Hvor ble det av debatten?

TAUSE POLITIKERE.Kan mangelen på politisk kritikk av Kjell Magne Bondeviks nye fredssenter fortelle noe om en klasse av stadig likere yrkespolitikere, et laug som forfølger egeninteresser, blant annet i samspill med næringslivet - og hevet over vanlige folk?

BETENKELIG STAS. Vår avgåtte statsminister Kjell Magne Bondevik har startet eget, privat fredssenter, i luksusvilla i Oslos ambassadestrøk, med titalls millioner i bidrag fra stat og næringsliv og selveste stortingspresidenten som styreleder. Et opplegg med mye stas, men svært betenkelige sider.

Venner og tjenester.

Da Oslosenteret fikk benytte Stortinget og stortingspresident Thorbjørn Jaglands kontor 8. mars - med TV på plass - for å kunngjøre at internasjonale størrelser knyttes til senteret, ble det satt en ny rekord i uryddig og uholdbar sammensausing av private interesser, offisielle funksjoner, politikk og næringsliv og gamle og nye venner og tjenester. . . og gjentjenester?Bondevik ledet landet inn i flere kriger og nærer en ukritisk beundring for et stadig mer krigersk USA. Mange har merket seg at de fredsorganisasjonene vi hadde lå med brukket rygg etter Bondeviks kutt i bevilgningene.Hva har han å by i fredsarbeidet? Det spørsmålet er det ikke plass for her.Mitt hovedspørsmål er fortsatt om en nettopp avgått statsminister bør få ta imot millionbeløp fra den storfinansen som kan ha dratt fordel av hans politikk. I det minste må det da ødelegge tilliten til alle fremtidige statsministere?Med bakgrunn i snart fem tiårs befatning med jus og politikk reiste jeg spørsmål om skadevirkninger for folkestyret, bl.a. i Aftenposten 17. januar.

Politisk kabinettmaker.

Ikke alle tidligere statsministere kan bli fylkesmann eller direktør i et FN-organ. Men kan vi, uansett hvor gode hensiktene er, la være å se nærmere på at en avgått statsminister fortsetter som politisk kabinettmaker i nært samspill med Stortingets sittende president og personer som tidligere var avhengige av hans politiske nåde?Statsminister Stoltenberg skal ha uttalt at staten bør bidra økonomisk til at avgåtte statsministere kan spille en rolle, men er det riktig å velge ut enkelte i det politiske liv til slike varige konkurransefortrinn? Dette burde interessere norsk organisasjonsliv. Skal vi ende opp med til enhver tid å ha 5-10 politikere som godt finansierte politiske aktører som ikke behøver å stå til ansvar, slik man ellers må i politikken? Hvor og når er statens medvirkning til en slik ny institusjon i vårt politiske liv utredet og vedtatt? Er pengene til det bevilget?

Politiske satellitter.

Topper i Arbeiderpartiet fremhever det verdifulle i at en avgått statsminister kan utnytte sine nettverk. Dette kan i første omgang virke som en god idé, men er ikke dette å ta seg til rette og ensidig endre kontrakten med velgerne? Bør tidligere politiske ledere få vernet sysselsetting som fritt sirkulerende politiske satellitter?Denne gangen ble fredssaken det felt som fikk nyskapningen i fanget. Senere kan det bli naturvern, målsak eller kvinnesak som opplever å bli rede for en nykommer som vil kunne suge kraft fra det regulære, demokratisk baserte, politiske arbeidet.I verste fall, vil deres nye privatpolitiske aktiviteter bli favorisert når gamle kolleger deler ut statlige midler? Hva blir i så fall tilbake av forsikringene om hvor høyt man verdsetter frivillige organisasjoner og deres innsats?

Gylden fallskjerm.

En nyavgått statsminister som tar inn millionbeløp fra næringslivet, havner i en uakseptabel gråsone. Hvorvidt det har foregått noe mislig, kan vanskelig bevises - eller motbevises. Her skjer på hjemmebane nettopp det NORAD advarer så sterkt mot i kampen mot fattigdom og korrupsjon ute i verden.Og hva må folk flest tenke om sine folkevalgtes lojalitet, når de ser hvilke kretser som avtakker politikerne med gylden fallskjerm?Her reises spørsmål som roper på en grundig og prinsipiell debatt. Oslosenterets nestkommanderende, Einar Steensnæs, understreket i Aftenposten 31. januar at ingen av giverne hadde stilt betingelser. Dette ble også uttalt av Bondevik til Stavanger Aftenblad 30. januar - som om dét skulle være et relevant svar på kritikken om mulig politisk korrupsjon.

