FRA INDUSTRIENS EPOKE. Det er tankevekkende at politiske ideer fra 1800-tallet overlevde, mens forrige århundres ideologier bokstavelig talt ble nedkjempet. Liberalismen, konservatismen og sosialismen stammer fra den tidlige industrielle epoke da demokratiet vokste frem. De har brynt seg mot de historiske utfordringer og har overlevd i en avgrenset form i konkurranse og samspill med hverandre.Vi møter også kombinasjoner som liberalkonservativ, sosialliberal og konservativ sosialist. Ingen av ideologiene er enerådende. Heldigvis.Det forrige århundrets politiske lærdom er at totalitære ideologier er livsfarlige. Både kommunisme, fascisme, nasjonalisme og nazisme ble utprøvd med tap av demokrati og menneskeliv, vekst og velstand. Men de dårlige og gode, gamle ideologier gir mindre forståelse for de utfordringer vi søker svar på. Trenger vår tid en ideologisk fornyelse?

Samfunnet er annerledes.

Menneskene har også endret seg selv om genene er de samme. Verden er blitt mer kompleks. Ideologier bør kunne bidra til å forklare for folk flest den vanskelige virkeligheten vi lever i. Men de gamle ideologiene forenkler mer enn de forklarer.Ideologi handler om å utvikle en sammenheng av ideer og verdier, bygd på analyse, og å gi tilhørighet som kan utløse engasjement. Finnes det ikke gode ideologier, risikerer vi både religiøs fundamentalisme, kortsiktig og sprikende politikk, lengsel etter sterke ledere og frustrasjon blant samfunnsborgerne.Nasjonalstaten var en relevant ramme for omfordeling og klarte i en periode å balansere markedskreftene. I globaliseringens navn er bildet endret. Den første konklusjon gir seg selv. Vår ene jord må være rammen, og det må skapes sterkere overnasjonale institusjoner der folkeviljen kommer til uttrykk og kan bli satt ut i livet.

Tålegrenser overskrides.

Kloden som ramme for en ny ideologi er også nødvendig for å mobilisere fokus på grunnlaget for at mennesker og andre skapninger kan overleve. Mye taler for at vi ikke er på rett vei og at miljøets tålegrenser overskrides. Utfordringen er for stor for nasjonalstaten, og den internasjonale innsatsen er for svak. Vi forurenser både lokalt og globalt. Vesten er verst.Tredje poeng er at krig, fred, terror og konflikter også har overskredet nasjonalstaten. Det er ikke oppløftende at store land anvender en form for misforstått nasjonal selvråderett i forsøk på å være verdenspoliti. Konflikter bør i høyere grad løses av FN.

Felles verdier.

Siden det ikke er noen politisk ideologi eller religion som har status i alle folk og land, bør vi lete etter fellesnevnere. De finnes i menneskerettighetserklæringen og andre tekster og konvensjoner. Elementer finnes også i de gamle ideologiene, humanetikken og religionene.Seks milliarder mennesker som blir til ni milliarder i 2050 trenger noen felles verdier og språk, slik at vi kan kommunisere med og respektere hverandre.

Sivil sektors potensial.

Nye ideologier bør tenke nytt i forhold til todelingen mellom offentlig/privat, stat/marked. Det er langt på vei en gjensidig avhengighet som ikke forklares godt av hverken liberalisme, sosialisme og konservatisme. Potensialet i den sivile sektor med alle sine frivillige organisasjoner, lokalsamfunnet og bedrifter med samfunnsansvar peker i retning av å avlaste staten. Statene bør på sin side forene begrenset suverenitet med andre stater for å oppnå styring.

Enorm forskningsinnsats.

