ET FORSØMT ARBEID. Når brannene etter Muhammed-tegningene etter hvert slukkes, bør vi begynne på det arbeidet vi lenge har forsømt, den møysommelige byggingen av et velfungerende flerkulturelt samfunn. Overgangen fra et forholdsvis homogent samfunn til et mangfoldig og flerkulturelt Norge er sannsynligvis den største samfunnsendringen i vår tid.

Krevende utfordring.

Hvordan vi håndterer denne endringen, er en krevende politisk utfordring.Knut Olav Åmås stiller spørsmålet i Aftenposten 25. februar om kulturen kan bidra i dette arbeidet. Svaret er ikke bare et klart ja, men mer: Vi kan neppe klare jobben uten kultursektoren. Både i minoritetsmiljøene og hos majoriteten kan kultursatsing gi nødvendig ballast for at vi skal fungere godt sammen på tvers av forskjeller. Kulturaktiviteter gir oss en god anledning til å lære å fungere sammen i et fellesskap. Særlig blant barn og unge ser vi hvordan rockebandet, dansekompaniet eller teatergruppen kan være arenaen for samhandling på tvers av kulturelle og religiøse forskjeller.Gode kulturelle fritidstilbud, i nært samarbeid med frivillig sektor, kan sørge for å inkludere mange som ellers ville falt utenfor. Dette er en viktig del av Regjeringens politikk og en så velkjent innfallsvinkel at jeg velger å bruke det meste av denne kronikken til andre problemstillinger.

Møte med åpenhet.

Trygghet på seg selv og sin egen identitet er en forutsetning for å kunne møte andre med åpenhet. Dersom man føler at ens egen kultur er utsatt og truet, kan det utløse aggresjon mot dem som oppfattes som trusselen. Det gjelder både for minoriteter som opplever å bli marginalisert av majoritetskulturen, og for majoriteten som føler at tradisjoner og verdier trues av det nye mangfoldet. Kulturpolitikken kan bidra til at kulturelle tradisjoner og identitet blir tatt vare på og videreutviklet.Mye av kulturpolitikken i Norge handler om å ta vare på den norske kulturarven. Slik sett er majoritetens behov godt ivaretatt. I årene fremover må vi sørge for at minoritetene får samme mulighet til å ta vare på sine kulturuttrykk. Gjennom støtte til tidsskrifter, kulturgrupper og kunstnere, møtesteder og organisasjoner kan samfunnet bidra til at minoritetene får bedre betingelser for å ta vare på sin kultur.Samtidig viser støtteordningene i seg selv at storsamfunnet faktisk ønsker å støtte minoritetene, og reduserer dermed i seg selv følelsene av å være marginalisert.

Møte det ukjente.

En annen forutsetning for å kunne leve med forskjeller, er muligheten til å bli kjent med det ukjente. Dette krever evne til å møte det som er annerledes med et åpent sinn, og det krever arenaer der slike møter faktisk kan finne sted.Kulturfeltet kan bidra med begge deler. Det er få områder som i like stor grad som kunst og kultur gir folk trening i å møte det ukjente. Resultatet er nye erfaringer, ny erkjennelse og kanskje oppdager man at det ukjente ikke var skremmende, men spennende og interessant.

Det man ikke liker.

