EN SCENE FRA CLUB 7. Jeg husker en litterær diskusjon som utspilte seg i 1982. Stedet var Club 7 i Oslo, og temaet var Dag Solstads nylig utkomne roman om "Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land". Det hele begynte med at Dag Solstad leste innledningen til romanen. Deretter skulle det være spørsmål og diskusjon om hva denne romanen om AKP (m-l) egentlig innebar. I salen fantes det mange ml-ere, men også en god del av oss andre som både ble oppfattet som, og var motstandere av, den vekkelsesbevegelsen som gymnaslæreren skildret.Ordskiftet dreide seg om mange forhold, både politiske og litterære, og om sammenhengen mellom litteratur og politikk - ikke minst om sosialrealismen som program og litterær norm.

Perpleks Dag Solstad.

Etter en stund reiste en seg i salen og sa: "Døh, Dag Solstad, hva mener du med å skrive at vi sykla på vannet for å komme på sommerleir på Håøya? Kaller du det realisme?"Til dette svarte en litt perpleks forfatter. "Det er ikke jeg som skriver det. Det er gymnaslærer Pedersen som skriver. Det er en fiksjon."Dette tilfredsstilte ikke spørreren og han fortsatte å stille spørsmål om virkelighetsgehalten i romanen. Hver gang svarte Dag Solstad at den som skrev var gymnaslæreren, og at det hele var en fiksjon. Til sist kom klimakset i spørsmålsrunden: "Dag Solstad. På slutten av boka skriver du om Werner Ludal som er blitt sosialdémokrat, og det virker som om du synes det er en bra idé, for du skriver at man skal passe seg for kommunistiske partier." Nok en gang kom svaret om at det var Knut Pedersen som skrev, og at det hele var en fiksjon.Spørrerens sluttreplikk var: "Om det du sier er riktig, har jeg levd i en fikksjon i ti år av mitt liv."Denne lettere absurde meningsutvekslingen inneholder noe av kjernen til å forstå både romanen og filmen om gymnaslærer Pedersen - og i forlengelsen av dette (m-l)-bevegelsens rolle i livet til mange unge mennesker i noen tiår av det sene nittenhundretallet.

Upålitelige jeg-fortellere.

Den første nøkkelen ligger i gymnaslærerens navn. Han heter Knut Pedersen, og det er selvsagt ikke et hvilket som helst litterært navn. Det var det Knut Hamsun het før han tok navnet Hamsun. Gymnaslæreren er altså en jeg-forteller i slekt med Hamsuns selvfremstillende hovedpersoner. Hamsun var en mester i å benytte såkalt upålitelige jeg-fortellere, altså skikkelser hvis historier inneholder ironier, usannheter og fortegninger.Disse beretningene er nedspilling av viktige begivenheter og overdrivelse av uviktige helt sentralt. Det er på dette viset gymnaslæreren forteller historien om sitt liv i AKP (m-l), og det er også slik at han både oppspiller og nedspiller sitt forhold til sin store kjærlighet, Nina Skåtøy. Det er nesten som en annen Løytnant Glahns forelskelse i Edvarda i Hamsuns "Pan". Men dette stiller den som skal fremstille denne historien på film, overfor et uoverstigelig hinder. Hvordan fremstille en upålitelig jeg-forteller på film?

Altfor enkel forteller.

Hans Petter Moland har som de fleste andre som skal adaptere jeg-romaner til film, valgt løsningen med voice-over. Alle som har studert forholdet mellom romaner og film, vet at dette sjelden er særlig overbevisende. Fortellerens nøkkelrolle som fortolker blir altfor enkel. I filmen om gymnaslæreren blir Knut Pedersen innledningsvis plassert i en situasjon der han mange år senere som aldrende lærer forteller sin ungdoms historie til sin unge elever. Hans forklarende stemme følger så filmens begivenheter fra begynnelse til slutt.Problemet med dette er at hans fortellerstemme ikke får noen distanse til det som det berettes om, for vi ser det som skjer med egne øyne. Vi får det ikke formidlet gjennom hans unnvikende og upålitelige, og ikke minst ironiske perspektiv. Dermed blir også det som fortelles på en måte sannere enn det er i romanen, og ikke minst blir perspektivet forflyttet fra den politiske vekkelse til den eksistensielle kjærlighetshistorien om Knut Pedersens forhold til Nina Skåtøy. Hun blir filmens hovedperson, ikke han.

Lengsel etter en klasse.

Han bare forteller om hennes skjebne og om sitt forhold til henne. Det er Nina Skåtøys eksistensielle, ikke politiske, valg av AKP (m-l) filmen setter i fokus. Hennes umulige evne til å leve ut dette valget, og dermed hennes selvmord og avkall på både bevegelsen og kjærligheten, er det filmen handler om.I denne historien utgjør AKP (m-l) en viktig ingrediens, men ikke som politisk bevegelse, snarere som et uttrykk for en kraft utenfor henne selv, som hun ønsker å gå opp i. En lengsel etter en arbeiderklasse som ikke vil godta henne.Hva slags bevegelse var så AKP, slik den blir fremstilt i filmen og i romanen? I filmen er den mye av en kulisse. Den fremstilles som komisk, som en slags latterlig norsk "remake" av filmer om den russiske revolusjon og den kinesiske kulturrevolusjonen. Den bekrefter til fulle det Georg Johannesen en gang sa: "Marx sa at historien gjentar seg to ganger, første gang som tragedie, annen gang som farse, men han glemte tredje gang. Da gjentar historien seg på norsk."

Faller for det utopiske.

I romanen derimot er AKP (m-l) nettopp fremstilt som noe man skal vokte seg for, men som likevel øver en uimotståelig tiltrekningskraft. Det er det utopiske ved bevegelsen som Knut Pedersen faller for, forestillingen om at man kan skape det nye og frie samfunn basert på absolutt likhet. Det at intet er umulig om mennesket bare våger å reise seg.Med denne utopiske og himmelropende idealistiske forestillingen gir han seg det autoritære i vold. Det er med grunnlag i en forestilling om at man kan realisere det frie samfunn ved hjelp av diktatoriske midler og tyranni mot både dem som befinner seg innenfor og utenfor bevegelsen. At det innebærer å omfavne alle mulige former for undertrykkelse og folkemord, bare det skjer i en kommende ikke-realisert utopis navn, er en kostnad man må ta. Dette innebærer en omfavnelse av en autoritær politisk fiksjon. Det er veien inn i denne utopien, og nødvendigheten av å holde avstand til den Dag Solstads roman handler om. Gymnaslæreren lar seg lede frem mot det han tror er et paradis som i Dantes guddommelige komedie, av en Vergil i skikkelse av en ung gymnasiast som først blir AKP'er og deretter sosialdemokrat, og av en Beatrice i skikkelse av selvproletarisert kvinnelig lege som begår selvmord. Gymnaslæreren når ikke frem til noe utopiens paradis. Han mister dem som skal vise ham veien dit.

Tapt virkelighetskontakt.

Men det var mange som levde seg helt og holdent inn i den fiksjonen som AKP skapte for seg selv, sine medlemmer og andre. At denne fiksjonen fremdeles har tiltrekningskraft, viser mottagelsen av filmen. Men å leve seg inn i den innebærer å miste kontakten med virkeligheten. Og det var dét vår venn fra møtet på Club 7 som hadde levd i "en fikksjon" i mer enn ti år, hadde gjort. Det var en kollektiv lengsel etter et liv utenfor virkeligheten som bar AKP (m-l) oppe i så mange år, og som gjorde at mange sluttet seg til.