De gamle ideologier hadde industrisamfunnets motsetning og samspill mellom arbeid og kapital som en bakgrunn. Riktignok snakkes det om kunnskap og kompetanse som drivkraft i samfunnsutviklingen. Men dybden og rekkevidden i den enorme forskningsinnsats som utføres verden rundt, er knapt forstått av noen i et helhetsperspektiv.Den vitenskapelige tenkemåte, som etter hvert kompletteres med alternative og holistiske tankemåter, gjerne med inspirasjon fra Østen der fire av fem mennesker på kloden bor, var ingen viktig del av de gamle ideologier. For en generasjon siden hevdet den tyske filosofen Jürgen Habermas at vitenskap og teknologi i seg selv var ideologi. Et stykke på vei riktig observert, men likevel en innsnevring av temaet samfunnsideologi.

Frihet må avveies.

Sannsynligvis bør en del grunnleggende begreper i det daglige politiske språket endres. Eksempler: Behovet for overlevelse må avløse materiell vekst. Helhet blir viktigere enn særinteresser. Geografisk og fysisk ekspansjon dreies mot sosial og kulturell fornyelse. Nok er bedre enn enda mer. Og det vanskelige: Frihet i dag må avveies mot langsiktig forvaltning til fordel for barnebarn og tipptippoldebarn.I velstående land er menneskenes roller radikalt endret. Mens arbeidstiden utgjorde en tredjedel av livstiden for hundre år siden, er gjennomsnittet nå under ti prosent. Vi er blitt forbrukere, elever, studenter, pensjonister, turister, og mindre, men mer effektive produsenter. Vi forbrukte ikke så mye av jordens ressurser, nå er det tilløp til plyndring. Før var det mange barn i familien i en liten befolkning. Nå er det lav "barneproduksjon", men flere mennesker og stigende levealder. Mange kan regne med tjue år som pensjonist. Før ble de færreste det.

Kart og terreng.

Slik kan vi fortsette til vi spør: Stemmer kartet med terrenget? Har vi en forståelse av oss selv og samfunnet som passer med nåtid og fremtid? Jeg mener nei. Mange har allerede endret , eller er i ferd med å endre, tenkemåte. Men det politiske språket som er hjemlet i de gamle ideologier og dagens debatt, ligger der som et glasstak som hindrer at de nye temaene stiger til politikkens overflate.Samfunnets styringsmål er mange og diffuse. Det er interessant at en økonom som Richard Layard i boken "Happiness" forsøker å definere nye mål. Mange hevder at lykke er et individuelt fenomen, men den er i sannhet avhengig av samfunnets rammebetingelser. Undersøkelser i Norge viser at materiell vekst ikke skaper en mer lykkelig befolkning. Det kan gi mer lykke å dele med fattige enn å kare til seg mer rikdom.Vitenskap borer nå så dypt og ser så langt mot mysterienes grenser at dialogen med religionene kan bli fruktbar. Flere hundre års skille mellom kropp og sjel, ånd og materie kan bli erstattet av en holistisk innsikt i at ting og tang henger sammen likevel. Utforskningen av mikro og makro i universet kan forandre vår grunnleggende forståelse av mennesker og samfunn i en større og indre sammenheng.

Bidrar tankesmiene?

Å skape nye ideologier som kan informere og inspirere er ikke lett, knapt en oppgave for enkeltpersoner. Dagens tankesmier er betalt av interessenter som vil ha frem sine synspunkter og motarbeide andre. Men bidrar de til den store debatten?For er det ikke underlig at vår felles fremtid, vår tilhørighet til denne ene kloden og de dype spørsmål forsvinner i forbruk og fritid, praktiske temaer og konkrete saker?Det skyldes kanskje at det er en fellesideologi som gjennomsyrer og forflater både sosialismen, konservatisme og liberalisme. Jeg tenker på pragmatismen, som går ut på å fikse et problem i maskinrommet når skuta går på grunn.Med all respekt for saker som spilleautomater, sjokoladeavgift, skolestreik og seks tusen andre temaer.Vi trenger et løft, en sammenheng, en inspirasjon for å forme en fremtid.