trenger ingen påskudd. Ingen sikkerhet uansett. Noe av det sikreste er at religioner må kritiseres, slik Akbar og Voltaire mente. Vi kan regne med at begge var informert om hva man hadde sagt om Herren: han lar seg ikke spotte. I tidligere tider ble det utlagt slik at Herren har opprettet staten bl.a. for å straffe dem som spotter ham.En elendig teologi! Det er mennesker som trenger staten, ikke Gud. Det er mennesker som har skrevet alle bøker, også de såkalt hellige skrifter. Hvem sier at slike ideer hører hjemme i vestlig kristendom, fremmede for islam, og slik bør det fortsatt være?

Fryktens karakter.

Antakelig tier vi av frykt ganske ofte. Avgjørende er en kritisk prøving av fryktens karakter. Kanskje er den rasjonell og moralsk høyverdig, kanskje er den ikke det. Frykt for islamistisk terror legitimerer ingen respektfull særbehandling av islam.Nå er det fare for at selvsensur blir en søt vane, praktisert med tilfredshet og glede, ut fra den forutsetning at denslags hører med til den gode dialogen. Selvbedraget er nærliggende, for man vil jo nødig tråkke naboen på tærne igjen. Og helst være på den sikre siden.