Debattens uverdige aktører

ETNISK INTEGRERING. Integreringsdebatten dreier seg om ideer om en felles norsk kultur som minoritetene skal tvangsassimileres inn i. Premissleverandørene er populistiske aktører som Frp, Shakil Rehman og Human Rights Service som med sin uvitenhet skaper avstand, ikke dialog.

GROVE GENERALISERINGER. De utnytter sensasjonshistoriene i mediene, og deres grove generaliseringer om en sammensatt gruppe bidrar til å legitimere fremmedhat og fremmedfrykt.

Opprettholder barrierer.

Denne tendensen i integreringsdebatten, enten den foregår i mediene eller bak skinnende blanke stortingsdører, er med på å opprettholde barrierer og virker dermed mot sin hensikt. Diskusjonen om Alis og Fatimas bidrag til et multikulturelt samfunn dreier seg hovedsakelig om hvor dårlige de er til å tilpasse seg den norske kulturen - og hvilken belastning og trussel de utgjør.Shakil Rehman påstår i Aften 10. mai at norske muslimer ikke bidrar til integreringen, derfor må jobben overlates til "fantastiske" pedagoger i utdanningsinstitusjoner, og at muslimer burde ikke være et problem for det norske samfunnet. Han mener i tillegg at Norge har rettferdig lovgivning der loven er lik for alle uansett bakgrunn.

Institusjonalisert rasisme.

Det er tydelig at Rehman mangler innsikt i minoritetenes hverdag, som er preget av rasisme og diskriminering. Organisasjoner både i og utenfor Norge kan bekrefte omfanget av institusjonalisert rasisme. De kan også bekrefte hvordan medienes negative fremstillinger påvirker minoritetenes liv.Loven er absolutt ikke lik for alle, slik Rehman påstår, og i motsetning til ham tviler jeg sterkt på offentlige institusjoners rolle i integreringsarbeidet. De er, som Rehman selv, med på å opprettholde den eksisterende maktbalansen som er med på å undertrykke minoriteter.

Etnisk selvhat.

"Kokosnøtter" eller "Uncle Toms" er begreper som brukes i Storbritannia og USA for etniske minoriteter som har internalisert storsamfunnets rasistiske holdninger og nedvurderende syn. Og på grunn av manglende innsikt og negative erfaring med for eksempel foreldrenes oppvekstmetoder eller med medienes overdrevent negative dekning, har de utviklet etnisk selvhat og søker tilhørighet og aksept hos majoritetssamfunnet.Rehman og andre minoriteter som får plass i mediene i integreringsdebatten bruker de samme generaliseringer og den stigmatiserende retorikk som innvandrer- og islamskfiendtlige partier og organisasjoner som Fremskrittspartiet og Human Rights Service.

Misbruk av kulturell bakgrunn.

Disse "kokosnøttene" har for lengst meldt seg ut av sine representative minoritetsmiljøer. Noen av dem har også misbrukt sin kulturelle bakgrunn og storsamfunnets fordommer for å fremme sin egen posisjon blant majoriteten.De profitterer på mediebildet av muslimer som skumle skikkelser. De tror at hvis "vi" blir assimilert, vil diskriminerende praksis forsvinne. De ser ikke den urettferdige maktbalansen som eksisterer, og som hindrer minoriteter i å bli inkludert i samfunnet. De ser heller ikke at hudfarge, navn og religion alltid vil være en barriere uansett hvor gode borgere de prøver å være.Ayaan Hirsi Ali er et godt eksempel på en av disse "kokosnøttene" eller "Uncle Toms". Hun oppdaget raskt at hun for å slå igjennom i Nederland måtte utnytte samfunnets fordommer gjennom å lyve om sin fortid og bruke den samme islamofobiske retorikken som ble benyttet av flertallet. Hun profitterte på lidelsene til utsatte somaliske kvinner.Rehman, Hirsi Ali og jeg har kanskje felles syn på kvinnefrigjøring og avskyr undertrykkelse og vold. Men jeg misliker sterkt at de bruker sine egne negative erfaringer for å definere situasjonen for alle minoriteter. De ser ikke, på like linje med storsamfunnet, at kvinneundertrykkelse eller asosial adferd er et problem i alle samfunn og ikke særegent for muslimer. Ifølge tallene fra Krisesentersekretariatet ble 32 prosent av minoritetskvinner som oppsøkte hjelp, utsatt for vold fra sine norske menn, mens 16 prosent av minoritetskvinnene ble utsatt for overgrep fra sine innvandrermenn. Kan vi konkludere ut fra dette at norske menn er mer voldelige enn innvandrermenn?

