ABSOLUTTER. I et av de mest innflytelsesrike filosofiske essay i det tyvende århundre diskuterte Oxford-tenkeren Leszek Kolakowski en kronisk spenning innenfor filosofien: Søkingen etter absolutter - og flukten fra dem.

Vold mot sinnet.

Kolakowski delte alle tenkere i prester og narrer. Narren er en skeptisk betrakter av samfunnet: Kritisk og tvilende til alt som synes selvinnlysende eller hellig. Presten vokter det absolutte, forsvarer fortidens ortodoksi, tradisjoner og helligdommer. "Både prester og narrer gjør vold mot sinnet", skrev Kolakowski, "presten med katekismens kvelertak, narren med spottens nålestikk." ("The Priest and the Jester", 1971).Essayet ble skrevet i 1959 - i en tid da Øst-Europa var under Sovjets hæl - og det ble øyeblikkelig lest som et radikalt uttrykk for de intellektuelles anti-autoritære opprør.Som tidligere innbygger i en totalitær stat har jeg ofte stilt meg spørsmålet: Hvor mye av narrens filosofi finnes det i den norske tradisjonen? Og hva består dagens anti-autoritære opprør i?

Prester og narrer.

Norge - et land hvor den kristne Opplysningen var den grunnleggende tradisjon - har en imponerende merittliste innenfor den prestelige genre, og en heller mager tradisjon på narrens område. Det finnes knapt noe som kan måle seg med den giftige pennen til Oscar Wilde, de blendende vittighetene til Witold Gombrowicz eller den voldsomme humoren til Kurt Vonnegut.For en leser som kjenner den dødbringende pusten til den irske komiske tradisjonen, vil Jon Fosse synes som Samuel Beckett oversatt til en nevrotisk preken. Det finnes et insisterende, moraliserende pulsslag som sniker seg inn til og med i tekster som i utgangspunktet retter kritikk mot den kristne tradisjon. Jens Bjørneboe og Georg Johannesen, for eksempel, har vært begge narrer på sitt vis, men narrer med en misjon og apokalyptisk preken.

Humanitære verdier.

Den prestelige tendensen i norsk kultur er ikke utelukkende negativ. Allerede på Henrik Wergelands tid skapte den et innflytelsesrikt bilde av Norge som en utpost for humanitære verdier. Den har inspirert en svært vellykket forestilling om nordmenn som fredsskapere, den bemyndiget det berømte norske "godhetsregimet" - og den har gitt svenskene en moralsk nesestyver. Den har også skapt noen paradokser i de progressive eliters verdensbilde, for eksempel en holdning basert på nei til religion og jatil kvinnelige prester. Men dominansen av den prestelige kanon i det norske kulturlivet - spesielt blant redaktørene i Klassekampen - har skapt en intellektuell formasjon som er like mye progressiv som den er problematisk. Den siste utvikling i karikaturdebatten fikk meg faktisk til å innse at, bortsett fra en kort konfrontasjon med tyranni under den annen verdenskrig har de moderne norske eliter aldri vært gjennom et skikkelig anti-autoritært opprør. De bare trodde de var anti-autoritære hver gang de angrep "undertrykkende" krefter som svenskene, presteskapet, borgerskapet, USA-imperialismen eller den ubehagelige statlige overvåkingen.

Galleri av tyranner.

Sett i en videre kontekst av internasjonal ondskap er likevel disse kreftene like "autoritære" som jeg er en mongol. De sterkeste autoritære kreftene har hele tiden vært de radikale elitene selv. I en lang periode påstod de hardnakket at de var i besittelse av en oppskrift for den rette organisering av verden. Lenge romantiserte de totalitære systemer og et galleri av tyranner: Lenin, Mao, Pol Pot, Castro.Til og med i våre dager ser det ikke ut som om de er helt sikre på hvilken side de skal stå i spørsmålet om forsvar av de vestlige friheter.

Totalitære fristelser.

