MANNEFALL. Fotballsesong betyr ikke bare ballsparking, men også at trenerhodene ruller. Nå er det Tom Nordlies Start og Ivar Morten Normarks Tromsø som ikke har levd opp til forventningene, og følgelig er de respektive trenerne blitt sendt hjem med fallskjerm.Tom Prahl i Viking og Per-Mathias Høgmo i Rosenborg har heller ikke overbevist, og etter diverse supporterutspill å dømme, har ikke trenerne all verden å gå på i Fredrikstad og Molde heller. Ingen blir vel overrasket om Normark og Nordlie snart får selskap av flere der de dingler i sine dyre fallskjermer.

Trenerstyrte toppklubber.

Toppfotballklubbene liker å fremstille seg som bedrifter, men i motsetning til i andre bedrifter der det er administrerende direktør eller styret som må ta sin hatt og gå når resultatene svikter, er det alltid "produksjonssjefen" som i praksis må ta ansvaret i fotballklubben.Dette understreker den ikke altfor positive antydningen om at klubbene er trenerstyrte. Styrer og (sports)direktører ansetter trenere som vær så god har å produsere sportslige resultater.

De står alene.

Vel har administrasjonene og de sportslige støtteapparatene vokst, og spillerne har fotball som yrke, men når dommen skal felles står hovedtrenerne som oftest alene. Klubbene har nemlig lagt sin sportslige skjebne i deres hender. De ulike reaksjonene på henholdsvis Per-Mathias Høgmos sykepermisjon og sportsdirektør Rune Bratseths frivillige permisjon i Rosenborg, illustrerer hvilken rolle treneren tilskrives vis-à-vis andre ledere i norsk toppfotball.Det tas som en selvfølge at treneren holder klubben unna bunnstriden. Det er derfor ikke tilfeldig at fem av de nevnte klubbene for tiden også er de fem siste på tabellen. At treneren har fått 20 nye spillere i fanget og knapt er blitt varm i organisasjonen, slik situasjonen var for Normark i Tromsø, hjelper lite når man er sist på tabellen. Når det bare ser mørkt nok ut overses slikt av supportere, sponsorer, lokalaviser og til slutt også spillere og ledere som bare timer i forveien har uttrykt tillit til treneren.

Riktig å sparke dem?

Er det så rasjonelt å sparke treneren? Det sies at det er blitt tøffere å være trener fordi norsk fotball er blitt profesjonell. I idretten betyr "profesjonell" at man er betalt for å drive med idrett, sportslig eller administrativt. I tillegg er begrepet som oftest positivt ladet, som når man hevder å opptre "profesjonelt". Er man profesjonell, er man også rasjonell. Det er tanken, vurderingene, analysene og kunnskapen - og ikke følelser eller press utenfra - som styrer handlingen. Mer profesjonalitet og rasjonelle beslutninger altså. Da blir vi vel også kvitt de ofte banale flosklene som fotballspråket er preget av? Som den at "tabellen lyver ikke". En sannhet med all verdens modifikasjoner. Fotball er et konstruert spill, og som i andre slike spill spiller ukontrollerbare forhold - flaks og uflaks - en betydelig rolle. Fotball er jo slik konstruert at om alle trenerne i ligaen var like dyktige ville likevel noen lag ende nederst og rykke ned. Om ikke annet så er de feildømte offsidéene og straffesparkene som TV-sporten grundig dokumenterer, nok til å skille lagene. Noe tabellen tier om.

Jevner det seg ut?

Trøst kan hentes i floskelen om at "tilfeldighetene jevner seg ut", men hvordan vet vi at det skjer akkurat fra april til oktober? Eller jevnes det ut allerede gjennom vårsesongen? Har det jevnet seg ut for Normark og Nordlie? Er det bevist nå at de tre svakeste lagene etter halvspilt serie også har de svakeste trenerne? Er ferske Frode Grodås og Henning Berg bedre enn rutinerte Nordlie og Prahl? Både i Europa og i Norge har toppklubbene gjennom sine interesseorganisasjoner presset frem bl.a. TV-avtaler som i forhold til tidligere gjør det økonomisk viktigere å vinne og verre å tape. Plassering i ligaen og opptredener på TV betyr mye for økonomien - så mye at nedrykk fra toppserien som oftest omtales som en katastrofe. Stort annerledes er det ikke for Rosenborg, som sist sesong "rykket ned" fra Champions League, og som ikke ser ut til å kunne "rykke opp" igjen med det første.

