BARE BUSINESS. Ytterliggående liberalistiske oppfatninger av hvorledes kapitalismen bør fungere, har vunnet meget terreng i senere år, på bekostning av tradisjonell konservatisme. Særlig markert er dette uttrykt ved den amerikanske økonomen Milton Friedmans berømte setning: "The business of business is business".En naturlig tolkning av disse ordene er at bedriftsledelsens eneste oppgave er å skape verdier for aksjonærene. Dette betyr jo egentlig å opphøye fravær av etisk refleksjon til prinsipp. Med belønningssystemer som knytter bedriftsledelsens inntekt til selskapets overskudd eller aksjekursen, betyr dette også at de kan bli personlig belønnet for å la etiske hensyn vike til fordel for høyere overskudd for selskapet.

Tillit fra samfunnet.

Heldigvis kommer det også reaksjoner mot slik frikobling av næringslivet fra normale krav om hensynsfullhet og moral. Sjefen for det verdensomfattende konsulentfirmaet McKinsey, Ian Davis, skrev i fjor en tankevekkende artikkel om etikk i bladet The Economist.Han minnet om at næringslivet trenger tillit fra det øvrige samfunn, og at det krever at bedriftene tar flere hensyn enn de som virker direkte på regnskapet. Man kan ikke godta at aksjonærers interesser ikke skal kunne vike for samfunnsmessige hensyn, mens både næringslivet selv og hele det øvrige samfunn er helt avhengig av at mange andre setter andres behov foran sine egne.

Forlatt tankegods.

Virkningene av mangelfull etikk i næringslivet kan bli omfattende. Fritt næringsliv er ikke en naturlov, men et system som samfunnet har lagt til rette for, for å tjene interessene til folk flest. Blir det for store avvik mellom mektige bedrifters opptreden og samfunnets behov, vil samfunnet prøve noe annet enn den handlefrihet som næringslivet har nå.Riktignok viser erfaring at både sosialismen og sosialdemokratisk detaljstyring vil gi langt dårligere resultater. Men det hindrer ikke at slikt forlatt tankegods kan bli prøvet igjen, dersom de mest synlige deler av det frie næringsliv ikke opptrer i samsvar med rimelige etiske krav. Krav om større vekt på etikk i næringslivet blir også begrunnet med at etikk bidrar til lønnsomheten. Men det må ikke få tåkelegge hovedsaken. Etikken skal sette grenser for de midler man kan bruke i jakten etter lønnsomhet, for å hindre at lønnsomhet blir vunnet på bekostning av viktigere verdier.

Skadet av grådighet.

Økt vekt på etisk refleksjon i næringslivet - for å unngå ensidig og ekstrem vekt på lønnsomhet - er i samsvar med den opprinnelige markedsøkonomiske tenkning. Man kan oppfatte Adam Smith, og hans hovedverk om "The Wealth of Nations" fra 1776, som kapitalismens første og viktigste ideologiske fundament. Han, som ble markedsøkonomiens opphav, fryktet at den skulle bli skadet av grådighet. Derfor markerte han behov for offentlig vaktsomhet for å hindre at trangen til fortjeneste skulle kollidere med samfunnsmessige hensyn.

Samfunnsånd og livskvalitet.

Denne tenkning har også solid tradisjon i norsk konservatisme. En av de konservative høvdinger som betydde mest for Norges overgang fra u-land til moderne vekstsamfunn, Anton Martin Schweigaard, formulerte i 1847 det samfunnsmessige mål "at medvirke til Forbedring i de utvortes Livsvilkaar hvis betryggelse indtager en så viktig Plads blant Betingelserne for Nationens moralske Fremskridt".Dette er ikke så enkelt å oversette til moderne norsk, men det understreker i hvert fall at økonomisk fremgang må oppnås ved midler som styrker samfunnsånden og livskvaliteten. Det er god konservatisme - og langtfra "venstrevridd" - å hevde at samfunnsmessige hensyn kan kreve bremser på jakten etter fortjeneste i næringslivet.

Gevinst, for Orkla.

