Guds utvalgte folk

ISRAEL ER HISTORIE. Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen. Staten Israel i sin nåværende form er historie, skriver Jostein Gaarder.

Kronikken ble publisert 04. august 2006. Les også: Gaarder-debatten

INGEN VEI TILBAKE. Det er på tide å øve inn en ny lekse: Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Vi kunne ikke anerkjenne det sørafrikanske apartheidregimet, og vi anerkjente ikke det afghanske Taliban-regimet. Så var det mange som ikke anerkjente Saddam Husseins Irak, eller serbernes etniske rensing. Nå må vi venne oss til tanken: Staten Israel i sin nåværende form er historie.

Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme.

Grenser for toleranse.

Det er grenser for vår tålmodighet, og det er grenser for vår toleranse. Vi tror ikke på guddommelige løfter som begrunnelse for okkupasjon og apartheid. Vi har lagt middelalderen bak oss. Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at floraens, faunaens og galaksenes gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter og gitt dem morsomme steintavler, brennende busker og license to kill.

Vi kaller barnemordere for barnemordere og aksepterer aldri at slike har noe guddommelig eller historisk mandat som kan unnskylde deres skjenselsgjerninger. Vi sier bare: Skam over all apartheid, skam over etnisk rensing, skam over samtlige terroranslag mot sivilbefolkning enten de begås av Hamas, Hizballah eller staten Israel!

Skruppelløs krigskunst.

Vi erkjenner og tar inn over oss Europas dype ansvar for jødenes skjebne, for den skjendige mobbingen, pogromene og Holocaust. Det var historisk og moralsk nødvendig at jødene fikk sitt eget hjem. Men staten Israel har med sin skruppelløse krigskunst og sine motbydelige våpen massakrert sin egen legitimitet. Den har systematisk forbrutt seg mot folkeretten, internasjonale konvensjoner og et utall FN-resolusjoner og kan ikke lenger forvente beskyttelse fra samme hold. Den har teppebombet verdens anerkjennelse.

Men frykt ikke! Trengselstidene er snart over. Staten Israel har sett sitt Soweto.Vi er ved vannskillet nå. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen.

Uten forsvar, uten hud.

Måtte ånd og ord blåse Israels apartheidmurer overende. Staten Israel eksisterer ikke. Den er uten forsvar nå, uten hud. Må verden derfor se i nåde til sivilbefolkningen. For det er ikke de sivile enkeltmennesker våre domsprofetier er rettet mot.

Vi vil alt folket i Israel vel, alt vel, men vi forbeholder oss retten til å ikke spise Jaffa-appelsiner så lenge de smaker vondt og er giftige. Det var overkommelig å leve i noen år uten de blå apartheiddruene.

De feirer triumfene.

Vi tror ikke at Israel sørger mer over førti drepte libanesiske barn enn de i mer enn tre tusen år har jamret over førti år i ørkenen. Vi noterer oss at mange israelere feirer slike triumfer slik de en gang jublet over Herrens landeplager som "passende straff" for det egyptiske folk. (I den fortellingen opptrer Herren Israels Gud som en umettelig sadist.) Vi spør oss om de fleste israelere mener at ett israelsk liv er mer verdt enn førti palestinske eller libanesiske.

For vi har sett bilder av israelske småpiker som skriver hatske hilsener på bombene som skal slippes over sivilbefolkningen i Libanon og Palestina. Israelske småpiker er ikke søte når de kroer seg av fryd over død og pinsel på den andre siden av frontene.

Blodhevnens gjengjeldelse.

Vi anerkjenner ikke staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral med "øye for øye og tann for tann". Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen arabiske øyne for ett israelsk øye. Vi anerkjenner ikke kollektiv straff eller populasjonsslankekurer som politisk våpen. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om "øye for øye og tann for tann". Han sa: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem".

Vi anerkjenner ikke en stat som tuftes på antihumanistiske prinsipper og ruinene av en arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion. Eller som Albert Schweitzer utla det: "Humanitet vil si aldri å ofre et menneske for en sak".

Barmhjertighet og tilgivelse.

Vi anerkjenner ikke det gamle Davidsriket som normgivende for det 21. århundres kart over Midtøsten. Den jødiske rabbi hevdet for to tusen år siden at Guds rike ikke er en krigersk gjenreising av Davidsriket, men at Guds rike er inni oss og iblant oss. Guds rike er barmhjertighet og tilgivelse.To tusen år er gått siden den jødiske rabbi avvæpnet og gjennomhumaniserte gammel krigsretorikk. Allerede på hans tid opererte de første sionistiske terrorister.

Israel hører ikke.

I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke. Det var ikke fariseeren som hjalp mannen som lå i veikanten fordi han var falt blant røvere. Det var en samaritaner, i dag ville vi si en palestiner. For først er vi mennesker - kristen, muslim eller jøde så. Eller som den jødiske rabbi sa: "Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet?" Vi aksepterer ikke bortføring av soldater. Men vi anerkjenner ikke deportasjon av hele folkegrupper eller bortføring av lovlig valgte parlamentsmedlemmer og regjeringsmedlemmer heller.Vi anerkjenner staten Israel av 1948, men ikke den av 1967.

Det er staten Israel som ikke anerkjenner, respekterer og bøyer seg for den folkerettslige staten Israel av 1948. Israel vil ha mer, mer vann og flere landsbyer. For å oppnå dette vil enkelte med Guds hjelp ha en endelig løsning på palestinerspørsmålet. Palestinerne har så mange andre land, har enkelte israelske politikere hevdet, vi har bare ett.

USA eller verden?

Eller som staten Israels høyeste beskytter uttrykker det: "May God continue to bless America." Det var et lite barn som bet seg merke i det. Hun vendte seg mot sin mor og sa: "Hvorfor avslutter presidenten alltid sine taler med å si God bless America? Hvorfor sier han ikke God bless the world?"

Så var det en gang en norsk dikter som ga fra seg følgende barnlige hjertesukk: "Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?" Det var han som skrev så vakkert om "Jøden" og "Jødinden". Men han avviste forestillingen om Guds utvalgte folk. Selv kalte han seg muhammedaner.

Sindighet og miskunn.

Vi anerkjenner ikke staten Israel. Ikke i dag, ikke i skrivende stund, ikke i sorgens og vredens time. Hvis hele den israelske nasjon skulle falle for eget grep og deler av befolkningen må flykte fra sine okkuperte områder tilbake til nok en diaspora, så sier vi: Må omgivelsene være sindige og vise miskunn med dem nå.

Det er for evig og alltid en forbrytelse uten formildende omstendigheter å legge hånd på flyktninger og statsløse.

Fred og fritt leide for den evakuerende sivilbefolkning som ikke lenger har noen stat som kan beskytte dem. Ikke skyt på flyktningene! Ikke sikt på dem! De er sårbare som snegler uten sneglehus nå, sårbare som langsomme karavaner av palestinske og libanesiske flyktninger, forsvarsløse som kvinner og barn og gamle i Qana, Gaza, Sabra og Shatila. Gi de israelske flyktningene husrom, gi dem melk og honning!La ikke ett israelsk barn bøte med livet. Altfor mange barn og sivile er myrdet allerede.

Les 1000 andre innlegg om kronikken her: 1000 lesere om Gaarders kronikk

Les Gaarders klargjøring: Forsøk på klargjøring

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Les også:

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest kommentert siste døgn