"KOKOSNØTT"-DEBATTEN. Min kronikk "Uverdige aktører" har ført til en storm av reaksjoner, både i form av motinnlegg i Aftenposten og Aften og på en rekke blogg- og nettsider (Aftenposten 24. mai).Noen av disse innleggene er ubehagelig lesning. Verre er det når jeg blir verbalt angrepet av en voksen mann på et utsted i Oslo: "Du aner ikke hva norske demokratiske verdier er for noe . . . Du mangler forståelse for hva ytringsfrihet er . . . Du prøver å legge munnkurv på andre", brølte han ut foran alle kafégjestene.

Støtt seriøse aktører.

Min artikkel inneholdt en utfordring til Regjeringen om å ikke underminere etniske minoriteter i integreringsdebatten. I stedet bør seriøse aktører som jobber innenfor innvandrermiljøene brukes for å hindre tilfeller av undertrykkelse og vold.Ønsket om et samfunn uten polarisering oppnås ikke gjennom de grove generaliseringene til blant annet Human Rights Service og Shakil Rehman. De forstår ikke omstendighetene som bidrar til å begrense minoritetenes muligheter i samfunnet.

Forbi "kokosnøtt"-begrepet.

Jeg kaller dem som har internalisert storsamfunnets rasistiske holdninger og som mangler innsikten i maktbalansen i integreringsdebatten, for "kokosnøtter". Innlegget mitt var skrevet med håp om at man klarer å komme seg forbi "kokosnøtt"-begrepet, og se at mitt fokus først og fremst dreier seg om holdninger og manglende kunnskap, ikke om hvorvidt man "svikte sine egne" eller er "brun utenpå og hvit inni". I motinnleggene i Aftenposten påstår de ovennevnte at de forsvarer ytringsfrihet og demokratiske verdier når de kritiserer etniske minoriteter. Men deres forståelse av ytringsfrihet er egentlig tyrannisering av ikke-vestlige "innvandrere" ved at de demoniserer en sammensatt gruppe.

Fremmedfiendtlig på nettet.

Det er derfor ikke overraskende at det hovedsakelig er blogg- og nettsider med en fremmedfiendtlig profil som anser seg selv som moralsk overlegen, som applauderer disse artiklene. For hvem er det ellers som får utbytte av disse meningene, bortsett fra dem som ønsker å bekrefte sine forutinntatte ideer om minoriteter?Hege Storhaug foreslår i sitt motinnlegg et "folkelig fellesskap" istedenfor et flerkulturelt samfunn (Aftenposten 2. juni). Forskere fra Europa og USA har bevist at et slikt fellesskap er dømt til å mislykkes: Det er med på å opprettholde kløften mellom dem som er nederst på rangstigen i samfunnet og de andre, heller enn å løse de eksisterende utfordringene.

En fot i begge leirer.

Den største internasjonale undersøkelsen som er foretatt blant minoritetsungdom, fastslår at de som scorer høyt på selvtillit, tilpasning og livskvalitet er ungdom som har én fot i foreldrenes kultur og en i storsamfunnets. ("Immigrant Youth in Cultural Transition. Acculturation, Identity, and Adaptation Across National Contexts", mars 2006).Rapporten viser hvordan det er umulig å løsrive et menneske fra sine kulturelle og religiøse røtter gjennom tvang. Norges tvangsassimilering og behandling av samer og tatere burde tale for seg selv om hvilket kurs Storhaugs "folkelig fellesskap" vil føre.

De grusomme historiene.

Mens Human Rights Service og Shakil Rehman liker å pirke borti alle de grusomme historiene fra "innvandrermiljøene", er jeg mest opptatt av å belyse strukturelle problemer som hindrer minoriteter adgang til bolig, utdannelse og jobber. For det er egentlig disse barrièrene som hindrer et menneskes valgmuligheter og å bli kjent med majoritetssamfunnet.Hva kaller Hege Storhaug og Shakil Rehman det når Fremskrittspartiet nekter norskpakistanske drosjesjåfører å starte sin eget taxisentral med 150 drosjer, mens norske drosjesjåfører får starte med bare 20 biler? Er ikke denne type forskjellsbehandling, som Frp konstant driver med, rasisme og systematisk diskriminering? Er det ikke denne type diskriminering som skaper avstand, bitterhet og mistillit til storsamfunnet?Og er det ikke denne form for diskriminering som bidrar til at grupper isolerer seg og hindrer integrering?

Samme holdninger som Frp.

Dessverre klarer ikke Human Rights Service og Shakil Rehman å se at deres artikler er gjennomsyret av de samme holdningene som Frp: Rehman skriver at muslimer må slutte å være et problem for det norske samfunn. Mens Human Rights Service påstår i en rapport at flere tusen norske-pakistanske barn blir tvangssendt til Pakistan for å gå på dårlige landsby- eller koranskoler ("Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn"). Høgskolen i Oslos forskningsrapport "Skolegang i Pakistan" fra mai i år viser faktisk at ca. 450 barn er blitt sendt til Pakistan og det fleste av disse går på engelskspråklige private eliteskoler i foreldrenes hjemland. Denne rapporten avslører indirekte Human Rights Services forskningsmetoder, som er mer basert på indisier og skrekkhistorier enn på alvorlig forskning.

Greit å forbigå innvandrere.

Proffices landsrepresentative arbeidsmarkedsanalyse viste nylig at "det er lite håp for innvandrere i jobbsøkerkøen". 40 prosent av alle arbeidstagere synes at det er greit at innvandrere forbigås i jobbkø, og 20 prosent sier det ville ha skapt reaksjoner hvis bedriften hadde ansatt en innvandrer. Vi må spørre oss hvilket menneskesyn som eksisterer i et samfunn som diskriminerer basert på hudfarge og religion. Vi kan gjerne diskutere tvangsekteskap og annen type kvinneundertrykkelse, men for å oppnå resultater er vi nødt til å jobbe innad i miljøene, på et språk som disse menneskene forstår og gjennom mennesker de har tillit til. Vi trenger å skille mellom retten til å uttale seg i ytringsfrihetens navn og det som i bunn og grunn er rasisme.

Trenger en ny vending.

Tallene fra Proffice beviser at vi dessverre ikke er på vei mot et inkluderende samfunn. Derfor trenger vi en ny vending i integreringsdebatten. Denne vendingen vil ikke bli oppnådd gjennom skrekkhistoriene til Human Rights Service og Shakil Rehman.Ønsker våre politikere å gjøre noe med den negative utviklingen, er de nødt til å utnytte ressursene innenfor minoritetsmiljøene.Jeg er enig med arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen når han sier at veien til integrering går gjennom arbeid, men han burde ta hensyn til at dette går hånd i hånd med tiltak mot rasisme og diskriminering.

Det går en grense.

Hvor lenge skal etniske minoriteter godta å være annenrangs borgere og bli ansvarliggjort for all elendighet i Norge? Det går en grense for hvor mye minoritetsbarn født og/eller oppvokst i Norge skal tåle å bli undertrykt og tvunget til å bære det kollektive ansvaret for enkeltmenneskers handlinger. Opptøyene i Frankrike, USA, og i mitt eget hjemland Storbritannia dreier seg om mennesker som er lei av å bli marginalisert og satt i bås på grunn av hudfarge, tro og etnisk opprinnelse. Den viktigste måten å hindre et fragmentert og todelt samfunn på, er å sikre at alle mennesker har de samme mulighetene til å lykkes i samfunnet.For det som står på spill er vår sameksistens og håpet om et fremtidig inkluderende samfunn.