UTILSLØRT IRONISK. En tysk antropolog spurte en gang om jeg hadde hørt om en norsk skribent som han skulle kritisere en artikkel av. Tyskeren stusset over skribentens omstendelige diskusjon rundt ordet "neger". Jeg svarte at negerdebatten er en stor debatt i Norge, hvorpå tyskeren, til tross for sitt engasjement for å oppheve oppfatninger om ulike menneskeraser, ironisk og temmelig tørt kommenterte at "det er en veldig interessant debatt".

Stadig nye runder.

Negerdebatten ser ut å vekke engasjement og nye debattrunder år etter år i Norge. For tiden dreier innvandringsdebatten seg mer om hodesjal enn farge. Men i ghettodiskusjonen lever ubehag knyttet til hudfarge i beste velgående. Som i diskusjonen om ordet neger handler ghettodebatten om å være brun, i mer enn en forstand. Mens det finnes mange diskusjoner om hvorvidt et område er en ghetto eller ikke, finner vi mindre problematisering av ordbruken i seg selv.Ghettobegrepet har fått en forunderlig betydning i norsk sammenheng, og det er bekymringsfullt å se hvordan ordet brukes som retorisk grep. Det er mildt sagt upresist å omtale flerkulturelle norske bydeler som ghettoer.

Ingen rene ghettoer.

Historisk er ghettobegrepet blitt brukt om tvungent segregerte jødiske bydeler. I nyere tid har begrepet gått over til å betegne fattige bydeler bebodd av bare én minoritetsgruppe. Norge har ingen bydeler der utelukkende ikke-etniske nordmenn bor. Eksempelvis har bydel Grorud i Oslo 33 prosent innvandrere. Det er heller ingen flerkulturelle bydeler i Norge med bare én innvandrergruppe, det finnes snarere folk med bakgrunn fra mange forskjellige land.Videre lar omfanget av sosiale problemer som vold, kriminalitet og fattigdom seg vanskelig plassere i en ghettokategori, selv i de tilfellene der de sosiale problemene man antyder ved bruk av ghettobegrepet skulle være relativt mer utbredt enn i andre bydeler (hvorvidt forskjellen er medieskapt er en annen diskusjon).

Lever opp til dårlig rykte.

Hvis en vestlandsby scorer høyt på statistikken for gatevold, faller dette inn under andre overskrifter enn dem som slår fast at volden skyldes stor andel innvandrere. Selv om det skulle stemme at sosiale problemer er mer utbredt i Groruddalen enn i Oslo vest, kan man virkelig bruke ghettobegrepet - den samme betegnelsen som man bruker på sterkt segregerte fengselslignende områder i amerikanske byer?Riktignok endres språket konstant og ord endrer betydning i nye sammenhenger. Men hva er det egentlig vi snakker om?

Hva man er redd for.

Problemet er at ghettoordet i norsk innvandringsdebatt ikke handler om faktiske forhold, men om noe man er redd for. Hva er så dette noe? Ingen norske bydeler er ghettoer ennå, vil mange si, men poenget er at vi er redd for ghettoiseringen. De sosiale skillene følger etniske skillelinjer, som i tillegg til å være negativt i seg selv, gir grobunn for heftige og alvorlige problemer, vil det typiske resonnementet være videre.En slik bekymring er rosverdig og viktig, og det er interessant at bekymringen ser ut til å være den samme hos dem som er prinsipielt åpne og dem som er prinsipielt skeptiske til ikke-vestlig innvandring.

Økt fattigdom.

Men er det alltid denne bekymringen som er hovedårsaken til at mange roper varsko? Er det egentlig økt fattigdom blant ikke-festlige innvandrere mange av ghettodebattantene er redde for? Er det ikke snarere at hvite områder ikke lenger er så hvite, men rett og slett ser ikke-festlige ut? Er det oversvømmelsen av brune ansikter og signalet det gir om økt kulturelt mangfold dette egentlig handler om?Jeg bare spør. Oslo har lenge vært sterkt sosialt lagdelt med et skille mellom byens østside og vestside. Parallelt med at etnisitet har tatt over for klasse som den viktigste sosiale markør i Norge, har problemer som kanskje har vært der i lang tid skiftet merkelapp. Enkelte bydeler som før ble beskrevet som arbeiderklassestrøk kalles nå ghettoer. Mens begge merkelappene assosieres til fattigdom og sosiale problemer, er ikke fattigdom og sosiale problemer ved ghettomerkelappen lengre ensbetydende med fattigdom og sosiale problemer.

Årsak og virkning forveksles.

Logikken ved den nye merkelappen er at ghetto = fattigdom + farge + sosiale problemer. I en mer utilslørt variant er logikken at farge = sosiale problemer + fattigdom = ghetto. Fordi mange ikke-vestlige innvandrere har lavere inntekt enn flertallet av nordmenn, flytter de til bydeler der boligprisene er lavere.Årsak og virkning forveksles slik at den fargede innflyttingen forklarer de sosiale forskjellene og problemene, og ikke motsatt. Sosiale konflikter, som ungdomskriminalitet, har nå fargelapper. For enkelhets skyld omtales problemene som noe innvandrerne har drasset med seg.

Ugjennomtenkte tolkninger.

Og når de brune flytter inn, flytter de hvite ut. Skoler, språk og norskopplæring er temaer som ofte tas opp i diskusjonen om flerkulturelle bydeler. La oss ta debatten og utfordringene. La oss undersøke hvordan det virkelig er for etnisk norske barn i disse skolene og la oss finne gode modeller for flerkulturelle skoler. La oss også undersøke alt som kan forebygge ungdomskriminalitet. Men la ikke undersøkelsen forkludres av lite gjennomtenkte tolkninger om hva som fører til hva når det gjelder særtrekkene i en bydel.Er dette flisespikkeri og bare et ord? Ja, det er bare et ord. Akkurat som nigger og neger. Det er påfallende at ordet normalt bare brukes av dem som ikke kommer fra områder som omtales som ghettoer. De som bor der forsvarer seg og bedyrer at de ikke bor i en ghetto eller de sier at "det er ikke så ghetto som mange vil ha det til". Ikke så rent sjeldent priser beboere i flerkulturelle bydeler mangfoldet mens mange av dem som bor utenfor skuler med et blikk så skrått at de kunne mistenkes for aldri å ha satt sine ben i de omtalte områdene.

Flerkulturell modell.

Et annet relatert mantra i norsk innvandringsdebatt er at integreringen har feilet, til tross for at Norge er blant de få vesteuropeiske land med en innvandringspolitikk som ligger nær den flerkulturelle modellen som migrasjonseksperter anbefaler. Ifølge denne modellen er like rettigheter for borgere og innvandrere nedfelt i lovverket. I tillegg er ikke-vestlig innvandring på et altfor tidlig stadium i Norge til å fastslå hvorvidt den har lyktes eller mislyktes.Denne situasjonen gir en spennende mulighet til å være forutseende og dermed kunne unngå problemer som har oppstått i andre land. En føre var-holdning synes å være delt av både de som prinsipielt stiller seg positive og de som prinsipielt stiller seg negative til innvandring. Dessverre bidrar ikke ghettovarselet eller det relaterte mantraet om mislykket integrasjon til en fruktbar og forutseende innvandringsdebatt. I bunn og grunn handler ofte de to mantraene om retorikk fremfor bekymring.

Effektiv tilsløring.

Mantraene skaper frykt, i stedet for å bidra til informasjon. Det er en effektiv og tilslørt metode for å si: "Få dem ut. Tilbake dit de kom fra. Der røttene deres er og bare brune blomster vokser. Se bare hvordan alle de brune som er født i Norge slår ned hverandre og oss".Å rope ghetto er like fruktbart som å rope neger. Forskjellen er bare at det er snakk om flere brunfargede mennesker på ett sted.