Også møtet med det man ikke har noe til overs for kan gi verdifull kompetanse, nemlig toleranse og evne til å godta det man ikke liker. Kulturelle erfaringer kan dermed gi kompetanse til å fungere i det flerkulturelle samfunn. Har man overvunnet "sjangersjåvinismen" i seg selv, er man et skritt videre i å overvinne andre former for sjåvinisme.Etter hvert som barrièrene brytes ned, utvikles sansen for ulike uttrykk, og ikke minst forståelsen for at mangfoldet i seg selv er avgjørende for dynamisk utvikling.Skal møtet mellom folk med ulik bakgrunn skje, må møteplassene finnes. Festivaler, spillesteder, biblioteker og museer kan være slike arenaer. De siste tiårene har det vokst frem en rekke ulike virksomheter, delvis med forankring i ulike minoritetsmiljøer, som gjør et betydelig arbeid. Nordic Black Theatre, Center for afrikansk kulturformidling, den flerkulturelle Mela-festivalen og Du Store Verden! er bare noen eksempler på tiltak som bidrar til at ulike stemmer får slippe til. Regjeringen vil styrke støtten til slike tiltak.Et annet vellykket tiltak er Det Flerspråklige Biblioteket ved Deichmanske bibliotek, som formidler litteratur til minoritetsspråklige over hele landet. Det Flerspråklige Bibliotek omfatter også nettportalen Bazar med bl.a. informasjon om det norske samfunn, lenker til elektroniske aviser og tidsskrifter over hele verden og et utvalg radio- og TV-sendinger fra ulike land. Tilbudet brukes aktivt av mange minoritetsspråklige.

Institusjonenes ansvar.

Det er imidlertid ikke nok at vi bygger opp tiltak spesielt innrettet på å formidle flerkulturelle uttrykk. Like avgjørende er det at de etablerte nasjonale kulturinstitusjonene blir reelt flerkulturelle, både i kunstuttrykk og repertoarvalg, og ved å gi plass til kunstnere med minoritetsbakgrunn.Noen er i gang. Riksteatret satser på det flerkulturelle, Rikskonsertene formidler musikk fra mange deler av verden, Oslo Nye Teater setter det flerkulturelle på dagsordenen.

Kommet for kort.

Likevel er vi kommet altfor kort. Mange teatre er like etnisk homogene som en norsk småby på 1950-tallet. På filmområdet er det fortsatt stor ståhei når noen med minoritetsbakgrunn lager film, og det er fortsatt langt mellom de store romanene av forfattere med minoritetsbakgrunn. Foreløpig begrenses minoritetenes deltagelse til å lage kunst der deres rolle nettopp er minoritetsrepresentanten.Vi er ikke i mål før en pakistansk skuespiller kan spille Peer Gynt eller Nora uten at noen tenker over at det er noe spesielt.

Flerkulturell skolesekk.

For å fremme rekruttering av kunstnere med minoritetsbakgrunn må kulturpolitikken og utdannelsespolitikken sees i sammenheng. Kulturformidlingen i skolen må gjenspeile det kulturelle mangfoldet og Den kulturelle skolesekken bør være en flerkulturell skolesekk. Kulturtilbudet i kulturskolene bør ha en flerkulturell dimensjon. Kunstutdannelsene må gi rom for unge mennesker med minoritetsbakgrunn.Til sist: Kunsten og kulturen må også gjøre det som er dens kjerne, speile vårt eget samfunn og gi oss ny erkjennelse om oss selv. Den må bidra til å rive ned fordommer og tvinge oss til å ta oppgjør med autoriteter og stivnede holdninger. Vi skal ikke etterlyse 70-tallets politiske programkunst. Men det kan være grunn til å etterlyse kunstnere med en enda større vilje til å ta tak i ulike sider ved det samfunnet de er en del av.

Tøff politisk kamp.

Det flerkulturelle samfunnet er en realitet. Spørsmålet er hvordan vi velger å forholde oss til det. De land som satser på å utnytte de positive mulighetene som det nye mangfoldet gir, vil være de som lykkes i fremtiden. De som ikke lykkes med dette, vil få uoverstigelige problemer.Det kommer ikke til å være enighet om Norges retning, det blir en tøff politisk kamp. I forbindelse med behandlingen av kulturmeldingen i 2004 skrev landets nest største parti, Fremskrittspartiet, at "man ikke skal blande sammen norsk kultur og fremmede kulturer". Regjeringen ønsker mangfoldet velkommen, og vil arbeide for et velfungerende flerkulturelt samfunn. En aktiv og målrettet kulturpolitikk kan hjelpe oss i det arbeidet.