Det kan være naturlig å vurdere storkonsernet Orklas planer om å selge sitt avisimperium til utlendinger i forhold til slike problemstillinger som nå er nevnt her. Motivet for å selge virksomheten ut av landet må være å oppnå høyest mulig gevinst - for Orkla-konsernet. Men det må være etisk forkastelig om man i en slik sak ikke også legger vekt på virkninger for andre enn konsernets eiere. De ansvarlige i konsernet har ikke moralsk rett til å se bort fra at dette betyr at utenlandske eiere kan få økt innflytelse over meningsdannelsen i Norge.Man må være klar over at det finnes utenlandske mediekonserner som ikke viker tilbake for å sørge for at eiernes syn avgjør redaksjonenes standpunkter. De respekterer ikke redaktørenes uavhengighet slik som norske eiere gjør. Utenlandske eiere vil være fritatt for det miljøpress til støtte for redaksjonell frihet som norske eiere arbeider under - og har respekt for.

Selvstendig, norsk vurdering.

Det kan ikke være noe godt argument for å godta utenlandsk eierskap til norske medier at det finnes norske eiere til medier i andre land. Om andre land synes utenlandsk eierskap til tallrike aviser er greit, kan ikke det frita norske eiere for en selvstendig vurdering av hva Norge er best tjent med. Det finnes gode grunner til sterkere krav om nasjonalt eierskap hos oss enn i andre land, når det gjelder medier som er viktige for meningsdannelsen.Vi er et lite samfunn med særlige behov for å ta vare på kulturelle, økonomiske og politiske særtrekk. Og vi trenger hverken utenlandsk kapital eller fremmed ekspertise på området. Den nasjonale risikoen ved salg av meningsdannende medier til utlendinger kan ikke vurderes bare på grunnlag av hvem den aktuelle kjøper er. Man aner ikke hvilke hender medievirksomheten havner i hvis den først er solgt til utlendinger. Eierskapet kan i tilfelle godt havne hos en mediebaron av Rupert Murdochs type, og bli brukt til å fremme eiernes personlige makt.Og så kan man spørre: Vil det være etisk forsvarlig å se bort fra slik risiko for utenlandsk påvirkning av norsk meningsdannelse? Svaret må bli nei!

Betydningsfulle eiere.

Heldigvis finnes det også betydningsfulle ledere i næringslivet som ikke ser så ensidig på målene for virksomheten som noen i Orkla tydeligvis gjør. Den viktigste eieren i Schibsted, Tinius Nagell-Erichsen, sørget for at den ikke kan bli dominert av utenlandske eiere, til tross for at eierne kanskje kunne tjent litt ekstra rent privat på å utsette Norge for et slikt problem. Men spørsmålet om salg av Orkla Media til utlendinger reiser også etiske problemer av en helt annen type. Svært viktig for effektiviteten i arbeidslivet er medarbeidernes evne til å sette bedriftens interesser foran egen persons, kort sagt lojalitet.

Lojaliteten svikter begge veier.

I sin bok "The Future of Capitalism" viser den anerkjente amerikanske forskeren Lester Thurow stor bekymring for svekkelsen av lojalitetsbåndene mellom arbeidsgivere og ansatte. Arbeidsgivere venter lojalitet fra sine ansatte. Men når flere arbeidsgivere selv viser liten lojalitet mot sine ansatte, bør man ikke bli overrasket om lojaliteten svikter begge veier.Også denne problemstilling blir aktualisert ved Orklas planer om å selge sine aviser til en utenlandsk eier, fordi de ansatte med gode grunner frykter at dette vil bli til alvorlig skade for dem. Knapt noen vil hevde at motstand fra de ansatte alene kan avgjøre en sak som denne, men det ville være uetisk ikke å legge stor vekt på deres syn. Og i dette tilfelle taler altså både de ansattes ønsker, og andre viktige samfunnsinteresser, sammen mot å legge ensidig vekt på hva konsernet kan tjene mest på - på kort sikt.

Mye taler mot salg til utlandet.

En utenforstående kan ikke kjenne alle grunner for salg av en del av et stort konsern som Orkla. Men det virker overveldende usannsynlig at økonomiske grunner for salg av norske medier til utenlandske kjøpere kan være så viktige at de kan oppveie de sterke samfunnsmessige og andre etiske grunner som taler mot. At de ansvarlige likevel har juridisk rett til å gjøre som de vil i saken, er neppe tvilsomt.Men dette tilfellet belyser den generelle regel at det langtfra er slik at alt som er lovlig, dermed også kan anses som etisk forsvarlig.