90 MILLIONER. Havresekken er 90 millioner kroner hvert år fra staten. Bukken er forlagenes dominante hann, den tohodede kjempen Aschehoug og Gyldendal.Det finnes ingen formelle kriterier for utdelingen av de 90 millionene. Ordningen administreres av et kulturråd der den nåværende direktørens yrkesbakgrunn er Aschehoug og Gyldendal.

Smal kvalitetslitteratur.

Ideelt skal innkjøpene gjøre det lettere for forlag å utgi smal kvalitetslitteratur, og samtidig, som det står på Kulturrådets nettsted, sørge for at hele årganger av norsk skjønnlitteratur står til rådighet for alle gjennom norske folkebibliotek.Tanken er god. I praksis er ordningen et enda verre apartheidsystem enn det Niels Chr. Geelmuyden beskrev her i avisen for noen uker siden. Nær sagt enhver roman som måtte utkomme fra et av våre større forlag, seiler rett inn på lageret til Biblioteksentralen, mens det sildrer inn nok penger på forlagets konto til å dekke alle utgiftene til utgivelsen.

Også i bokklubb.

Er boken gjennomsnittlig nok - og det er den ofte - går den samtidig rett ut til alle bokklubbmedlemmer som ikke har reservert seg uttrykkelig. Da renner det enda mer penger inn til forlaget, men aller mest hvis forlaget heter Aschehoug eller Gyldendal, for de eier hele bokklubbsystemet.Frie, små og uavhengige forlag kan se langt etter statlige midler, uansett hvor god boken deres er. Det sørger de "uformelle strukturene" for.

De må synse.

Tre mennesker - en fra bibliotek, en fra forfatterforening og en fra universitetssystemet - skal ta stilling til alle romaner, og det finnes ingen regler å holde seg til; de må synse. De vet at det ikke er nok til alle. Samtidig vet de at de store forlagenes bøker allerede befinner seg trygt og godt på lageret til Biblioteksentralen når de skal bestemme om bibliotekene skal ha bøkene eller ikke.De uorganiserte forlagene får ikke lov til å legge bøkene fra seg på Biblioteksentralen. Jeg vet ikke hvorfor. Men vi må ha trykt dem! Vi må også ha betalt et høyt gebyr for i det hele tatt å bli underkastet de uspesifikke betraktningene som skal resultere i om boken skal stå og skinne på bibliotekene og kassen vår skal fylles til randen, eller om både vi og forfatteren skal fratas all ære og alle muligheter til å gå videre.

Under 50 % sjanse.

Resultatet av disse besynderlige strukturene pluss noen til - og dette ante jeg ikke før vår nye bok ble "nullet" nå nettopp - er at mens nesten samtlige bøker blir innkjøpt fra medlemmer av Forleggerforeningen, er det for oss andre et lotteri med noe under 50 % sjanse for å vinne.Man kan anke, men i ankeutvalget blir det i tillegg bragt inn en fra Forleggerforeningen, som domineres av Aschehoug og Gyldendal, og en fra en kristen forleggerforening som ingen har hørt om, men som på en eller annen måte har plassert seg meget sentralt i forhold til pengesekken. Og ganske riktig: I lotteriets andre runde går sjansene ned i nesten null. For uorganiserte.

Innenfor og utenfor.

Det finnes gode og aktverdige grunner for et forlag til ikke å søke medlemskap i Forleggerforeningen. Utgir man bare noen få bøker i året, er det ikke fristende å betale den høye kontingenten.Forlag som Kagge vil selge bøker overalt, og holder seg av den grunn utenfor. Andre, som Piratforlaget, gir forfatterne bedre vilkår, og hva er da mer naturlig enn å nekte dem medlemskap.

Forlag for nytenkning.

Jeg tror heller ikke mitt lille forlag ville ha fått innvilget æren. For noen år siden ble jeg kastet som redaktør av et tidsskrift der jeg like før hadde skrevet nærgående portretter av bransjens to mektigste menn, sjefen for Aschehoug og sjefen for Gyldendal. Jeg startet da forlaget "Fritt og vilt", som skal utgi kvalitetslitteratur under nytenkningens stolte fane.Men nå står jeg i fare for å måtte avvise de få begavede skrivende kunstnere som kommer til forlaget vårt nettopp fordi vi driver med nytenkning. Jeg må kanskje be dem om å underkaste seg gjennomsnittlighetens skjærsild på et av de store forlagene. For enkelte slike forfattere er dette det samme som å be dem slutte å skrive.

Innkjøpsbøker og motetrender.

Det er ikke noe problem for oss - vi er to mennesker med i alt 70 års skarp redaksjonell erfaring - å skjelne mellom kvalitet og trivialitet når vi skal utgi bøker. Problemet er at vi blir overkjørt av Kulturrådet, som pussig nok har et helt annet syn på bøkene.Vi har nettopp utgitt en roman. En herlig bok fra en ny, unik stemme. Kulturrådet har forlangt 8000 kroner av oss for i det hele tatt å se på boken fordi vi står utenfor bransjens mektigste organisasjon. De "organiserte" er automatisk kjøpt inn på forhånd, uten gebyr. Fra de andre slipper man kanskje inn en kvotehomse og en fra bygdene, og så er det dessverre ikke plass til flere.Innkjøpsordningen insinuerer implisitt at uavhengige forlag ikke klarer å vurdere bøker, og at bøker på små forlag konsekvent bare er halvparten så gode eller innkjøpsverdige som på store.

Litterær dristighet.

Virkeligheten er i dag omvendt. De store forlagene utgir mest av det som kan gå under betegnelsen "bokklubbøker" og "innkjøpsbøker", uttrykk for motetrender, der det i øyeblikket er obligatorisk med en endeløs dvelen ved ordenes valør og følelsenes renhet og en god porsjon inderlighet, og der handlingen for så vidt godt kan legges til Brumunddal, men det må likevel ose av Oslo sentrum vest.Det motsatte - den litterære dristigheten - finner du sjelden hos de store medlemsforlagene og knapt på listen over innkjøpt litteratur, men ute i utkanten, hvor småforlagene elsker frem det nye, langt bortenfor alle trender.

La de store betale.

Hadde vi konkurrert på ærlig vis - hvis f.eks. de store forlagene også hadde måttet betale sine utgifter selv - da ville nok en del trendy romaner aldri sett dagens lys, men de nyskapende og virkelig interessante utgivelsene kunne ha trådt klarere frem.Kulturministeren har sagt at han vil bekjempe kameraderiet og den systematiske utestengningen. Det er gode signaler. Ett forslag er å fjerne utvalgene av institusjonslojale kvinner og menn og heller sette uavhengige enkeltpersoner til å vurdere bøkene. Hvis man handler raskt, finnes det fortsatt noen intelligente og uavhengige personer igjen i dette landet. Kan noen gi Niels Chr. Geelmuyden en nyre?

Gi bibliotekene pengene.

Enda bedre er den opplagte løsning å gi pengene direkte til bibliotekene. I dag er bibliotekene utsatt for den samme krenkende opptreden som i giverstyrt bistand. Bibliotekene er fattige institusjoner fulle av toppkvalifiserte mennesker som er i daglig direkte kontakt med publikum og vet nøyaktig hvilke bøker som har en naturlig plass på biblioteket.I dag må de stumt ta imot hva som helst fra de store og styrende forlagene. I morgen kan de kanskje puste friere og bestemme selv hvilke bøker de vil by folk. Det er opp til kulturminister Trond Giske.