Økonomisk strupetak.

Bondevik uttalte videre: "Det må være plass for oss alle" - ikke så lite provoserende for de fredsorganisasjoner som måtte stenge da hans regjering kuttet den statlige støtten. Spørsmålene rundt kristen og politisk moral hos Verdikommisjonens far blir ikke mindre i lys av et annet, lite kjent, forhold: Samtidig som Bondevik-regjeringen tok økonomisk strupetak på de felles, brede fredsorganisasjonene, ga den penger slik at en "Kirkelig fredsplattform" kunne få i gang et betjent sekretariat.Kjell Magne Bondeviks håndtering av kritikken passer med mitt inntrykk av et farlig forfall i demokratiet. Man unngår reell og redelig diskusjon, man lar propagandakvernen gå for full lydstyrke, uten å lytte og ta ansvar for å svare og forholde seg til reelle innvendinger. Eller man satser på taushet og håper at motargumentene ikke får oppmerksomhet og blir glemt.Alt blir spørsmål om taktikk, makt og hva man kan slippe unna med. Selvsagt er det forskjell på politiske organer og en akademisk prateklubb, men hvis politikerne går for langt i å benytte seg av at folk er uinformert og forlede og forføre, vil folk miste interessen.

Unorsk og uklar funksjon.

All mulig ære til lederen i utenrikskomiteen, Olav Akselsen, som ga det eneste kritiske innspillet fra aktivt politikerhold, i Aftenposten 2. februar. Senteret til Bondevik var unorsk, og vil, især med Jaglands deltagelse, få en vanskelig og uklar funksjon i norsk politikk. Akselsen fikk, så vidt jeg har kunnet se, bare ett eneste svar, fra professor Janne Haaland Matlary. Hennes innlegg (3. februar) var først og fremst et ufint personangrep, og professoren bød enda en gang på folkebelæring med betydelig mer politiserende enn statsvitenskapelig gehalt.

Svikter menneskerettighetene.

Ellers har det vært påfallende fravær av kritikk fra politisk hold og også fra avisenes lederskribenter. En toppsak i TV 2-nyhetene, ledere i Dagbladet og Klassekampen, det er visst alt.Og fra akademisk hold: En kronikk om korrupsjon av førsteamanuensis Torstein Hjellum i Bergens Tidende 6. februar og masterstudent Ragna Os Eskeland om at selskap blant senterets sponsorer ligger på topp i å svikte menneskerettighetene (Aftenposten 17. januar). Redaktør Carsten O. Five krevde spontant gransking (kommentar.no 10. januar). Men ingen politiker har vist synlig interesse for at f.eks. oljeselskapene blant giverne fikk tillatelser i nord mot sterke faglige råd som Bondevik hemmeligholdt (Aftenposten 9. mars). Og Clinton-senteret fikk 160 millioner i skattekroner, tross UDs faglige protester.

Manglende kritikk.

Den massive tausheten fra politisk hold står i påfallende kontrast til at jeg aldri har opplevd make til bredde i støtten til noe jeg har skrevet, intenst bifall fra høy og lav, rik og fattig, leg og lærd. Kan mangelen på politisk kritikk rundt Bondevik-senteret fortelle noe om en klasse av stadig likere yrkespolitikere, et laug som forfølger egeninteresser, blant annet i samspill med næringslivet - og hevet over vanlige folk?Folks motvilje mot slikt er kanskje ikke så synlig på overflaten, men i avisenes webdebatter avdekkes at mange er bekymret og reagerer negativt på selvhenførte politikerambisjoner. Der kan man også ane det paradoks at jo mer aktivt Bondevik søker ytre prakt, ordener og gjenskinn fra omgang med statsmenn og nobelprisvinnere, desto mer taper han i anseelse.

Forfall i politisk kultur.

Er virkelig Olav Akselsen den eneste som har noe å innvende mot Bondeviks tvilsomme politiske kulturimport? Er det ingen av våre aktive partier og politikere som vil vise velgerne at de reagerer? I så fall sier det noe om et forfall i politisk kultur og at vi trenger et folkelig initiativ til opprydning og fornyelse i vårt folkestyre.

Les også:

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon

Mest lest meninger

Feighetens hus

Det politiske Norge vil tvinge fredsprisvinner Dalai Lama til å gå bakveien når han skal gjeste Stortinget. Det er så ynkelig at det kan bli farlig.

Tibet var ikke noe Shangri-La

Det er interessant at Dalai Lama aldri blir omtalt som tibetanernes demokratisk valgte leder. Dette skyldes selvsagt det faktum at han aldri har vært det.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer