Integrering er å være trygg

INTEGRERINGSDEBATTEN. I kjølvannet av opptøyene rundt Muhammed-karikaturene har kløften mellom majoritetssamfunn og innvandrermiljø økt. Muslimer selv har også skyld i at frykten for islam er bekreftet som legitim, og ikke lenger er en illusorisk islamofobi.

ET NYANSERT SYN. Iffit Z. Qureshi angriper det mest lysende punkt i innvandrermiljøet, nemlig personer som har integrert seg, utviklet sin individualistiske refleksjon på innvandring og med mot og styrke har klart å holde et nyansert syn på både innvandrermiljøet og storsamfunnet.Iffit Z. Qureshi kaller disse individene for "kokosnøtter" eller "Uncle Toms". Hun overfører disse skjellsordene fra religiøse miljøer til offentligheten uten å reflektere over forestillingene bak dem (se hennes kronikk i Aftenposten 24. mai).

Fiendtlig ekskludering.

Integreringsløse minoriteter bruker en fiendtlig ekskluderingsstrategi mot individer som hører til miljøet, og kritiserer dem: Miljøet stigmatiserer integreringsdyktige individer, fordi et individ som lykkes med å integrere seg skremmer minoriteten som skriker om at rasisme og nordmenn hindrer integrering.På samme måte beviser det integrerte individet at rasister tar feil når de mener at muslimer ikke kan integrere seg på grunn av religion eller kultur.

Frittenkende individer.

Derfor kreves det mot, selvtillit og indre styrke for å kunne stå imot hele miljøets kverulerende taktikk samt den norske offentlighet som er preget av kulturrelativistiske holdninger.Et individ tenker fritt. Friheten aksepterer ikke all tradisjon og religion. Individet avgjør og bestemmer selv og skiller seg ut fra fellesskapet med egen stemme. Individene som Iffit Z. Qureshi omtaler som kokosnøtter, innser at de kommer til å være alene. De fremmer sitt budskap fordi de er lojale mot sitt kall og sine egne.

Mangler stolthet?

Iffit Z. Qureshi tror at disse individene mangler stolthet når hun sier at vi trenger stemmer som "er stolt av sin egen identitet". Men disse stemmene hun savner kan ikke bli sterke hvis de ikke tar avstand fra vår kulturs grusomme tradisjoner som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, gjengkriminalitet, religiøs fanatisme og islamistisk misjon. Identitet er et individuelt produkt.Tar de avstand i offentlighet, kaller miljøet dem for "kokosnøtter".

Selvkritikk, ikke selvhat.

Skjellsord mot individer i minoritetsmiljøet er et uttrykk for intoleranse. Men når et individ ser på sin kulturelle identitet med selvkritikk, er det ikke selvhat, slik Iffit Z. Qureshi oppfatter det.Tvert imot. Miljøet vårt trenger kritikk. Hvis vi elsker og respekterer oss selv og vårt miljø, må vi utøve kritikk. Å avsløre negative sider ved innvandrermiljøet er modig lojalitet mot innvandrere først, og deretter mot majoriteten.

Ønskelig i et demokrati.

I et demokrati er kritikk rosverdig og en faktor for utvikling av dette samfunnet. Henrik Ibsen, Jens Bjørneboe, Thomas Hylland Eriksen, Marianne Gullestad og Unni Wikan har kritisert sitt eget folk.Å kunne kritisere sine egne er en fjær i hatten for et sivilisert og demokratisk samfunn. Istedenfor at Iffit Z. Qureshi lærer av denne gode tradisjonen som ble startet av dr. Stockmann, utøver hun en tradisjon som er overført automatisk fra våre hjemland. Den hører middelalderen til. Dette er en mental forurensning av offentligheten, og et bevis på at vårt miljø ennå ikke har klart å forstå toleranse og respekt for meningsmotstandere. Det kollektive mindreverdighetskomplekset hindrer Iffit Z. Qureshi og andre talsmenn for innvandrere i å se på sine egne kritikere med respekt.

Individ og massemenneske.

To termer som generelt skiller seg fra hverandre i majoritetssamfunnet så vel som i minoritetsmiljøet, er individ og massemenneske. Massemennesket hviler i gruppens tilhørighet, mens individet har sin egen individualistiske integritet.Innvandrerpolitikere og talsmenn for innvandrermiljøet er typiske massemennesker som søker trygghet i det religiøse fellesskapet: De har klart å utvikle en strategi som skremmer både nordmenn og innvandrere fra å kritisere negative sider ved innvandrermiljøet.Når de roper ut "islamfobi" eller "fremmedhat", blir folk redde for å kritisere negative sider ved islam.

Norsk offerideologi vekkes.

Ved å klage på rasisme vekker de slik opp den norske offerideologien, og den humanistiske mentaliteten i det norske folk skaper dermed sympati, men ikke debatt basert på fornuft. Disse debattantene har lært sin lekse. De vet hvordan de vinner en debatt.Offentligheten, mediene og antirasistiske organisasjoner støtter disse talsmennene for å hindre kritikk av innvandrerkulturen. Dette er blitt rutine.

40 år med stagnasjon.

Iffit Z. Qureshi fraskriver innvandrerminoriteten alt ansvar for mislykket integrering. Hun kritiserer ikke innvandrermiljøets 40 år lange stagnasjon med et eneste ord.Derimot skriver hun at "Det norske samfunnet og mediene" er feige fordi "de er en del av årsaken til at integreringen har vært mislykket". Det vil si at innvandrere er integrert. Fra nå av er det nordmenn som må integrere seg. Det er denne logikken hun bruker.

Et trygghetsforhold.

Integrering er et trygghetsforhold til majoritetssamfunnet. De som integrerer seg, føler seg trygge blant nordmenn, og nordmenn aksepterer dem. Dette er et selvinnlysende faktum for enhver som jobber med integrering. Det er dette som tar knekken på gjensidig fremmedfrykt og hat.Men Iffit Z. Qureshi betrakter dette som vanære når hun insinuerer - med en nedverdigende sammenheng - at kokosnøttene kritiserer sitt miljø for å "søke tilhørighet og aksept hos majoritetssamfunnet".

Integrering uten majoriteten?

Så hva slags integrering snakker hun om? Integrering uten at majoriteten aksepterer dem?Og hvorfor tror hun at nordmenn hater innvandrere og at de liker bare de som kritiserer miljøet? Fordommer er gjensidige.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Hun reiste helt alene til Syden og testet ekstremversjonen av ensomhet

Ensomhet er en leveform som må få oppmerksomhet og beherskes, skriver Johanne Magnus.

Guds utvalgte folk

ISRAEL ER HISTORIE. Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen. Staten Israel i sin nåværende form er historie, skriver Jostein Gaarder.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer