PÅSTÅTT BOIKOTT. I forbindelse med Norman Finkelsteins foredragsserie i Norge har det utfoldet seg en debatt som tidvis har hatt referanser til Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). Disse henvisninger har primært dreid seg om senterets antatte samarbeid med World Jewish Congress, om en påstått boikott av Finkelstein fra HL-senteret og indirekte om senterets prioriteringer.

Trumfkort og bumerang.

I en åpenbart trengt posisjon i debatt med Einhart Lorenz og Rolf Hobson trakk fem representanter for Studentersamfundene i Oslo og Trondheim og for forlagene Spartacus og LSP opp et trumfkort: "Holocaust-senteret samarbeider med World Jewish Congress".Deres problem er at de åpenbart ikke ser forskjell på et trumfkort og en bumerang.For at en skal kunne snakke om et samarbeidsforhold mellom to institusjoner, må det ha funnet sted et initiativ fra en av partene for å etablere et felles prosjekt, som har fått tilslutning fra den andre. Dette har ikke skjedd i forholdet mellom HL-senteret og World Jewish Congress.

Fond for gjenoppbygging.

HL-senterets direktør er fra 2005 den norske regjerings representant i et styre som fordeler midler fra et fond som skal yte et beskjedent bidrag til å gjenoppbygge jødisk kultur etter katastrofen i midten av det forrige århundret. Senteret har ikke en fast representasjon i dette styret. Regjeringen står fritt til å bestemme hvem som skal representere den. Den forrige representant var Kristian Ottosen.I dette styret har World Jewish Congress en representant. I den korte tiden denne stiftelsen har eksistert, har World Jewish Congress vært representert ved fire forskjellige personer. På de tre møtene undertegnede har deltatt i, har organisasjonens faste representant ikke møtt. På det siste møtet deltok en annen person med observatørstatus.

Ulike posisjoner.

I løpet av de siste fire år har HL-senteret og World Jewish Congress inntatt ulike posisjoner i tre svært viktige spørsmål: 1. Hvordan skal vi analysere relasjonene mellom Shoah og nasjonalsosialismens totale utryddelsesinferno?2. I spørsmålet om invasjonen i Irak, og3. I spørsmålet om karakteren og rekkevidden til antisemittismen i Europa etter 2000. World Jewish Congress er en verdensomspennende organisasjon med et stort antall retninger og tendenser. Et eventuelt samarbeid i fremtiden vil skje på basis av den samme vurdering som vi gjør i forhold til alle mulige samarbeidspartnere.

Boikott av Finkelstein?

Flere kommentatorer har kritisert at norske akademikere ikke har villet stille opp i debatt med Finkelstein. Lengst går Nils Butenschøn (21. mars), som hevder at HL-senteret er en av flere internasjonale aktører som boikotter Finkelstein. Dette er ikke riktig. HL-senterets forsker, Rolf Hobson, deltok i debatt med Finkelstein sist han var i Oslo. Jeg har selv uttalt offentlig at jeg gjerne møter ham til debatt. (Aftenposten 11. mars).Da Finkelstein nylig var i Oslo, var jeg i utlandet. Senterets styreleder, Knut Aukrust, deltok i debatten i Studentersamfundet i Oslo. Det er overhodet ikke tale om noen boikottaksjon fra senterets ledelse.

Feilaktige opplysninger.

Den fortegning Butenschøn her gjør, er åpenbart nødvendig for å kunne trekke en konklusjon som tilfredsstiller hans ideologiske parametere: "Holocaust-senteret står ikke tilbake med æren i behold."Det er omtenksomt og generøst å bry seg med HL-senterets ære, men han burde kanskje tenke mer på sin egen når han sprer feilaktige opplysninger.Finkelsteins mest kjente bok - om Holocaust-industrien - er avgrenset til USA og USAs relasjoner til Israel. Det er ikke forskningen om Holocaust som er tema, men spørsmålet om hvordan deler av det amerikanske samfunn, og spesielt jødiske organisasjoner, forholder seg til og bruker erindringen om Holocaust.

Forskning og erindring.

Den enorme interessen for Holocaust i USA, som blant annet manifesteres i rundt 170 Holocaust-sentre, kommer til utfoldelse i en stat som ikke hadde noe ansvar for Holocaust, og som har hatt store problemer med å erkjenne og minnes egne forbrytelser.I Europa, hvor folkemordet på jødene fant sted, er det en mye tettere forbindelse mellom forskning og erindring. Innenfor det europeiske rom er det i langt mindre grad tale om en politisert, kommersialisert og trivialisert erindring. Mens erindringen dominerer over forskningen innen dette området i USA, er situasjonen omvendt i Europa. Her har den prioriterte innsats vært rettet mot å utforske det nazistiske utryddelsesinferno, både rettet mot jøder og en rekke andre grupper.

Mye fortsatt uutforsket.

Innenfor det europeiske rom inntar Norge en særegen plass. Det er det europeiske land, hvorfra det ble deportert jøder for tilintetgjørelse, hvor forskningen om dette forhold kom senest i gang. Dette har skapt store problemer for arbeidet med den nye utstillingen på Villa Grande. En rekke problemer knyttet til arrestasjonene og deportasjonene av de norske jødene er fortsatt uutforsket. Selv etter et omfattende utrednings- og forskningsarbeid parallelt med utstillingsarbeidet, står mange spørsmål ubesvart. I tillegg kommer det omfattende utredningsarbeid som er knyttet til utstillingens arkitektur langs to akser. Det er den første Holocaust-utstilling som plasserer folkemordet på de europeiske jøder innen nasjonalsosialismens gigantiske utryddelsesprosjekt, sammen med folkemordet på sigøynerne, massemordene på de funksjonshemmede, slavere, gisler og de som gjorde motstand på politisk grunnlag, drap av homoseksuelle og medlemmer av Jehovas Vitner. Utstillingen har også et langsiktig prosessperspektiv hvor Shoah er plassert i en serie folkemord i det 20. århundret - fra folkemordet på hereroene i Sørvest-Afrika i 1904 til det aktuelle folkemordet i Darfur.

Amerikansk erindringskultur.

Under dette omfattende arbeidet med å utrede en rekke viktige spørsmål knyttet til de europeiske katastrofer i det 20. århundret registrerer vi at mange mener at vi burde ha prioritert studier av en bok som er viet svært særegne trekk ved amerikansk erindringskultur.Dette er et eksempel på at interessene og prioriteringene til representanter for mediesamfunnet og forskersamfunnet ikke nødvendigvis er sammenfallende. Vi har i denne fase i hovedsak avgrenset oss til arbeidet med den egentlige Holocaust-industrien, den som tilintetgjorde mennesker med bestemte kjennetegn i milliontall.

Bredest mulig spekter.

Med det 20. århundrets katastrofer som bakteppe er spørsmålet om hvilke politiske og moralske slutninger som kan trekkes fra disse erfaringer av den største betydning. I dette arbeidet vil vi benytte oss av innsikter fra et bredest mulig spekter av forskere og teoretikere. I denne sammenheng skal vi også ta stilling til fruktbarheten og holdbarheten i Norman Finkelsteins oppfatninger. Til tross for hans useriøse og støtende konklusjon, at det abnormale ved Holocaust ikke ligger i selve hendelsen, men i den industri som utnytter den, vil hans arbeider bli gjenstand for den samme kritiske åpenhet som de andre.