Bruker Koranen.

Tahira Iqbal fra Pak Kvinneforening i Oslo har jobbet gratis i flere år med utsatte pakistanske kvinner. Daglig hjelper hun kvinner som er blitt grovt mishandlet og jobber aktivt mot tvangsekteskap. Istedenfor å plassere ungdommer som står i fare for å bli tvangsgiftet på krisesentre, blir de beskyttet av kvinner innenfor miljøet mens Iqbal megler med familiene.Hun bruker tekster fra Koranen med hjelp fra moskeen for å overbevise disse foreldrene om at denne praksis er straffbar også innenfor islam. Ofte løser disse konfliktene seg og barna blir gjenforent med sine foreldre, samtidig som Iqbal følger opp ungdommene til de føler seg trygge.

Reise seg i protest?

Mens Shakil Rehman foreslår at alle muslimer reiser seg i protest mot vold for å gi nordmenn den bekreftelse de trenger, mener min pakistanske venninne Samina at dette ikke er veien å gå. Hun oppdaget at vold mot kvinner ikke er et isolert fenomen innenfor innvandrermiljøer. "Tro det eller ei, men jeg var den eneste innvandrerkvinne på krisesenteret. Jeg traff norske kvinner som også ble voldtatt og mishandlet på det groveste av sine norske menn". Til tross for at Samina selv er offer for vold fra en pakistansk mann, vet hun at det finnes snille muslimske menn på like linje med at det finnes snille norske menn.

Manglende troverdighet.

Norske organisasjoner som Human Rights Service, som påstår at de styrker minoritetskvinners rettigheter og posisjon i samfunn, står utenfor miljøene de angivelig skal hjelpe. De har mistet sin troverdighet blant minoritetskvinner.At Human Rights Service fortsatt mottar millionstøtte fra det offentlige, er et godt eksempel på statlig arroganse og manglende forståelse for begrepet integrering. Statens favorisering av Human Rights Service, undervurderer viktige organisasjoner som jobber målrettet innenfor miljøet hvor de forstår språket, kulturen og mentaliteten. Forandring og integrering kan ikke påtvinges utenfra.

Brikke i et politisk spill.

Norsk integreringsdebatt trenger ikke flere "kokosnøtter" som nikkedukker for norske politikere og organisasjoner som er opptatt av å fremme sin egen sak. Eller "Uncle Toms" som profitterer på fordommene til nordmenn.Disse menneskene forstår ikke at de blir brukt som brikker i et større politisk spill som handler mer om strengere innvandringspolitikk og mindre om menneskerettigheter.

Stolt av sin identitet.

Det integreringsdebatten har behov for, er sterke minoritetsstemmer som er stolt av sin egen identitet og å være del av samfunnet. Stemmer som ikke er med på å opprettholde myten om at "like barn leker best" men krever å bli akseptert som del av det norske samfunnet med eller uten skaut. Vi trenger stemmer som jobber innenfor miljøene. Disse stemmene burde bli gitt respekt og definisjonsmakt, i stedet for å bli skjøvet til siden og undertrykt.Det norske samfunnet og mediene må våge å være modige nok til å innse at de er en del av årsaken til at integreringen i Norge har vært mislykket. De burde erkjenne at deres holdninger er med på å skape et segregert samfunn.I en fremtidig integreringsdebatt trenger vi en mer rettferdig og balansert diskusjon, frontet av aktører som har både ekte interesse for og solide kunnskaper om minoritetenes hverdag.Det er nødvendig for å skape et rettferdig flerkulturelt samfunn i fremtiden.
Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Mest kommentert siste døgn