Bunnstrid-spøkelset.

Det er mot denne bakgrunn frykten setter inn - når nedrykksspøkelset tegner bildet av bunnstrid ved halvspilt serie. Ikke fornuft, men frykt og dermed følelser. Da vender også mediene og fotballfolket instinktivt lyskasteren mot treneren. Feildømte annulleringer, skadede nøkkelspillere og marginer som gikk i motstanderens favør, er notert, men hindrer ikke at lysstyrken som gransker treneren øker. Menneskelige svakheter ingen så eller la vekt på da alt gikk bra, forstørres opp. Egenskapene som gjorde treneren attraktiv, er falmet. Tilliten rives ned, forbløffende fort egentlig. Ingen blunker lenger av at årets trener i fjor er en fiasko i år.Til slutt er både styre, spillere, sponsorer, lokalaviser og supportere enige. Treneren må gå.

Forverrer krisen.

Organisasjoner i krise står alltid i fare for å forverre krisen når de prøver å løse den. Fotballklubber er gode eksempler på dette. Kanskje er det ikke tilfeldig at de nevnte klubbene, i tillegg til Lyn, alle figurerer blant dem som oftest har skiftet trener de siste syv sesongene (jf. Nettavisens oversikt 21. juli)? Det har vært deres måte å løse kriser på. Så er det kanskje sant likevel at tabellen ikke lyver?Stadig skifte av trener er sannsynligvis en av de sikreste måtene å forbli i bunnstriden på. Kanskje det ikke er tilfeldig at Brann nå er i en bedre posisjon til å vinne serien enn de knapt har vært de siste 43 årene? Mjelde, som mange i Bergen ville fjerne så sent som sist høst, er den først treneren siden Bill Evans på 1970-tallet som har fått lede laget i mer enn tre sesonger sammenhengende. Om klubben endelig blir seriemester igjen, er det ikke bare trenerens fortjeneste, men ledelsens, som begynner å lære av klubbens historie.

Mangler tålmodighet.

Den største mangelen i norsk toppfotball er ikke penger eller gode trenere, men tålmodighet, langsiktighet og stayerevne. Og utålmodigheten og frykten for å rykke ned synes å ha økt med profesjonaliseringen. Til tross for at statistiske undersøkelser har fortalt oss at det ikke hjelper å sparke treneren. Også lag som ikke bytter trener, vil etter hvert vinne igjen. Intuitivt vet også trenere og fotballedere at gode lag som regel bygges langsomt og med betydelig kontinuitet. At ledere, trenere og spillere trenger tid til å lære hverandre å kjenne, til å finne rollene, innad og ut mot mediene, spille inn nye mønstre, supplere med nye spillere, og oppleve at det som fungerer på trening også fungerer i kampsituasjonen. At det tar tid å utvikle den tause kunnskapen - som til slutt gir den såkalte "flyten".

Trenere må også lære.

Kanskje må det i høyere grad forstås at også trenere er i en læringssituasjon. At også trenere må få lov å gjøre feil før de kan omsette læringen i praksis. Og at noen sesonger ikke blir som planlagt fordi skader og marginer imot kommer på tidspunkter som påvirker laget fysisk og psykisk, eller at den nøkkelspilleren ledelsen solgte ikke lot seg erstatte innenfor budsjettets rammer. Ikke minst spillerne i bunnstriden får høre hvor viktig det er at de er konsentrerte og kalde foran mål. Det er avgjørende for at klubben kan klatre oppover. Kanskje er det heller lederne for disse klubbene som bør fortelles at de må være konsentrerte og kalde foran mål?Eller er det godt nok lederskap å sjanse på at den nye treneren er heldigere med marginene?