DRØMMER FRA EN PLAGET SJEL. Mange forbinder psykoanalysen med en karikaturtegning: Pasienten på divanen med analytikeren bak, klar til å notere frie assosiasjoner og drømmer fra en plaget sjel.Bildet er lett å karikere. Diplomet på veggen gir situasjonen et komisk og selvhøytidelig preg. Like fullt er det denne enkle observasjonssituasjonen som danner grunnlaget for den psykoanalytiske tankebygningen og som har gjort bildet av Freuds chaiselongue i Wien så berømt.

Mer enn behandling.

Men de fleste er ikke klar over at betegnelsen psykoanalyse står for mer enn en behandlingsmetode. Psykoanalyse er også en teori om sjelelig sykdom og en teori om den menneskelige personlighet. For Sigmund Freud, psykoanalysens skaper, som ble født for 150 år siden, var det den generelle teorien som sto i sentrum.Ved flere anledninger ga han uttrykk for at han var mer interessert i psykoanalysen som en forskningsmetode og som vitenskap enn som en terapimetode. "Jeg har aldri vært noen terapeutisk entusiast", uttalte han i 1933, seks år før sin død.

Det ubevisste og seksualdriften.

Hva anså Freud som sine viktigste bidrag til forståelsen av menneskets sjelsliv? De kan samles i to grunntanker: Forestillingen om det dynamisk ubevisste og tanken om seksualdriftens sentrale rolle som drivkraft i mennesket.Den første betyr at tanker og følelser kan styres av ønsker som vi ikke er klar over og heller ikke ved egne anstrengelser klarer å avsløre.Den andre innebærer at våre impulser, handlinger og forhold til andre springer ut fra en og samme kilde, nemlig seksualdriften. Også skapertrang, vitenskap og kunst er uttrykk for seksualitet i omskrevet (sublimert) form.Her må understrekes at psykoanaly-sens begrep om seksualitet er langt mer komplekst enn det vi finner i dagens mediebilde. For Freud sto seksualitet for søken etter lystopplevelse i dens utallige maskerte og avledede former.

Utfordrer vårt menneskesyn.

Disse to grunntankene danner basis for den psykoanalytiske behandlingsmetoden i dens klassiske form. Men, de har betydning langt ut over det. I siste instans utfordrer de vårt menneskesyn.Den første av dem er et grunnskudd mot oppfatningen av mennesket som et fornuftsstyrt vesen. Tanken om det ubevisste åpner for de irrasjonelle sidene i menneskesinnet og de unevnelige fantasiene.Den andre, driftstanken, fremstiller mennesket som styrt av en ustoppelig trang til lyst som fort kommer i konflikt med samvittigheten og med virkelighetens begrensninger og derfor må holdes i sjakk. Den torpederer forestillingen om det konfliktfrie liv.På mange måter tegner den klassiske psykoanalysen et heller tragisk bilde. Mennesket styres av ubevisste krefter og er henvist til å leve med savn og uløselig konflikt.

Visjon om frigjøring.

Den nevrotiske konflikten står sentralt i psykoanalysens forståelse av sjelelig lidelse. Ved hjelp av fortrengning og benekting beskytter vi mennesker oss mot uaksepterbare sider av oss selv. Men, derved blir kontakten med våre sanne ønsker brutt, og vi unngår å kjenne for hvem vi føler hva.Vi lever med et selvbedrag.Den psykoanalytiske behandlingen er rettet mot å avsløre selvbedraget, skape kontakt med de bortviste sidene av selvet og derved lette den nevrotiske konfliktens lammende grep om personligheten. Selvavsløringen er både truende og besværlig, men ved å åpne tilgangen til de avstengte indre rom, frigjøres også evnen til å utforske den ytre virkelighetens åpne rom.Slik sett forespeiler psykoanalysen mennesket et friere liv og et mer autentisk forhold til egne følelser, et motstykke til den tragiske visjonen.

Hva er foreldet, hva verneverdig?

Psykoanalysen er ofte fremstilt som en sekt som hegner om sine uforanderlige dogmer. Dette er en feilaktig oppfatning. Freud var helt klar på dette punkt. Først kommer observasjon, så følger teori. Stemmer ikke teorien med nye observasjoner, må teorien endres. Freud var en ekte empiriker.Så lenge Freud levde, kunne man snakke om en "mainstream psychoanalysis", dvs. en teori som de fleste samlet seg om. I dag må vi heller si at psykoanalysen befinner seg i en pluralistisk fase: Ulike "kulturer" med egne begreper eksisterer side om side, og ingen kan rettelig sies å "eie" psykoanalysen.Hva så med Freuds to grunntanker, har de overlevd?Når det gjelder tanken om det dynamisk ubevisste, står den urokket. Den er fortsatt bærebjelken både i behandlingsteknikken, i patologiforståelsen og i den generelle personlighetsteorien. Tanken om det ubevisste vil fortsette å uroe oss mennesker og føre oss bak lyset best som vi tror at vi har forstått hvorfor vi føler og tenker som vi gjør.

Delt om driftsbegrepet.

Når det gjelder driftsbegrepet, er det delte meninger. Enkelte analytikere mener det er gått ut på dato. De fleste mener at det er verneverdig, men at det må suppleres.Dagens analytikere opererer med flere typer av drivkrefter. I tillegg til seksualiteten, må vi regne med aggresjon og med såkalte "sosiale" behov. Det er behov for tilknytning til andre, for kontakt og for å bli verdsatt.De sosiale behovene er like viktige som de driftsstyrte behovene.

Et endret forhold.

En av de største endringene gjelder analytikerens forhold til sin pasient. Riktignok ligger også dagens pasient på divanen og analytikeren sitter bak som før, men forholdet mellom de to er endret. Gårsdagens analytiker var den maksimalt nøytrale observatør som, fra sin tilbaketrukne posisjon, hadde som eneste oppgave å tolke det ubevisste innhold i pasientens frie innfall og drømmer.Dagens analytiker deltar derimot aktivt i et emosjonelt samspill med pasienten og tolkning er bare ett blant flere virkemidler. "Scenen" er den nye metaforen. Analytikeren har forlatt rollen som instruktør og har entret scenen som medspiller i dramaet. Psykoanalysen har beveget seg fra en en-person-psykologi til en to-person-psykologi.

Aktuell terapimetode.

Er psykoanalyse et tilbud også til dagens pasient? La oss først slå fast at omfattende forskning viser at psykoanalyse er virksom som terapimetode. Dagens analytikere kan trygt anse metoden som mer løfterik enn Freud gjorde. Det er også på det rene at for enkelte pasienter er psykoanalyse den eneste terapi som kan endre fastlåste karaktermønstre.Men dette betyr ikke at den er den beste av alle psykoterapimetoder. En rekke pasienter vil ikke kunne nyttiggjøre seg metoden. Mange føler heller ikke behov for å starte en slik selverkjennelsesprosess som psykoanalysen innbyr til.

En kunnskapsbase.

Likevel kan psykoanalysen spille en betydningsfull rolle i dagens psykiske helsevern. Med sin solide forankring i teori, representerer den en kunnskapsbase som kan utnyttes også av andre psykoterapiformer og av terapeuter som ikke selv er psykoanalytikere.Den tilbyr en forståelsesmåte og et språk som kan gi dypere sammenheng og mening til det enkelte menneskets lidelse, noe dagens psykiatriske diagnosesystemer ikke kan gi.