Da det anti-vestlige hysteriet manipulert av religiøse ledere begynte i noen muslimske land, ventet jeg meg halvveis en gjenoppliving av en debatt om moderne former for totalitære fristelser. Men nei - i Norge syntes nøkkelspørsmålet å være: Å be om forlatelse eller ikke, å trykke eller ikke trykke, å reaktivere blasfemiparagrafen eller ikke.Dette er bisart. For om vi forstår de intellektuelles rolle som en avsløring av og kamp mot politiske, sosiale og religiøse fundamentalismer - både innenlands og utenlands - har denne kampen vært grunnet på en misforståelse av hvem fanden var, så å si.Det er her at den grunnleggende ubalansen i norsk kultur ytrer seg på klarest: Alt for mye prest som lider av selvbedrag, og alt for lite selvransakende narr. Riktignok har "Muhammedgate" vært en politisk thriller med en pervers vri. Fundamentalistene som nå angriper vestlig kultur er de tidligere ofrene for vestlig imperialisme. Vi sympatiserer instinktivt med de undertrykte, selv om de brenner våre flagg. (Forestill deg en fantastisk komedie om en oppfinnsom Ali som blir rik på å lage hundrevis av lettantennelige skandinaviske flagg!)

Forakt og rasehat.

Problemet er at ved å unndra seg en kritisk tilnærming til ofrenes kultur, bøyer de radikale "prestene" seg atter en gang for et autoritært system basert på forakt og rasehat. Mekanismene i dette hatet er de samme overalt, fra Weimar-republikkens Tyskland til Milosevics Serbia til Talibans Afghanistan: Lederne presenterer et bilde av sitt folks uskyld og utlendingenes skyld. De terroriserer befolkningen med skremmebilder av utenlandske sammensvergelser som skal ødelegge landet. De snakker om sin nasjons ydmykete ære som bare de - lederne - kan redde og bygge opp igjen. De forlanger rettigheter for sitt folk i andre land, mens de tramper på rettighetene til sitt eget lands minoriteter. Og de appellerer til en redsel som underbygger krigens logikk og viljen til å ødelegge fienden. Dette er stereotypien på gårsdagens kommunist, dagens populistiske anti-kommunist - og muslimske fundamentalister.

Selvpålagt munnkurv.

Er vi tilbake til de gode, gamle orwellske dager, da intelligentsiaens selvpålagte munnkurv var vanlig og angrep mot Sovjet-systemet var likestilt med forræderi? Risikerer de som i dag våger å kritisere islam å bli umiddelbart anklaget for islamofobi, for å forstyrre ro og orden og gode forbindelser mellom nasjonene? I så fall minner det mye om vestlige holdninger til dissidenter fra tidligere kommuniststater. Kritikerne av kommunismen ble også beskyldt for å forstyrre fredsbestrebelsene. Det er ikke tilfeldig av Vaclav Havels memoarer ble kalt "Disturbing the Peace". Hva som ble misforstått var at en varig og virkelig fred ikke kan skapes uten frihet.

Frihet mot sikkerhet.

Vi lever i en tid hvor friheten er i krise. Det er mindre og mindre av den i en verden som domineres av trusselen om terror. Folk er villig til å gi opp deler av sin frihet i bytte mot sikkerhet, orden og velferd. Enda verre er at det ikke finnes noen sterke institusjoner som kan beskytte den truede friheten - og færre og færre narrer som vil bruke den fullt ut. En av ganske få slike narrer, den anonyme algirske journalisten som flyttet til Paris i 1998, har skrevet romanen "Allah Superstar". Romanen er historien om den unge Kalem som kommer fra Alger og bestemmer seg for å bli en standup-komiker. Kritikken av Koranen pådrar ham en fatwa. Men Kalem bryr seg ikke om det: "Fatwa - det er hva du trenger for å være cool," sier han. "Det er bedre enn å være stjerne, det varer lenger, du reiser verden rundt, holder pressekonferanser, bor på elegante hoteller, klyver opp på scenen til U2, drikker te med Paven. . . Og hver gang du sier noe dumt, lytter verden oppmerksomt fordi du er under fatwa, stakkars".

Narrens oppgave og risiko.

Kanskje er det klokt å lese nøye bøker som denne for å huske hva narrenes oppgave er, og hvilke risikoer de tar?Og kanskje det er på tide å demaskere og fordømme alle former for autoritarisme - ikke bare de som er kledd i USAs imperialistiske klær, men også de som gjemmer seg bak anti-imperialistisk, antivestlig retorikk?