SKAPER MER KONFLIKT. Retningen innvandringsdebatten har tatt det siste tiåret har bidratt til å skjerpe motsetningene og til å fremprovosere konflikter. Debatten er blitt skarpere, råere og mer brutal. Samtidig har en rekke nye stemmer tatt steget ut i offentligheten. Noen blir hyldet, mens andre blir angrepet og forsøkt kuet. Storsamfunnet ønsker riktignok flere innvandrerstemmer, men liker det best når disse tenker, snakker og ter seg som dem, og bygger opp under deres eget verdensbilde. En stemme som tydeligvis ikke gjør dette, og som har irritert en rekke mennesker, er Iffit Qureshi. Hennes innlegg i Aftenposten den 24. mai har utløst et skred av kritikk. Hennes friske skrivestil og brutalt ærlige beskrivelser har tydeligvis falt mange tungt for brystet. Det forutsigelige har vært at de fleste som har kritisert Qureshi tilhører fløyen som til vanlig fyller mediene med islamofobiske innlegg. De retter beskyldninger mot moskeer, imamer og muslimer generelt på en mistenkeliggjørende måte. Disse bidragene lukker miljøene fremfor å åpne dem, og hindrer at man gjennom gjensidig dialog ikke bare fremmer forståelse, men også tar for seg de utfordringer muslimene har i storsamfunnet.

Tar bladet fra munnen.

Selv for mange av annen etnisk opprinnelse enn norsk blir Qureshis artikkel sterk kost. Men de føler likevel at hun sier det de selv ikke tør si. Spørsmålet er om hennes påstander og karakteristikker holder vann? Eller er det bare en småirritert utbasunering av spontane, subjektive meninger? Mange av islamkritikerne fra minoritetsmiljøer har ikke noen nevneverdig støtte blant sine etniske likemenn og kvinner. For noen år siden, i en debatt mellom Lena Larsen og Shabana Rehman, sa førstnevnte i klare ordelag at Rehman ikke hadde noen støtte i sitt etniske miljø, snarere tvert imot. Likevel trykket det offentlige norske rom Rehman til sitt bryst og gjorde henne til en gallionsfigur. Hun ble betraktet som en Camilla Collett eller en Jeanne d'Arc, som talte de undertrykte muslimske kvinners sak. At de fleste av de "undertrykte muslimske kvinnene" ikke ønsket Rehman som talskvinne, betydde ikke så meget. De vet da ikke sitt eget beste, må vite. Rehman fikk Fritt Ords pris og mange andre priser, hun fikk ros fra mange politikere, og hennes popularitet gikk til og med over landegrensene.

Uvesentlig for muslimer.

Det er ikke Rehmans meninger som sådan som er problemet, hun må mene hva hun vil. Det er heller storsamfunnets omfavnelse av meningene som er vanskelig. Hva Rehman-søsknene sier, er ikke interessant for muslimer flest her i landet. Det viktige er at de ikke representerer oss. Det kan virke som om disse er de "perfekte innvandrerne", folk som tenker og oppfører seg vestlig, men som er småbrune utenpå. Dermed blir de også det perfekte alibi for innvandrerfiendtlige partier og deres integreringsprogram. Det er tydeligvis en slik type integrering Hege Storhaug i Human Rights Service snakker om i sitt innlegg i Aftenposten 2. juni. Hun polariserer mellom "oss" og dem som ikke er som "oss". Men vi merker oss spesielt hennes bruk av ordet pluralisme. Det eneste pluralistiske med de personer Hege Storhaug nevner og hylder er deres etnisitet og hudfarge. Ut over det er personene og deres meninger ekkoer av hverandre, og av Storhaug selv.

Ytringsfrihet.

Definisjonen pluralisme inkluderer også ytringsfrihet. Hvordan defineres så ytringsfrihet? Mens Hege Storhaug erklærer seg selv og sine meningsfeller som forkjempere av en ytringsfrihet de bruker flittig, stemples Qureshi som en som knebler stemmer. Mon det. Desperasjonen etter å finne slike etniske alibier er så akutt at man ikke anser det som nødvendig å etterprøve troverdigheten, motivene eller sannhetsgehalten til de personene som står frem som selvkritiske og moderne. Et eksempel er Ayaan Ali Hirsi. Hun ble øyeblikkelig gjort til heltinne da hun fant veien frem til podiet. Det må ha vært et slag i ansiktet da hennes løgner ble avslørt. Ironisk nok løy hun om sin ektemann, sitt tvangsekteskap og om drapstrusler fra sin familie for å få oppholdstillatelse i et vestlig land. Det er en type oppholdstillatelser de som glorifiserte henne forsøker å bekjempe. Hirsi er for Storhaug en "ekte europeer". Det er en æresbevilgning man tydeligvis får bare man angriper islam og muslimer på hardest mulig måte. Noen aktører i debatten er direkte uverdige. Andre opptrer i debatten med mangel på bedre vitende. Walid al-Kubaisi kritiserer i sin kronikk i Aftenposten 8. juni Qureshi for å angripe "det mest lysende punkt i innvandrermiljøet, nemlig personer som har integrert seg, utviklet sin individualistiske refleksjon på innvandring og med mot og styrke har klart å holde et nyansert syn på både innvandrermiljøet og storsamfunnet". Igjen, individualisme vil tydeligvis si at en overtar en rekke motforestillinger mot en gitt gruppe. Her er det ikke meningen å angripe Kubaisi, ei heller beskylde ham for å ha overtatt et gitt sett med verdier og tanker fra andre. Poenget er at individualisme reduseres til å gjelde et bestemt standpunkt. Kritiserer man islam, er man en individualist, et integrert velfungerende og lysende eksempel. Den som forsvarer islam og muslimer, blir automatisk betraktet som en hjernevasket klon, en zombie som følger flokken uten evne til refleksjon

Religiøse miljøer.

Men det groveste overtrampet fra Kubaisis side kommer når han beskylder Qureshi for å overføre "disse skjellsordene fra religiøse miljøer til offentligheten". Man må nesten stoppe opp og gå tilbake for å lese den setningen igjen. Fra religiøse miljøer har det kommet ett eneste svar, og det var et ønske om dialog med Rehman (Aftenposten 30. mai). Hva slags belegg har Kubaisi for å komme med en så grov beskyldning? En kan mene hva en vil om Qureshis begrepsbruk, og det kan hende at den var for sterk. Men debatten hun reiser er av avgjørende betydning. Qureshi behandler én side av saken, nemlig hvordan enkeltindivider tilegner seg meninger som gir troverdighet og popularitet i storsamfunnet. Et annet og kanskje viktigere problem er det større bildet, nemlig at storsamfunnet skaper et behov for slike personer. Enten man kaller dem kokosnøtter eller velintegrerte individer, så er det helt klar en del av samfunnet som har forkjærlighet for dem. Disse nordmennene bruker de assimilertes syn for å bekrefte egne fordommer. Det er betenkelig at muslimske ungdommer ikke betraktes som troverdige med mindre de går mot sine foreldre og sin religion. Skal vi fremme dialog og forståelse, samtidig som en legger til rette for et miljø og en atmosfære hvor det muslimske miljøet trygt og åpent kan kritisere seg og sine, er det ikke bare muslimene som trenger å gå litt inn i seg selv.